Hvor ofte tenker dere på fødselen dere har opplevd?

[Anonym bruker]

Jeg fødte for et halvt år siden, og siden det har det ikke gått en dag uten at jeg har tenkt på det, og gått igjennom det som skjedde trinn for trinn. Det jeg tenker om fødselen har variert fra at jeg med en gang var kjempefornøyd, til å få helt hetta fordi jeg hylte i smerte (ja, jeg vet jeg er jålete), til å vere lei meg for det, til å være redd for det jeg ikke husker, til å vere glad for opplevelsen, til å vere stolt over at kroppen min har taklet det så bra, ja ærlig talt så har jeg tenkt det meste. Det går litt i bølger hva jeg tenker på, men det følest nesten som tvangstanker av og til. Faktisk må jeg bestemme meg for ikke å tenke på fødselen før jeg skal sove, for da blir jeg liggende våken og prøve å erindre...

Objektivt sett hadde jeg en lett/normal fødsel der jeg var positivt overrasket over 80% av forløpet. Dette er altså ikke en klagemail på fødselen, men jeg lurer rett og slett på om jeg er helt på bærtur som ikke greier å slippe tanken på fødselen eller om det er normalt. (huff, nå får jeg sånne "er jeg normal, doktor?"-feeling... hehe).

Andre som tenker mye på fødselen? Viss ikke, er det oen som har forslag til hva jeg kan gjøre for å bli ferdig med å tenke på det?

[DiddiDaddi]

Jeg syns du høres veldig normal ut jeg, eller så er vi like "unormale" Etter første fødsel tenkte jeg på den hele tiden, trinn for trinn, akkurat som du beskriver. Husker ikke lengre hvor lenge jeg tenkte på den hver dag, men jeg trodde det aldri skulle ta slutt...men etterhvert tenkte jeg sjeldnere på den, bare gledet meg over minnet og bildene fra den nå og da. Nå har jeg fått barn nr.2, og nå er jeg igang igjen Elsker å tenke på fødselen da, nå koser jeg meg med minnene, og forteller om den til alle som orker å høre. Tror ikke du trenger å stresse med dette, det går seg til, er jo ikke så rart en tenker på en så stor opplevelse!

[AO3]

Jeg tenker - dessverre - på den hver eneste dag. Gutten min er nå 7,5 mnd gammel. Jeg hadde ikke en bra fødsel i det hele tatt, det var komplikasjoner både før, under og etter fødsel, og hele greia endte i akutt keisersnitt. Jeg har også vært gjennom mange faser - fra å mene at fødselen gikk jo strålende (! dagen etter fødsel, rusa på morfin), til å fortrenge hele greia, til å utvikle fødselsangst og være sikker på at jeg aldri kommer til å føde vaginalt igjen.

 

Det er nok vanlig å tenke ofte på fødselen sin, uansett hvordan det går... Det er jo en av de største begivenhetene i livet!

[mammaen til Helle+2 i magen]

Helle er snart 15 mnd og jeg har tenkt veldig mye på fødselen og tenker fortsatt mye på den, spesielt dersom det snakkes om fødsel og svangerskap og når jeg tenker på at vi snart kanskje blir gravid md nr.2.

Jeg hadde en komplisert fødsel, mye styr med høyt blodtrykk, epidural som ikke virket, endte med tangforløsning i hu og hast fordi hun hadde navlestrengen x2 rundt halsen. Etter fødselen endte jeg opp med å få atoniblødning og måtte ha blodoverføring. Jeg lå 17 t på oppvåkningen og fikk ikke sett babyen så mye før jeg var på barsel.

Rett etter fødselen var jeg kjempe lei meg for at ting ble som de ble.

Men det at jeg faktisk har tenkt veldig - og snakket veldig mye om fødselen og barseltiden har hjulpet en hel del!

 

Jeg tror det er verre å fortrenge det som har skjedd eller forsøke å ikke tenke på det. Dersom du tenker på den hver dag så har du behov for å bearbeide alt, og ingenting er bedre enn at du gjør det

Da er du kanskje ferdig tenkt til neste mann og klarer å forberede deg på en til fødsel uten å måtte henge deg så voldsomt opp i den fødselen som er overstått! for ingen fødsler blir like

[Herkules]

Jeg tenker utrolig mye på fødslene mine jeg.

 

Jeg har to kjappe og enkle fødsler bak meg, men tankene går ofte til disse opplevelsene.

Jeg forteller gjerne om fødselene og må ta meg sammen for å ikke øse det ut på gud og hvermann:)

 

Fødsel nr 2 gikk utrolig fort, og eneste grunnen til at jeg har noe tidsperspektiv er samtaleloggen på mobilen min. ringte i hytt og pine for å komme meg på sykehus før jeg fødte.

 

Går i gjenom de 50 minuttene fødselen tok til stadighet jeg.

 

[Gjest Tina-Mari m/Tvillinger!]

Hei hei jenter!

 

Min fødsel er ferskt i minne 20 februar 2009 fikk jeg tvilling gutter!

 

Jeg har snakket endel med legen min og psykisk helse her i kommunen der jeg bor om dette med fødselen. Jeg tenker også utrolig mye på den. Derfor er jeg henvist til psykolog, da dette er noe alle kvinner som har født egentlig burde gå til.

 

Jeg hadde en tøff fødsel. Vannavgang og ikke noe skjedde på 3 dager. Ble satt på drypp, fikk epidural.

Mistet hjertelyd på tvilling 1, og de tømte da blæra mi - vondt ettersom jeg presset uten pressveer og hadde en volsomt oppsvulmet vagina!

Tvilling 1 ble etterhvert tatt med tang. Og jeg presset han da ut på en press ettersom legen ropte at jeg måtte hjelpe han å få han ut nå ellers mistet jeg han... og jeg ble klipt.

Mistet så hjertelyden på tvilling 2, og legen gikk opp med hånden for å hente han ut... Han fikk ikke tak i han og da skerk han: press alt du har ellers mister du sønnen din". Så fikk han tak i føttene hans og dro han ut..til han stoppet i hodet, og ble "vippet ut" med skje. Tvilling 2 var 1 kilo større enn tvilling 1.

Jeg fikk koagulativt ettersom jeg blødde så mye og de fant ikke blødningen med det første. Husker jeg fikk noen fingre opp i ropma og noe som føltes som en hånd i vagina mens de presset sammen...folk ropte og løp rundt... Mannen min ble satt i et hjørne med tilling 1 mens de prøvde å få tvvilling 2 til å puste.

Jeg husker ikke noe særlig av de 4 første dagene...siden jeg enda blødde mye fikk jeg blodoverføring. De begynnte plutselig å styre fælt med meg ettersom jeg var så svak...ikke husker jeg at mannen min fant meg i en blodpøl i senga...

Jeg husker ikke barna mine de første dagene heller...men jeg var sammen med dem hele tiden..har jo en masse bilder!

 

Jeg er ikke redd for å føde igjen. Ikke redd for vaginal fødsel.

Jeg revnet så mye at jeg fikk en gra 3, og det er noe av den værste revningen man kan ha.

Jeg har hatt livmorsbetennelse, urinveisinfeksjon og brystbetennelse i ettertid. Nå sliter jeg med dårlig nyrefunksjon.

Men jeg skal ha flere barn i fremtiden.

 

Jeg vil nå gå til psykolog for å ikke få flere traumer enn jeg må ha hengende over meg. Jeg vil ikke få panikk under neste fødels. Jeg vil ikke bli en for overbeskyttende mor bare fordi jeg nesten mistet mine 2 barn og mitt eget liv under fødselen.

Mannen min har allerede begynnt å gå til psykolog ettersom legen og jordmor anbefalte han det. De hadde ikke vært med på en styggere og mer blodig fødsel i sine 2 lange karriærer sa de... Og det sier jo sitt.

 

Mitt tips er psykolog. Og så par psykolog. Skriv ned fødselen din. Gå igjennom den. Få fakta på bordet. Snakk ut...snakk, snakk, snakk!!! Bearbeid!!!!!!!!!!!!!!!

 

Masse lykke til!

[piia08]

Jeg kjenner meg også mye igjen i det du skriver; jeg fødte for noen mnd siden og tenker også daglig på fødselen, kommer liksom ikke over det. Jeg hadde en fin fødselsopplevelse, og er i ettertid så utrolig glad og takknemlig for at alt gikk bra, det er jo mye som kan skje og man hører jo så mange skumle historier... Følte meg ganske "grønn" da jeg gikk mot fødsel, jeg prøvde å lese litt og forberede meg mentalt, men man vet jo ikke hvordan det blir før man er der! På forhånd var jeg litt nervøs for at jeg ikke skulle takle smertene, at jeg kunne komme til å føle at jeg ville gi opp (!), at jeg skulle få alvorlige skader, og selvfølgelig at noe skulle skje med barnet, men alt gikk i grunnen fint, og jeg sitter igjen med en god følelse og er egentlig ikke så nervøs for å føde på nytt en gang i fremtiden. På forhånd tenkte jeg vel at når fødselen er over så er den over og ferdig med det, og derfor ble det en stor overraskelse for meg at den fortsatt tar så stor plass i hodet mitt flere måneder senere. Det er jo ingen traumer som trenger å bearbeides, men allikevel tenker jeg og kverner på hele opplevelsen daglig. Skulle gjerne hatt noen å diskutere det med; samboeren har ikke så mye mere å tilføye selv om han lytter til meg, har ingen venninner/familie jeg føler for å utøse meg til, og 6-ukers kontrollen hos legen var fort overstått og det ble egentlig ikke tid til så mye snakk.

 

Så hva gjør jeg, går ting "over" med tiden? Regner med det... tenker allerede en del på at jeg gjerne vil ha barn igjen (om en stund da...), og er vel blitt over gjennomsnittet interessert i svangerskap og fødsel etc., ihvertfall i forhold til hva jeg var før! Sippet meg nylig igjennom Jordmødrene/NRK, blir så lett rørt av slikt nå etter å ha opplevd det selv! Skulle gjerne gjenoplevd (deler av) fødselen min på nytt, føler det er så mye som er litt i tåka. Skulle av og til ønske jeg kunne skru tiden tibake. Fikk kopi av journalen min fra sykehuset, men savner likevel å huske mere...

... flere som har det slik?

[Anonym bruker]

Hei -

Tror ikke jeg tenkte altfor mye på fødselen med én gang etterpå. Men for noen (for meg, i hvert fall) kan tankene komme i forbindelse med planllegging av et barn til. Eller en ny, uønsket graviditet, eller en mistanke om det. Selv ble jeg uønsket gravid 11 måneder etter fødselen, men spontanaborterte like etter positiv graviditetstest.

 

Og hva var mine tanker rundt fødselen? De gikk utpå -

1) Jeg lurte på om min fødsel var greiere enn gjennomsnitt, eller mindre grei enn gjennomsnitt, eller hva?

 

2) Jeg lurte på om vekten til gutten vår, som var 4150 gram - om 200 gram mindre ville ha gjort en stor forskjell. Noen er sykelig fascinert med den nyfødtes vekt, og regner med at fødselen må ha vært ganske ille. På denne måten fikk de meg på den tanken at jeg kanskje burde ha røykt i hvert fall litt, for da hadde vekten blitt mindre!!! Men det er mange ting som spiller inn i hvordan fødselen går, ikke bare barnets vekt. Jeg er selv relativt høy, så det er proporsjonelt. Pga. dette synes jeg det er dårlig takt og tone å spørre om barnets vekt ved fødselen.

 

Det var altså NOEN av de tankene jeg tenker. Og for den som lurer på: Jeg fødte på tidlig 90-tallet.

[Zupermam]

hei!

 

Jeg tenker også veldig mye på fødslene min, rett og slett fordi jeg tenker jeg er superstolt over å ha fått til å gjennomføre noe så fantastisk! Jeg har født to store barn, like under 5kg begge to, men synes jeg hadde helt greie fødsler. Moderate smerter som jeg jobba meg godt igjennom, og det er jeg stolt av! Er nesten litt vemodig å tenke på at jeg ikke skal føde mer

[8maria]

Hei =)

 

Vil gjerne dele noe som hjalp meg utrolig, under svangerskapet og i tiden etter fødsel. Jeg blev kjennt med en kvinne som driver noe som heter livh.no. Hun holder forskjellige kurs- og for nybakt mor! Hun jobber bla med healing og det er faktisk ikke så skummelt som det kanskje høres ut som - tvert imot har jeg selv hatt utrolig godt av de møtene/ kursene. På kurs fikk vi mulighet å snakke om våre erfaringer i svangerskap og i fødsel- Det var bare sååå godt.... å imens vi snakket gikk hun rundt å holdt på oss- det var uuutrolig GODT. Jeg anbeafler det-virkelig- Ja det var litt annerledes, men nydelig -

Og som det hjalp meg og dem som var på kurset....

 

Vi fortjener alle å ha det virkelig godt- og i tiden etter fødsel

 

Sommerklem =)

[Anonym bruker]

Jeg er også helt besatt av fødselen min-6 mndr siden nå. I begynnelsen tenkte jeg på den mange ganger per dag og drømte om den hver natt(de nettene jeg sov litt da..). Det har avtatt noe, men fortsatt må jeg anstrenge meg for ikke å snakke om den i hytt og pine-tror egentlig ikke andre synes det er så interessant. Hadde en lang og tøff fødsel hvor det stoppet opp på 8-9 cm, lang trykketid og stor blødning etterpå, men alt gikk kjempebra tilslutt, og jeg er veldig fornøyd med hvordan jeg klarte meg.

Jeg tror årsaken til alle tankene kan være at jeg husker svært lite fra de 8 siste timene. Pluss at at jeg alltid har vært veldig opptatt av fødsler, sett alt jeg har kommet over på TV etc og hørt mange fødselshistorier-med detaljer.

Men jeg er litt i tvil om det er mest riktig å prøve å få enda en gjennomgang av fødselen med jordmor(hun tilbød seg det før jeg dro fra barsel)-eller om det er best å prøve å komme seg videre-tror egentlig det siste-da jeg føler det kan virke mot sin hensikt å grave seg for dypt ned i ting.

Tror også fødsel er så spesielt at det er normalt å tenke mye på det i ettertid