Uplanlagte graviditeter og morsrollen... hjelp.

[Anonym bruker]

Hei,

Jeg ble uplanlagt gravid... før jeg fikk vite at jeg var gravid hadde jeg ikke tenkt stort på det å bli og være mamma. Nyheten kom som et sjokk og jeg gikk rundt og var svært usikker på hva jeg skulle gjøre. Jeg bestemte meg for å beholde barnet og er nå veldig glad for å være gravid Men jeg føler meg veldig usikker på morsrollen... herregud.. meg som mor! Det er stort og uvant. Jeg er 26 år når barnet kommer til verden, så jeg er ikke for tidlig ute.. men jeg har på følelsen at alle de som har gått og ønsket seg barn lenge helt sikkert er mer klar for å ta på seg morsrollen... ??? Alle forandringene et barn fører med seg er skremmende... kommer jeg til å takle det... våkner morsinnstinket og forandres jeg helt? Veldig spent på hvordan det kommer til å bli og hvordan jeg kommer til å utvikle meg.. Er det noen andre som har noen tanker og/eller erfaringer om dette?

[Anonym bruker]

Hei!

 

Ja, jeg har det litt sånn som deg. Også født i 1983, og graviditeten var ikke planlagt. Og selv om jeg ikke tvilte lenge på hva jeg skulle gjøre, må jeg spørre meg selv av og til nå - når jeg ser magen vokse: Hva i huleste driver jeg med? (Tidligst i dag tenkte jeg for eksempel: "Hvordan blir det om jeg vil gå på kino?")

 

Jeg har jo, som sikkert mange andre, tenkt mer på hva som kan gå galt underveis i svangerskapet, enn hva som egentlig skjer hvis det går bra... Og nå begynner det liksom gå opp for meg at, jo, det lever jo faktisk noe der inne, noen som jeg ikke kjenner, som jeg må bli kjent med, og som vil være omtrent 100 % avhengig av meg. Det er jo en skremmende tanke, men ærlig talt tror jeg det er sånn for de aller fleste førstegangsfødende, om det var planlagt eller ikke. Storebroren min var heller ikke planlagt, og mamma forteller at hun ikke kjøpte vogn nærmest før hun lå på fødestua. Hun var med andre ord heller ikke så veldig "bevisst" knyttet til det å bli mamma (i alle fall ikke omkring det praktiske ), men en god mor ble hun likevel.

 

Når har du termin? Jeg tror du bare, som meg, må ta tiden til hjelp, og tenke at det kommer nok... Om du blir forandret: Ja, det regner jeg med, men det er ikke uten grunn at foreldre mener den er den største og mest vidunderlige forandringen som har skjedd i deres liv. Jeg tror du (vi) bare må ta dem på ordet, og vente å se hva som skjer...

[Anonym bruker]

Takk for fint svar

Jeg har termin ca. 23 nov.. Har UL 26.6.. så det blir spennende å høre hva de sier.. gleder meg Ja, i det hele tatt gleder jeg meg veldig over graviditeten og til å endelig få hilse på knøttet... men det er også skummelt, tenker ofte på om jeg kommer til å innfri det som forventes av en god mor.. håper det! Jeg er ikke noen typisk baby person som blir helt vill og gal når jeg ser en baby, og har heller aldri vært spesielt opptatt av barn (men jeg tror nok det har endret seg litt nå etter at jeg selv ble gravid.. hehe). Jeg har ikke vært barnepasser og føler jeg har svært lite erfaring med barn generelt. Derfor føler jeg meg veldig usikker.

Jeg og min samboer har ennå ikke fortalt det til noen... jeg gruer meg faktisk litt... lurer på hvordan de kommer til å ta det (jeg planlegger å bli student igjen så fort det lar seg gjøre og aner ikke hvor jeg skal bo til høsten). Det kommer nok til å bli en hel del spørsmål som vi ikke vet om vi kan svare på enda... men mest sannsynlig så kommer de til å bli veldig glad og støttende.