Gravid på nytt etter senabort :-) Glad og redd..

[cilles]

Og det er selvfølgelig fantastisk fint, men samtidig kjenner jeg at det er veldig skummelt også.

Har et barn på 4 og to SA bak meg. Første var i uke 8 før jeg fikk barnet mitt. Mistet i SA i januar da jeg var 16+3. Merker at jeg blir så redd for at det samme skal kunne skje denne gangen. Jeg har alle gangene jeg har vært gravid vært plaget med blødninger i svangerskapet. Dette hadde jeg også sist, og var inne til UL før jul og fikk først beskjed om at det ikke var liv, men skulle vente en uke og komme tilbake. Da var det liv, og et lite hjerte som banket. Alt så bra ut. Kom tilbake for en ny sjekk et par uker etterpå og hjertet banket fortsatt og alt så bra ut. Så gikk jeg da videre med den betryggende følelsen av at alt var bra. Helt til slutten av januar, da hadde jeg småblødd i 5 dager og hadde litt vondt i magen. Gikk til fastlegen som tok en GU og sa at det bare blødde fra livmortappen (som jeg vanligvis har gjort), hun fant heller ikke fosterlyd, men mente at vi ikke skulle legge vekt på det. Dagen etter blødde jeg fortsatt, følte meg uggen og hadde slimaktig utflod. Ringte sykehuset, men måtte gå via fastlege eller legevakt - dette var rundt stengetid for fastlegen så måtte vente til dagen etter. Enden på visa var at vannet gikk en time etterpå sammen med mye blod. Jeg ba om å få dra direkte til sykehuset, men måtte via legevakt. Kom dit og fosteret kom ut der. Sykepleieren mente det var bare en kjempestor koagel og kastet det i søpla sammen med undertøy og to bleier av sønnen min som jeg måtte ta på før jeg dro pga alt blodet. Jeg mistet veldig mye blod og ble sendt i ambulanse til sykehuset. Ambulansefolkene var søte, men fikk feil beskjed om hvor jeg skulle så jeg havnet ikke riktig før på tredje forsøk. Da ble jeg også liggende å vente. Forsøkte forgjeves å få de til å forstå at det var virkelig akutt og at jeg blødde noe voldsomt. Da jeg endelig kom inn til spesialisten - dette var på poliklinikken, målte de blodtrykk på 60/30 og jeg mistet en liter blod på ti minutter. Da fikk de fryktlig dårlig tid, og det gikk fort opp på operasjonssalen, narkose og utskrapning.

Siden fosteret kom ut på legevakten var det bare enkelte rester igjen, og de fikk ikke obdusert for å finne ut hva som kunne være årsaken til aborten.

Jeg mistet mye blod og brukte nærmere to mnd på å få opp blodprosenten til et normalt nivå, og begynte å jobbe igjen to mnd etter pga dette.

Fastlegen min lovte meg god oppfølging i et evt senere svangerskap. Jeg kjenner imidlertid at jeg er redd for at hun ikke skal ta meg på alvor. Hadde hun tatt symptomene mine på alvor og sendt meg til UL da jeg blødde, hadde vondt i magen og manglende fosterlyd, så hadde jeg sluppet å gå igjennom den traumatiske opplevelsen. Selvfølgelig hadde fosteret vært død, men jeg hadde hadde bla muligens fått svar på hva som var galt.

Dette var mye på en gang - men det var så godt å få luftet det. Noen som har vært gjennom det samme ?

 

[Lillevenn33]

Jeg har ikke vært gjennom det samme (bare en "vanlig" MA), men vil bare si at jeg føler med deg! Det hørtes utrolig traumatisk ut. Jeg skjønner meg ikke på helsevesenet noen ganger, de tar ikke alltid pasientene på alvor. Dette var helt unødvendig. Og kanskje hadde du fått svar på hva som var galt. Håper du blir gravid fort igjen. Jeg skjønner det med å grue seg til å bli gravid igjen, det blir en stressende tid, de første månedene. Håper jeg fort kan komme meg over til 2. trimester, men jeg har ikke helt troa enda!! Uke 16 er også veldig sent å gå gjennom en SA, da tror man at man har passert de 12 ukene og alt er bra...Og så skjer det likevel. Urettferdig er det...