Noen flere som sliter?

[*Lykkelig_mamma*]

Jeg sliter veldig med depresjoner, har egentlig gjort det gjennom hele svangerskapet.. Har 8 dager igjen til termin, men føler meg overhodet ikke klar på noe måte...Dette var et veldig ønsket barn, både meg og samboeren ville det, men nå føler jeg liksom ingenting, er så redd for at jeg ikke skal bli glad i den lille jenta som bor i magen min! Tenker mye på hvordan det skal gå, kommer jeg til å mestre hverdagen med små barn, eller bare kommer det til å føles helt jævlig?

 

Innimellom kjenner jeg det kribler litt i magen, men den lykken forsvinner fort, og det hjelper heller ikke at samboeren er totalt fraværende til det som kommer til å skje.. Han sier han gleder seg, og det tror jeg også han gjør, men gjennom hele svangerskapet er det jeg som har tatt meg av alt som må være klart til babyen kommer, hvis jeg ikke hadde gjort det, hadde vi nok ikke hatt noe ting som helst klar nå! Han sier bare "slapp no av, det ordner seg.." Akkurat som det hjelper...

Har heller ikke fått mye støtte underveis, verken hjelp til hus eller noe, trodde liksom at gravide som regel ble tatt litt "vare på".

 

Er så forferdelig usikker, føler meg alene og dum i denne håpløse kampen, og synes jeg har gjort en mega tabbe med å i det hele tatt bli gravid...Er nok ikke det de fleste gravide tenker, men er det andre i min situasjon? Eller noen som har opplevd lignende og som har blitt "frisk" igjen etter fødsel?

 

Når jeg fant ut at jeg var gravid, var jeg så lykkelig, men det stoppet der.. Prøver å tenke positivt, men akkurat nå så kunne jeg bare tenkt meg at hun holdt seg inne i magen min og aldri kom ut.. enn så stygt det høres ut som..Og bedre blir det heller ikke av at bekjente og venner legger frem småbarnsperioden som om det skulle være et helvete! Synes det er så unødvendig...

 

uff, nok et syteinnlegg, men er litt lei meg i dag:(

 

[(:§:)]

Hei! Ser du har det tungt, og føler med deg! Tror det er lurt om du tar kontakt med din jordmor/lege ang dette, slik at du kan få den oppfølging som du kan ha behov for. Depersjon i svangerskap og etter fødsel må en ta på alvor.

Har du snakket med samboeren din om disse tankene? Det kan være lurt at du prøver å beskrive for han hvordan du har det, hva du tenker på og bekymrer deg for. Dere er to om barnet som snart komnmer, og pappaen trenger å vite at dere er et team. Han er viktig for deg og babyen! La han få vite det! Å gå gravid kan være tungt både fysisk og psykisk, det samme kan tida etter fødselen. Å kommunisere godt er nok et viktig stikkord.

Håper dette var til noen hjelp. Lykke til videre!

 

 

[*Lykkelig_mamma*]

Takk for svar:)

 

Prøver å gjøre det beste ut av situasjonen, men samboeren min er snill og grei på mange måter, men har store problemer med å takle at jeg har problemer. Det har vært så mange situasjoner der som det har vist seg at han takler det ikke... ender som regel opp med at han blir psykisk dårlig selv, uten at jeg helt vet hvordan jeg skal beskrive det!

 

Føler meg forferdelig alene, tør liksom ikke å snakke med samboeren om det, vi kommuniser så dårlig da.. Men når alt er bra, er kommunikasjonen helt på topp! Så skjønner at det ikke er sånn det skal være, får prøve å mote meg opp til å snakke med jordmoren min om det, men tar liksom på meg en maske slik at ikke folk skal se hvordan jeg egentlig har det, er en mester til å skjule det:(

Så det ender som regel opp med at jeg holder det for meg selv, blir så dårlig stemning hjemme ellers:(

 

Men skal følge rådet ditt og forsøke å snakke med JM om det:)

 

 

[Sofapute]

Jeg hadde det ganske likt som deg i forrige svangerskap. gråt store deler av dagen, og følte at samboeren min ikke tok meg på alvor. Prøvde å snakke til ham og forklare ting, men det ble bare feil. Følte nesten at han "lo"av meg... Så jo i ettertid at disse berømte hormonene faktisk kan få en del av skylden

Svangerskapet ble en skuffelse, og jeg følte meg skikkelig utilpass både psykisk og fysisk. Var utrolig redd for å få fødselsdepresjoner etter at gutten min ble født. Jeg gleda meg jo til han skulle komme og var glad i ham, men det var liksom noe som gjorde meg deprimert...

Men så snart lillegutt kom til verden så snudde alt seg

Jeg ble så utrolig glad for å bli mamma, og han er det beste som noen gang har hendt meg. Akkurat som å være nyforelska, bare 1000 ganger bedre. er fortsatt "forelska" i ham, og han er nå 4 år ) Verdens beste følelse å bli mamma.

Det er iallfall viktig for deg å prate med noen om dette

Send meg en PM om du vil

Lykke til!