Hvordan gikk fødselen? Til deg som er slank

[lupinella]

Debattsiden kunne kanskje hett "tanker rundt fødsel" i stedet. Jeg har ihvertfall mer spørsmål enn direkte angst, men jeg lurer litt på hvordan din fødsel gikk, i forhold til det å være litt tynn. Jeg er 24 år, 167cm og veier 55 kilo (før svangerskap). Jeg har fått noen kommentarer på at "stakkars deg når du skal føde, du er jo så tynn" og slikt, men er det egentlig noen sammenheng med kroppsfasong og problematiske fødsler? Jeg har ikke spesielt smale hofter (synes jeg selv), men er jo ikke akkurat frodig heller. Hadde vært kjempekjekt å fått inn noen svar her, beskriv gjerne forløpet, med/uten epidural (-og måtte du i såfall settes igang med drypp da?), og hvordan utpressingsfasen gikk. På forhånd hjertlig takk fra nok en førstegangsfødende )

[Gjest]

Jeg har veldig fødselsangst, så kommer ikke til å skrive så mye da jeg ikke vil skremme unødig.

Er 173 høy veide litt over 70 kg ved forige fødsel, var 21 år. Er av typen lang og slank med litt liten mage.

 

Min første fødsel:

 

2 dager før termin fik jeg en følelese av at dette var dagen.

Reiste til føden med kynnere jeg hadde hatt regelmessig lenge og var veldig usikker, men magefølelsen sa at noe skulle skje.

Grunnet lang reisevei fikk jeg bli noen timer og etter middag kl 5 begyndte riene. Tok tilsammen 2,5 t fra 0 til 10 cm og så vel en halv time med utpressing. Fikk ingen smertestillende, drypp eller noe. Fødselen var rask, vond og intens. Ble stress under utpressingen da hjertelyden hos babyen sank en del, men alt i alt endte det med en frisk baby av helt normal størelse og ingen store rifter som måtte syes.

 

Jeg har alltid fått høre at jeg er en perfekt fødekvinne grunnet min lange slanke kropp. Har smale hofter, men det har ingenting å si for inni bekkenet mitt er det god plass. Har aldri før hørt at det er værre å føde for lange smale kvinner, tvert imot..

 

Lykke til uansett!

 

[AO3]

Nå veier jeg normalt sett ti kilo mer enn deg og er like høy, så jeg er nok ikke så slank som du, på langt nær. Helt normal, egentlig, og fødselen endte i ks.

 

Nåja, mine erfaringer er ikke relevante for deg, i og med at jeg veier mer, men jeg tenkte å skrive et par generelle ting. Det er heller et problem hvis man er svært overvektig! Du er jo ikke sykelig tynn på noen måte. Det er hoftemålene som teller - de *innvendige* hoftemålene. Det finnes jenter som ser ut som om de har veldig smale hofter utvendig - så måler de hoftene (med røntgen/MR), og finner ut at de har kjempebra bekkenmål for fødsel. Og omvendt: Jenter med tilsynelatende brede/normale hofter viser seg å ha for smalt bekken til å føde normalt. (Jeg, med "normale" hofter, har akkurat målt dem nå, siden fødselen ikke gikk så bra. Har ikke fått resultatet enda.)

 

En venninne av meg hadde barn i seteleie, og det ble tatt MR av hoftene for å se om hun kunne føde vaginalt. Det kunne hun ikke, barnet ble snudd, og hun hadde en kjempefin vaginal fødsel. Hun sa at hele 90% kunne føde et normalt stort barn i *seteleie*, så hun var en av de få som hadde for smalt bekken - og likevel kunne hun føde helt greit i hodeleie. Det er sjelden man har for smalt bekken til å føde et normalt stort barn i hodeleie vaginalt, selv om det selvsagt kan skje. Det var vanligere før i tiden, med dårligere kosthold i barndommen etc.

 

Jeg tror nok dette skal gå veldig fint! Ta det opp med jordmor/lege, du, så vil han/hun sannsynligvis berolige deg.

[piia08]

Jeg er lik deg i størrelse; ca 55 kg før graviditet og 168 cm høy, og får ofte høre at jeg er sååå tynn. Fødte mitt første barn for noen måneder siden, og graviditeten og fødselen (og selvsagt barnet!) var en fantastisk opplevelse! Har aldri fått høre at jeg var for tynn til å føde, men jordmoren min beskrev meg diplomatisk nok som en "slank dame" :-) Før fødselen veide jeg vel i underkant av 70 kg, så jeg la greit på meg, og var i rimelig god form hele tiden. Fødte et barn på 4 kg.

 

Fødselen startet av seg selv ti dager etter termin, og tok totalt ca 9 timer. Riene begynte i det små og økte på med regelmessige intervaller, reiste til sykehuset etter noen timer hjemme og hadde da 7 cm åpning. Vannet gikk på sykehuset. Jeg hadde etter eget ønske ingen medisinsk smertelindring, men brukte badekar og akupunktur. Brukte vel en time på å presse barnet ut; hardt arbeid men fikk gode avslapningspauser mellom riene! Fikk en rift og et klipp. Tror jeg hadde en "lett" og fin fødsel, men tror også det er greit å forberede seg litt mentalt (i den grad det er mulig for førstegangsfødende!) på at man skal gjennom en stor jobb. Det hjalp meg veldig å "være i opplevelsen"; ikke tenke fremover og grue meg, men ta en ri av gangen og pust deg igjennom dem/slapp av i kroppen så godt du greier. Hadde også en flink og hjelpsom jordmor som veiledet meg. Jeg mener ikke å rosemale fødselsopplevelsen, men tror jeg var heldig (tror også psykisk innstilling har litt å si!). Hadde selvsagt smerter og vondt under fødsel (husker jeg tenkte både at "nå orker jeg ikke mer!" og "dette gjør jeg aldri igjen!") og ubehag etter fødsel, men det glemmes jo etterhvert.

 

Jeg håper inderlig jeg får oppleve dette en gang til, og håper også at du greier å se frem til fødselen din med spenning og en positiv innstilling, og ikke hører for mye på "velmenende" folk som kommenterer kroppen din; lykke til med fødselen din! :-)

[xyzaa]

Det var forferdelig trist å lese at du får kommentarer sånn som ""stakkars deg når du skal føde, du er jo så tynn". Det har de ikke noe med, og denne uttalelsen er dessuten basert på uvitenhet. Jeg virkelig håper de peller seg unna, eller i hvert fall slutter å blande seg borte i dette.

 

Jeg kunne ha skrevet, jeg også, om bekkenets ytre og indre diameter, og at det heller var hvis du hadde hatt noen kilo for mange, at det kunne ha vært en ulempe. Men det har andre allerede omtalt på en helt tilfredsstillende måte.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg er 158 cm, og veier 47 kg (vanlig) - under svangerskapet la jeg på meg 11-12 kg, og jeg hadde DEN magen. Alle gikk rundt å sa at de syns synd i meg, og ditten og datten... Jeg var ikke bekymret, men når jeg hørte sånt så ble jeg litt engestelig. (Typisk gravide å engste seg for alt ) Hadde egentlig ingen formeninger om fødselen. Bebien skulle og måtte ut, enten jeg ville det eller ikke! Dessuten sa han som tok ultralyden at det kom ikke an på størrelsen på meg, men størrelsen på bekkenet mitt, og hvor mye den kunne "tøye" seg.

 

Da dagen kom brukte jeg kun 4,5 timer, og jeg er førstegangsfødende. Vannet gikk hjemme, da jeg kom på sykehuset hadde jeg 7,5 - 8 cm åpning. Fikk ikke epidural eller noe, kun lystgass. Syns den hjalp veldig, selv om jeg bar meg om å få epiduralen siden riene mine var så intense! men den gang ei! Etter en time og to så var det full åpning, da intenserte de saltvannsdryppet og så var det "bare" å presse han ut Jeg måtte få hjelp av barnelege, jordmor og barnesykepleier. En presset meg på magen da jeg hadde rie, og en "strakk" inni-der-du-vet for å bane vei til han som kom ((

Etter 40 min med pressing kom han ut. De måtte foreta et klipp! (Det kunne jeg ha klart meg uten!) Raknet videre fra klippen som resulterte i 10 sting. Når hodet var halvveis ute så hadde jeg ikke lenger rie, så da bar det kun en vei Men jeg tror egentlig ikke smertene dagene etterpå hadde vært noe mindre om jeg ikke hadde raknet, for alt er jo uansett ubeskrivelig ømt der nede. Det har tross alt komt en bebi ut!!

Når jeg tenker tilbake så er alt helt fantastisk! Uansett smerte du har gått gjennom så er alt glemt når du får h*n opp til deg.

Jeg syns alt i alt at jeg har hatt en fin fødsel, selv om jeg har gått igjennom "litt av hvert". Og jeg vil ha flere!

 

Håper uansett at fødselen din blir fantastisk!

Takk for at jeg fikk dele litt av min historie...

 

Mammaen til Lukas, Januar prins <3