overanstrenger dere dere? (langt)

[bamaly]

Jeg er ikke i arbeid og har tatt meg fri fra studiene min dette halve aaret. Dette fordi jeg har hatt bekkenlosning naar jeg har anstrengt meg siden uke 7, og vi flyttet til en annen landsdel i januar og jeg ikke helt visste hva slags jobb jeg ville ha. Resultatet har blitt at jeg har "sittet hjemme" mens mannen min har jobba. Saa gammeldagse er vi.

 

Saken er den at siden jeg ikke jobber, der jeg da ville faatt i alle fall en viss grad av tilrettelegging, har jeg tidvis har slitt meg helt ut paa andre fronter. Jeg legger ogsaa merke til at jeg presser meg veldig i noen situasjoner, gjerne der det er fysisk krevende.

 

Naa kan man jo lese overalt at det er veldig bra for gravide aa trene og at en graviditet ikke nodvendigvis betyr at man ikke kan dytte sine egne grenser. Jeg blir bare saa overasket hver gang jeg finner meg selv i det jeg drar en saann 20 kg sekk med jord etter meg opp fra hagen, eller naar jeg blir helt slaatt ut av bekkenlosning fordi jeg har gaatt ekstra fort ekstra langt naar jeg egentlig ikke trenger det. For ikke aa snakke om naar jeg staar og balanserer paa en stol for aa fikse dusjforhenget paa badet bare fordi det irriterer meg at det er lost.

 

Det har jo gaatt bra til naa, men etter min strabasiose tur paa operataket og hoyt og lavt i Oslo i gaar med etterfolgende husrengjoring maa jeg virkelig tvinge meg selv til aa ikke legge noen planer for i dag. Jeg vil liksom bare gaa en liten tur i butikker, og bare ordne litt i hagen og mentalt er jeg saa veldig klar for det! Men kroppen sier nei, og jeg maa nesten prove a holde igjen. Bekkenet mitt er helt i uleie og jeg har kynnere i tide og utide (er i uke 35 naa). Dessuten er mannen min ute og reiser naa og kommer ikke hjem paa 10 dager, er jo litt ekstra viktig da at jeg ikke foder.

 

Er det noen som har det paa samme maaten? Som synes det er vanskelig aa sette grenser av aa til? Jeg vil jo saa gjerne vaere sprek og aktiv... Og hva skal jeg finne paa naar jeg bare sitter her?

[Caity<3]

Ja jeg kjenner meg litt igjen her.

Bare kjører på helt til kroppen min er utslitt. Det er akkurat som at hodet mitt ikke vil innse at jeg skal roe ned et par hakk.

 

Her forleden dag tok jeg meg selv i å prøve å løfte en 30 kg potetsekk på jobb. er det mulig liksom? Men da fikk jeg også straffen min...klarte ikke å gå resten av kvelden.

 

Kjæresten min prøver liksom å si at jeg ikke skal gå så lang og greier, men jeg bare fnyser og sier det går fint. Selv om jeg er sliten.

Skjønner ikke hvorfor jeg setter opp dette spillet. men like fullt fortsetter jeg...

 

hmmm...

[Studine mevik]

Til vanlig er jeg sånn. Jeg er høyt og lavt hele tida og har gjerne ikke tid til å spise engang, men merket fort hvor tung jobben min er når jeg ble graivd. Har hatt masse løft på jobben og spør helst ikke om hjelp før det er for sent.

 

Jeg fikk også problemer med bekkenet tidlig i svangerskapet. og det plaget meg på jobb. Tok lang tid før jeg kom til behandling også. Legen min mente det var helt normalt og kom til å gå over. Jeg ble til slutt sykemeldt 25% når jeg var 6,5måned på vei. Var fortsatt helt slått ut etter jobb og klarte heller ikke å gjøre jobben min ordentlig. fikk etter en måned med sykemelding på 25% en 100%sykemelding den siste tiden før jeg skulle ut i permisjon. Jeg hadde egentlig lyst til å jobbe mer, men klarte det ikke og hadde nesten dårlig samvittighet når jeg kom på jobb med sykemelding.

 

Etter at jeg bare har gått hjemme har jeg fyki rundt i huset og ordnet alt som må ordnes her. Vi flyttet i april så har hatt nok å henge fingrene i. først nå de siste ukene har jeg klart å slappe ordentlig av, me får fortsatt noen kikk og bare må gjøre noe