Lengter sånn..og har lengtet så lenge

[ønsker_meg]

Hallo:)

 

Er ei jente som har slitt med babylengsel siden 13 års alderen og gjør det forsatt! (er 21 nå). Da jeg ble 14-15 ble det virkelig ille, jeg ble alvorlig deprimert og begynte å gå rundt med babyborn (dukka altså..)

Omgivelsene mine var dårlige, jeg falt ut av skolen og ble destruktiv og fikk psykologhjelp i flere år etterpå. Da jeg ble 16 bestemte jeg meg for å ta ansvar for eget liv og flyttet fra byen jeg bodde i og 12 timer unna, der gikk jeg i frisørlæra og utdannet meg videre. Da jeg ble rundt 18-19 roet babytankene seg litt, men nå er det jammen på full gang igjen!

Jeg blir kjempelei meg når jeg ser alle de flotte magene overalt skulle så gjerne ønske det var meg.. tårene presser på, og jeg forstår så lite av det. Hvorfor har jeg en så dyp lengsel etter barn? Har det noe med at jeg er oppvokst under omsorgssvikt? Vet man hvorfor noen jenter får slike følelser som vedvarer over så lang tid? Nå jobber jeg i helsesektoren, har samboer gjennom 2 år, vi forlovet oss for 1 år siden, flyttet inn i et fint hus, men pga finanskrisa begynte ting å gå rett vest økonomisk, vi kranglet MYE og jeg var på vei til å gå. Men vi ble enige om å flytte inn til svigers for en periode. Nå går ting litt bedre igjen, jobber med å gjenoppbygge tilliten i forholdet, spare penger å bygge oss det livet vi ønsker oss. Han ønsker seg at vi gifter oss neste sommer og planlegge barn da, det er helt greit så lenge vi beviser for hverandre at vi klarer å bygge et fint og trygt liv sammen. Men nå sliter jeg veldig med de følelsene som river og sliter i meg, jeg blir utkjørt! Er det noen som vet hvem jeg kan kontakte? Det er flere gravide på jobben min og det tærer på selv om jeg er glad på dems vegne. Får støtte og trøst av sambo, men vi er begge enige i at han nok ikke kan forstå min lengsel til fulle, og han vil ikke at jeg slutter på prevensjon enda - og jeg ønsker meg at alt ligger til rette før en graviditet - men det virker som alt jeg noen gang har gjort er forberedelser til morsrollen og at det aldri blir min tur. Jeg er ung enda, men jeg fremdeles den kvinnen på morsiden som har ventet lengst med barn. (jeg er også eldst av 6 søsken). Føler den eneste grunnen til at jeg eksiterer er for å erfare meg selv som mor. Sambo vil gjerne prøve på barn om et års tid, men jeg har behov for å ha ting ordentlig tilrettelagt først, han sier det bedre å hoppe i det da enn å vente til det er for sent. Er det noen som har noen råd?

 

Hilsen meg

[Anonym bruker]

Hei, høres ikke ut som om du har det så godt. Kan kjenne meg litt igjen i det om å føle at å være mor er det man er bygd for. Skal ikke si at jeg vet hvor følelsene kommer fra, men jeg har selv vokst opp under trøblete forhold, og har også valgt meg inn i sosialsektoren. Tror kanskje man får mye omsorgsfølese og ønske om å hjelpe andre av å vokse opp sånn? Er jo en del av folk med vanskelig oppvekst som velger seg inn i hjelper-yrker. Kan jo hende det er litt samme med ønske om barn? At man har mye å gi, og vil ta godt vare på noen siden man ikke ble det selv? Skjønner godt dere vil ha en trygg base når dere skal ha barn. For min del, så er det viktigst at jeg og samboern har det fint sammen, og at vi har overskudd av energi og kjærlighet til å gi et evt. barn. Så er jo fint at dere jobber for å være trygge på hverandre, Men er jo godt å kanskje bo for seg selv og ha begynt på sitt eget liv skikkelig kanskje? Ser at du har gått til psykolog før, dere snakket kanskje om disse følelsene da? Hvis ikke går det jo ann å snakke med fastlegen som kan henvise deg videre til psykolog. Eller så er det en del steder som har famliesenter osv som man kan stikke innom og snakke med noen. Syns hvertfall selv at det hjelper å snakke med noen om det som bare er der for å høre på deg og din versjon. Mest sannsynlig kan de komme med noen tips også sånn at du føler du har oversikt og kontroll over situasjonen? Du høres jo hvertfall ut som du tar det seriøst og har mange bra tanker om hvordan dere skal gjøre det best for barnet. Forresten så tror jeg de fleste menn ikke kjenner på babysyken som vi damer gjør. Er rart hvordan det kommer så sterkt noen ganger. Kan også føle meg litt sjalu nesten på folk som har barn. Men det er mange som føler sånn. Vet ikke om det her var til noen nytte? Lykke til hvertfall. Håper det ordner seg for deg.