Ikke levedyktig denne gangen heller...

[lioness*]

Var på ul i dag pga en blødning for 2 dager siden. Var helt fra meg av angst disse dagene, men likevel mer optimistisk enn det forrige gangene pga noe mer symptomer på graviditet. Fikk på både Albyl-E og Crinone, og håpet det skulle gjøre en forskjell.

 

Så veldig dårlig ut. Så bare en oppklaring og ikke noe klart fosteranlegg, og langt fra noe hjerteslag. Skal være 6+1 i dag og hadde veldig fine og høye blodprøver 4+0 og 4+6 så det er ikke realistisk å anta at jeg er kortere på vei heller dessverre. Legen var veldig forståelsesfull og sa han ønsket å sykemelde meg ut neste uke pga belastningen. Det var veldig greit for meg, for jeg er bare helt matt. Han var enig i at han veldig gjerne skulle ha sett mer, og var ærlig på at han ikke trodde dette var liv laga (jeg måtte presse ham litt for å få ham til å innrømme det men... vil ikke bli dillet med men vite hva jeg har å forholde meg til).

 

Nå føler jeg meg bare som om jeg er blitt truffet av toget - igjen. Det er faktisk fysisk vondt i hele kroppen. Og at den som ønsker kan få hele det jævla livet mitt for en billig penge.

[Turva med ♥novembergull♥]

dette var skikkelig trist å lese lioness*, håper at det går bra med deg etter forholdene. Det er en grusom beskjed å få, klarer ikke å beskrive den følelsen. Truffet av toget er et godt bilde som kan beskrive hva en føler nå man får en slik beskjed. Den angsten man går med på forhånd synes nesten jeg var det verste med det hele...

 

mange varme klemmer til deg

[Storepus - gir ikke opp]

Huff, jeg fikk vondt i hjertet av å lese hva som har skjedd med deg. Gode klemmer og gode tanker til deg.....

[Hjemmemamma_for_tiden]

 

ÅNEI LIONESS!

 

Dette skulle jo ikke skje denne gangen, er så utrolig trist å lese! Hadde virkelig krysset fingrene og håpet det beste for deg..

 

Ser på profilen din at du har hatt 1 sa og 1 ma tidligere, så da er dette din tredje. Stemmer det?

 

Jeg håper at du ikke gir opp, det skal bli din tur å komme i mål med en liten baby. Ikke gi opp!

 

Men jeg vil råde deg til å ta sommerferie og tenke på andre ting (jess, ikke lett, det vet jeg...). Det er store påkjenninger du har gått igjennom. Ta godt vare på hverandre, og plei kjærligheten. Det er mitt beste råd akkurat nå...

 

Trøsteklem fra

[lioness*]

Ja, angsten på forhånd er nesten noe av det verste. Den er helt lammende. Denne gangen er det likevel veldig, veldig tungt fordi jeg fikk medisiner... hva skal de forsøke neste gang liksom? Begynner å blir fryktelig redd for at jeg aldri skal oppleve en vellykket graviditet.

 

Profilen min var ikke helt oppdatert. Jeg har hatt en MA etter de jeg nevnte også, tidligere i vår (denne graviditeten oppsto umiddelbart etter forrige utskrapning, hadde ikke mensen imellom en gang). Så dette er da min fjerde abort. Ulykkelige tall...

 

Vi har ikke fått gjennomført utredningen som vi skulle etter MA i april pga graviditeten men nå er det overhodet ikke snakk om noe mer prøving før vi har svarene. Jeg orker knapt tanken på å ha sex en gang, alt som assosieres med babylaging er bare grusomt. Endometriosediagnoe eller ikke. Null prøving.

 

Jeg kan vel ikke akkurat si at det går bra, men jeg kommer jo ikke til å kaste meg utfor et stup heller. Må bare ta det som det kommer fremover. Tenker på å reise langt, langt vekk på ferie i juli... tror det er det eneste lure vi kan gjøre akkurat nå.

 

Takk for snille oppmuntringer jenter, det hjelper faktisk mye - tross alt! Dere vet jo også hvordan dette er, og det betyr mye å kunne være i kontakt med andre som har vært igjennom det samme.

 

Og så vil jeg bare si at jeg er veldig glad for at det er så mange her for tiden som er gravide og som har fått bedre signaler enn meg på utviklingen. Jeg unner dere det!

 

Klem fra knuste meg.

[Luddes mamma]

Kjære lioness*

Dette var utrolig triste nyheter. Det er ikke så mye å si enn at livet er blodig urettferdig noen ganger... Vet så godt hvor utrolig vondt det gjør. Og hvor dypt det går.

 

Har du fått tilbud om noen (sosionom, psykolog ect) å snakke med? Det kan være godt å få snakket med noen som ikke er familie eller venn, som du bare kan få tømt deg til - uten å måtte ta noen hensyn.

 

Vi bestemte oss får å ta en 6 mnd timeout etter siste MA. Tid til forsøke å tenkte på noe annet og til å finne tilbake til de ting som er positivt i livet som hverandre, familie, venner, mat, vin og sex (uten fokus på forplantning)... Tror det har vært sunt for oss begge.

 

Lykke til med alt!

 

Stor trøsteklem fra

 

[melina, glad mamma]

Kjære lioness.

 

Jeg ble skikkelig lei meg når jeg leste at det ser dårlig ut nok en gang. Vet ikke hva jeg kan si, annet enn at jeg vet hvor vondt dette er for deg og mannen. Er enig i at dere må ta en tur for å få ting litt på avstand. Det hjelper i alle fall litt.

 

Bare en ting. Jeg fikk også Albyle-e i høst, men mistet likevel. Denne gangen fikk jeg blodfortynnende sprøyter, Klexane. Legene på fertilitetsavdelingen sa at albyle-e var for dem med leiden mutasjon (blodpropper), og ville ikke hjelpe meg noe. Men Klexane var det verdt å forsøke. Skriver det bare for å vise at de to blodfortynnende har to forskjellige virkemåter.

 

Men nå må du ta deg god tid til å komme deg igjen. Ønsker deg det aller aller beste.

 

Stor trøsteklem fra meg.

[lioness*]

melina: Hva er det Klexane gjør? I forhold til Albyl-E mener jeg? Jeg lurer også litt på om det kan være nyttig å forsøke prednisolon også... for i hvert fall å ha prøvd det, om ikke annet.

 

Jeg tror jeg må bruke litt tid på å komme meg igjen ja... akkurat nå har jeg mest lyst til å legge meg ned og dø. Har ingen matlyst og får ikke sove på kveldene, for det føles som om hodet mitt skal eksplodere. Alle tankene bare kverner, døgnet rundt.

 

Er faktisk litt inne på tanken om å gi opp nå. Vi slet så lenge for å bli gravide i det hele tatt tidligere pga endometriose, og vet at det er sannsynlig at dette kan bli en realitet igjen når det vokser tilbake etter lap (i okt er det et år siden). Føles ikke som om jeg orker stort mer av disse påkjenningene, som har preget livet mitt i noen år nå... men dette vet du og dere andre her jo alt om :/

 

Lurer litt på hvordan dere opplevde adopsjonsprosessen? Hadde ventetiden vært bare litt kortere så tror jeg kanskje at jeg ville gått for det uten å lure noe mer på det. Mannen min er ikke klar for å slutte å prøve da, men det er pokker ikke hans kropp som er gravid av og på i ett kjør heller. Var det fryktelig lenge å vente for dere? Vet ikke om du vil si noe om hvilket land dere gikk for, men var det noen spesielle årsaker til landet dere landet på?

 

Luddes mamma: Vi har ikke hatt noen å snakke med nei, men jeg tror nok det kunne være en god ide... har opplevd noen tunge tap tidligere også, mammaen min døde blant annet, og det kan jo hende at det hadde vært fornuftig å lufte noen tanker om disse tingene. Det blir litt mye kjenner jeg! Får vel høre med fastlegen min om en henvisning.. dessverre vet jeg at det er vanskelig å få time hos psykologer, man må jo lete rundt som en galning på egen hånd.

 

Vel, dette var litt dystert kjenner jeg. Sorry.... men takk for all omtanken!!!

[L prøver igjen har blitt mamma]

Jeg er så utrolig lei meg lioness, dette var virkelig ufortjent! Forstår at du er helt knust nå, og at du vil vente til utredningen er ferdig. Håper at du finner styrken og motet til å komme deg igjennom dette - uansett hva dere bestemmer dere for. Det er ufattelig tungt, men det er flott at du klarer å være så åpen her inne, det er så utrolig godt å ha et forum hvor man kan treffe likesinnede. Jeg ønsker deg alt det beste, håper du holder kontakten. Vi er flere som er her for deg, uansett hva det skulle være:)

 

Mange klemmer

[melina, glad mamma]

Hei igjen Lioness.

 

Når det gjelder Klexane og Albyle-e vet jeg egentlig ikke så masse. Bare at legen min på fertilitetsklinikken sa at det var til to forskjellige ting. Begge er jo blodfortynnende, men det hadde noe med at Albyle-e var mere rettet mot koaguleringsproblemer. Og siden mine prøver var fine, ville han ikke gi meg det. Et bedre svar kan jeg desverre ikke gi... Prednisolon kan jo være lurt det også. Jeg ville i alle fall hørt med legen om jeg var deg.

 

Skjønne deg så godt nå. At dette gjør vondt i kropp, sinn og sjel er jeg ikke i tvil om. Og så vanskelig for deg å gå med det uten å vite helt sikkert hvordan det blir. Det er en enorm påkjenning disse opp og nedturene. Uff, skulle så gjerne ønske du slapp det mere!

 

Du spurte litt om adopsjon. Vi kom til ett punkt hvor vi ikke maktet å prøve noe mere. Jeg mistet igjen og igjen, og ved IVF forsøk ble jeg alvorlig syk. Hos oss var mannen mest giret. Han tok meg med på en ferietur, der vi markerte en slutt for flere forsøk. Valget vårt av land falt på Thailand fordi vi hadde noen venner som har adoptert fra samme sted. Og barna er alldeles nydelige ) Vi tenkte også på Brasil, men der var ventetiden veldig lang, så det ble fort uaktuelt.

 

Fra den dagen valget ble tatt følte jeg en enorm lettelse og glede. Veien var jo lang, vi ventet to år på tildeling, og så 8 måneder til før vi fikk hente ham. Men likevel var det en utrolig fin ventetid. Det er hele tiden milepæler som nåes, og en blir like glad hver gang. Etter godkjenningen, viste vi at snart ville vi bli foreldre. Og det HELT SIKKERT. Alt før hadde vært så uvisst. Jeg tror ikke den gleden vi følte da vi fikk sønnen vår, var noe mindre enn de som føder selv. Snart får jeg oppleve det også, og begge deler blir like stort og spesielt.

 

Så om du kjenner det slik at du ikke orker mere, kan jeg virkelig anbefale det på det varmeste. Men det er jo viktig å stå sammen i et sånt valg. Håper dere finner ut av det sammen.

 

Jeg ønsker deg lykke til og håper at du kommer deg etter nok en vond nedtur.

 

Klem fra meg

 

 

[lioness*]

Vi kommer nok til å se hva utredningen bringer, og kanskje forsøke et par ganger til etter det, litt avhengig av om de finner noe eller ikke. Fint å høre at du har så gode erfaringer med adopsjon, det gjør meg enda mer innstilt på at vi uansett finner en god løsning på denne situasjonen - før eller siden. Har god tro på at vi vil bli godkjent og i så fall blir det jo bare et spørsmål om tid, ikke sant? Barn må det bli en vakker dag. Øyeblikket da man får overlevert sitt nye, flotte barn i et fremmed land, født av en fremmed kvinne - men skjenket i dine armer - vel, det fremstår som en helt fantastisk opplevelse for meg.

 

Jeg må bare si igjen, til alle dere som skriver tilbake til meg nå, at det betyr veldig mye! Det er faktisk ikke så mange i omgangskretsen som aner noe om hvordan det er å miste gang på gang på gang på gang (vel, ingen...), så det at det finnes noen som har vært der og kjent på det selv er veldig fint. Man får jo høre de underligste ting: "Noen kvinner må være gravide noen ganger før de lykkes, livmoren må lære seg å gjøre det riktig". Og: "Husket du å ta folat da?" Og: "Sponatanborter er jo bare sååå vanlig, du må bare tenke positivt så ordner det seg snart". Vel, de fleste er oppegående og har stor evne til sympati altså, det er bare enkelte som finner på rare ting å si.

 

Akkurat nå er jeg knust, trøtt, utmattet og helt utkjørt, spesielt fordi det døende fosteranlegget fremdeles er i magen min og jeg bare venter på en endelig bekreftelse og sannsynligvis en utskrapning. Men heldigvis vet jeg jo at alt går bedre med tiden. Og med støtte fra dere flotte og sterke jentene her inne blir det litt lettere nå når jeg er midt oppi det også!

 

Stor klem og lykkeønskninger til alle hab.ab-ere...

 

 

[melina, glad mamma]

Uansett hvordan dette går, Lioness, ønsker jeg deg alt mulig godt. Håper på et under enda jeg da, at det ser bra ut neste gang. Men skjønner at det er utrolig vanskelig å gå sånn som du gjør nå. Tenker i alle fall masse på deg.

 

Stor klem fra meg.