Noen her som hadde et valg?

[Lillypia]

Teit formulert kanskje, men tenker på de som fikk beskjed om at dette var veldig alvorlig men at legene ikke kunne si med sikkerhet at det var dødelig? Følte meg plutselig litt alene her, gutten vår har masse væske i hodet som trykker ned hjernen, bare på en liten uke hadde væskemengden økt masse og er bare i uke 18-19. I tillegg fant legen minst en halv ryggvirvel som også tydet på at det var noe galt med sentralnervesystemet.....etter samtaler med barnelege og spesialisten valgte vi tilslutt å avbryte, fryktelig tungt... vi ble forespeilet en prematur fødsel, pga hodets størrelse, kanskje så tidlig som uke 30, og for en "normalt" barn er jo dette ille nok, men for et med store missdannelser i tillegg og så må opereres snarlig, så lot vi han få slippe...Men må likevel leve med at det var vi som valgte for ham:(

[Carina har to små gull]

Hei

Hadde bare lyst til å gi deg en god klem. Vet hvor grusomt dere har det nå.

Jeg hadde ikke noe valg da jenta vår allerede var død når jeg kom på Ul i uke 19, hadde store misdannelser, er nå 3 mnd siden.

Ta vare på hverandre i denne tunge tiden. Prat og gråt sammen. Forholdet vårt har på en måte blitt enda sterkere med at vi har delt en sorg sammen.

Mange tanker til dere.

[Anonym bruker]

Det er lenge siden du skrev dette, men jeg vil gjerne svare deg allikevel, fordi jeg også savner å høre om de som faktisk hadde et valg...

 

Jeg vet ikke, selv blir det på et vis viktig for meg å poengtere overfor andre hvor lite valget vårt var, å forsøke å få mennesker som aldri har vært i vår situasjon til å forstå at det var aldri et enkelt valg, det var aldri snakk om å velge bort ungen vår fordi han var litt "rar". Men sannheten er jo at vi hadde et valg, og at det er stor sannsynlighet for at vi kunne ha født et levende barn om noen måneder... Og skyldfølelsen i forhold til dette er noen ganger fullstendig lammende - hvilken rett hadde vi til å si at barnet vårt ikke ville få et verdig liv? Hvilken rett hadde vi til å avslutte livet til ungen vår, til ikke å tro på mirakler og under, men til å gi han opp, å la han slippe? Hva slags mor er jeg, som kan velge bort mitt eget barn? Og hvilken rett har jeg til å sørge over ham, så intenst og voldsomt som jeg gjør, når det var jeg som valgte ham bort?

 

Vi har snakket så mye om det, vet jo at vi, med de ressursene vi har, med den støtten vi ville fått fra familie og venner, ville taklet det å få barnet vårt, med alle sine misdannelser og vansker, vi ville taklet å tilbringe år på sykehuset, vi ville klart å få tak i all informasjon tilgjengelig om hva som kunne bli gjort for ungen vår, vi ville klart å kjempe for ham, det vet vi jo! Men allikevel...det var ikke først og fremst vi som ville måtte kjempe, det var den bittelille ungen vår, det var jo han som skulle gått gjennom alle disse smertefulle og langvarige behandlingene, det var jo han som skulle tilbringe størstedelen av barndommen sin innlagt på sykehus...

 

Jeg håper at jeg engang kan tilgi meg selv for det jeg gjorde. Vi måtte ta et valg, i en situasjon der vi begge var utmattet, slitne, fylt av mørke og fortvilelse etter dager og uker med undersøkelser, venting, forsiktig håp... Og vi gjorde det eneste vi følte vi kunne gjøre i øyeblikket, og nå er det for sent å endre mening. Og jeg vet ikke om jeg ville valgt annerledes nå, om jeg hadde fått sjansen igjen, jeg håper bare så inderlig at jeg aldri vil måtte stå i den situasjonen en gang til....

 

Håper livet føles lysere for deg nå, Lillypia, og at du har funnet en måte å leve med valget på...

 

Hadde vært så fint å høre fra noen andre også, noen andre som hadde et valg...

 

[Anonym bruker]

I dag er jeg bare innom og leser litt her fordi vi begynner å tenke på om vi skal ha flere barn eller ikke. Så litt tilfeldig at jeg kom innom denne tråden.

Vi hadde også et valg. Vår lille jente ville nok fått et liv, hva slags liv vet jeg ikke. Og det er den mest skremmende tanken.

Anonym 11.02.10, Dette kunne jeg ha skrevet selv!! Vi hadde akkurat blitt foreldre, til tvillinger. før de var fylt ett år ble vi gravide igjen. Det var et sjokk, men herregud, vi var så glade. På UL ble de funnet en defekt. En alvorlig defekt. Hva gjør vi nå? Hvordan vil dette barnet bli? Vil barnet få det godt? Sil det leve i smerter? Være lenket til en sykehusseng? Ååå det var så mange spørsmål, så liten tid, Vi var redde, redde for barnets fremtid, hva med våre to vi hadde fra før. Jeg kunne skrevet flere sider om alle tankene som drev gjennom hodene våre, den dårlige samvittigheten, skyldfølelsen. Kvalmen i magen av å bare tenke på ordet "senabort". Jeg vet at du forstår hva jeg snakker om.

Jeg håper også jeg kan tilgi meg selv en dag, jeg håper jeg en dag kan si at dette var den riktige avgjørelsen, jeg håper mine to barn en gang vil forstå hvorfor deres søster ikke fikk livet i gave. Jeg håper de kan tilgi meg. jeg strever fortsatt med å finne en måte å leve med disse tankene på. Avgjørelsen vår.

Jeg vet at dersom dette barnet hadde blitt født ville det blitt elsket så høyt, men hva slags liv HUN ville fått, er et spørsmål jeg aldri vi få svar på, og derfor er smerten så stor. Jeg skulle egentlig ønske at dette ikke ble noe vi kunne "velge" selv, da hadde alt vært så mye lettere.

Det er ubegripelig hva slags utfordringer vi får i livet, men uansett har jeg tro på at de gjør oss sterkere, og jeg håper at en dag vil jeg kunne slå meg til ro og til syvende og sist tenke at dette var det beste for vårt barn.

[Metalmammaen]

Har dessverre ikke noe valg. Var på ordinær ul i dag, og babyen var død. Det er store misdannelser som er årsaken. Den hadde dødd i uke 16-17. Jeg er i uke 20+ nå. Mandag skal jeg legges inn.

[prizzelin]

Jeg skjønner så utrolig godt hva dere snakker om.

Jeg er bare 16 år og kjæresten er 17. Planlagt var han ikke. Og mamma kjempa for gutten sin, helt til pappa også begynte å glede seg over lille baby som skulle komme. Men på ordinær ul fikk vi beskjed om at de så en væskesamling i nakken som ikke skulle være der. Vi ble videresendt til Rikshospitalet to dager senere. Hele familien prøvde å berolige med meg at så mye som lillegutt sparka kunne han ikke være så syk, og at alt skulle gå bra. Men den forferdelige dårlige følelsen i hele magen sa meg at dårlig nytt var i vente. Babyen min fikk diagnosen encefalocele, altså hjernebrokk. Lillehjernen var begynt å komme ut i denne væskesamlingen og lå ikke beskytta under kraniet lengre. Vi fikk beskjed om at sjansen var så utrolig liten for at det ville gå bra og at sjansen for hjerneskade og smerter for babyen var så utrolig stor. Så i morgen drar jeg inn på sykehuset for å få tabletter som ska starte riene.

 

Det er så fælt å måtte gå resten av livet og lure på om sønnen min ville klart seg og kanskje fått ett fint liv. Men å ville skåne baby for masse operasjoner og smerte er nok det rette. Det prøver jeg å leve med, men jeg merker at det er tungt å ikke vite hvordan han kunne fått det.

 

Det å sitte i dag og kjenne gutten min sparke og vite at i morgen er han død .. Det er så ubegripelig urettferdig og rett og slett umenneskelig. Det er stygt å si, men jeg kunne heller ønske at hjertet hadde sluttet å slå av seg selv og at kroppen hadde reagert med å frastøte seg fosteret. Men sånn blei det ikke, og det føles så utrolig hjertesløst og velge bort sønnen sin sitt liv ..

 

Jeg gruer meg kjempe mye til i morgen og kunne virkelig ønske det ikke hadde skjedd ! Jeg kan ikke unne mitt verste fiende å oppleve noe sånn engang .. Jeg tror nok at å skulle sitte uten baby blir tungt. Tror nok ikke jeg kommer til å føle meg hel før en ny baby er på vei. Men sønnen min blir på ingen måte glemt. En dag ska mine små troll få vite om storebror og jeg håper de skjønner meg.

 

Bare å ta kontakt for å snakke videre. Jeg hadde virkelig satt pris på å ha noen å dele meninger med. Jeg har jo som sagt ikke gått gjennom det ennå engang. Jeg sitter bare og venter på at tida skal gå og timen min klokka halv elleve kommer .. Det gjør så vondt !

[amna]

Huff, når jeg leser dette merker jeg hvor mye jeg har "fortrengt" av denne vinteren, da vi rant ned dørene på rikshospitalet noen få iskalde januaruker... Det var en vond tid, og et mørkt hull i livet mitt, føles det som. Jeg trodde at minnet om vår lille, vakre gutt ville være daglig og intenst tilstede i lang tid fremover, men etter en stund var det lettere å la livet gå videre. Jeg tenker ofte på ham allikevel, men ikke slik jeg trodde det ville bli... Sitter noen ganger på minnelunden, når jeg har behov for det. I magen vokser et nytt lite nurk, det vekker noen tanker og bekymringer det også. Vi vet fortsatt ikke om dette barnet lider av samme feil som vår førstefødte.

 

Det er en tung tid du skal igjennom nå. Mitt eneste råd er å snakke, snakke og snakke, gå gjennom det om og om igjen med dine nærmeste. De første dagene etter fødselen kunne jeg ikke snakke om gutten min uten å bryte sammen i gråt. Etter hvert gikk det lettere. Når ingen var i nærheten for å snakke, eller jeg var redd for å "plage" andre med snakkingen min, skrev og skrev og skrev jeg. (og til tross for dette føler jeg jo tross alt nå at det er sider av denne episoden jeg har fortrengt, at det er ting som ikke er bearbeidet, men det er vel bare slik, det er ikke mulig å bli "ferdig" med en slik opplevelse, det blir bare med tiden litt enklere å legge det til side for en stund..)

 

Men ha tro på det, selv om det føles håpløst nå, at hver dag blir bittelittegrann bedre, og at du om noen uker og måneder klarer å se på bilder av ungen din (om du velger å ta noen) og snakke om han uten at det føles som om hjertet skal briste... Jeg har gode minner om gutten min, sparkene i magen, de bittesmå hendene med helt perfekte små negler på hver eneste finger...så fin han var!

 

Ta gjerne kontakt om du ønsker å snakke om det du har opplevd!

 

Hilsen anonym 11. februar

[Anonym bruker]

Kjære prizzelin

 

Vil så gjerne gi deg en god og varm klem!

 

Jeg har ikke den samme erfaring som deg, så vanskelig for meg å forestille hva du nå går gjennom. Men samtidig så har jeg mistet et barn i dødfødsel i uke 30, så er ikke helt fjern for det som nå skjer, å måtte gå videre uten baby i magen, å dra hjem fra sykehus uten en baby, og hvordan leve uten et ønsket barn.

 

Min fetter og hans kone måtte velge i fjor å avslutte livet til deres lille gutt i magen. (Lillegutt hadde trisomy 13, problemet ble oppdaget på ordinær UL.) De skriver om det i bloggen sin og jeg synes de skriver så vakkert og med så mange gode forklaringer rundt alt. Om du har lyst, så kan du titte innom (den er på engelsk, da). De skriver både sammen på en family blogg og kun kona til fetteren på en mama blogg. http://dlzeiner.blogspot.com/

http://zeiner.blogspot.com/

Postene om deres erfaring er for det meste fra mai og juni i 2009. Jeg vet ikke om det kan være til hjelp for deg å lese om andre som har måtte velge å avslutte livet til babyen i magen, men det er definitivt ikke for å såre deg mer at jeg nevner det.

 

En varm klem til til deg. Skal ha deg i mine tanker.

 

[prizzelin]

Tusen takk for god respons

Jo, hjelper å lese om andres opplevelser. Da merker jeg at det jeg tenker ikke er så rart likevel, for alle føler mye det samme .. Skal ta turen innom å kikke

 

Beklager med babyen din. Jeg vil tro det er enda verre når du er 30 uker på vei, ettersom du da er mye nærmere å skulle møte han og han sparker hardere og alt det her som blir en selvfølge å kjenne.

 

En varm klem tilbake

[prizzelin]

Tusen, tusen takk for respons !

Kan e spørre om hva gutten din feila ? Jeg snakker som en foss hele tida, føler jeg. Tok mange bilder og hadde han inne hos meg i ca 2 timer kanskje. Fikk også håndavtrykk og fotavtrykk. Kjempe store armer og bein, akkurat som pappaen sin. Også hadde han mamma sin krokbøyde lillefinger. De søte små fingerneglene som allerede var på plass og .. Helt perfekt liten gutt <3

Har ikke klart å grine enda .. Føler det er så umenneskelig å ikke grine, men e vet det kommer etterhvert. Grein når jeg kjente at noe kom ut, og mamma kunne bekrefte at det var lillegutt som lå mellom beina mine. Det var tungt å vite at nå var han ute og jeg hadde kjent hans spark fra innsida.

 

Jeg har også mange gode minner fra gutten min. Og sparka hans. Som rakk å bli så harde at venninna mi kunne kjenne de fra utsida

 

Bildene og alt anna fra svangerskapet skal samles i en liten bok. Gutten min skal aldri glemmes ! <3

[Sunshine med småtroll:)]

Hei,

 

nå hadde ikke vi et valg, eller jo egentlig..Hadde valget med å avslutte eller la det gå 1-2 uker da jenta vår hadde dødd innen da. Siden dette var rett rundt jul så valgte vi å avslutte slik at vi ikke risikerte å være på føden på juleaften. Ville heller tilbringe den med gutten vår og resten av familien.

 

Skjønner akkurat hva du mener når du sier at det er forferdelig å gå å vente. Da vi kom så måtte vi på UL igjen for de måtte ta prøver av jenta og da så vi et lite hjerte som banka, men hun var hjernedød. Grusomt alikevel.

 

Du skal vite at det blir bedre med tiden, men det tar tid. Det kommer nok til å gå mye opp og ned fremover, men etter hvert vil du ha flere oppturer enn nedturer.

 

Ønsker deg lykke til videre

[♥Tuppa, Noah ;( Lillebror ♥]

Hadde jo forsåvidt et valg.. Det har jo alle som ikke barnet allerede er dødt hos...

 

Mit barn hadde Osteogenesis Imperfecta.. forundrer meg ikke om han er den eneste på forumet her som har det.. iallefall den dødelige utgangen av sykdommen.. er 1 barn pr år i norge som fødes med den alvorlighetsgraden... Han hadde 4 brukne bein i uke 19, inne i magen min... Beholdt han i 2 uker til pga diverse undersøkelser.. Fostervannsprøve og mange ultralyder....

Valget om å avbryte var ikke vanskelig i det hele tatt, for han hadde enten dødd senere i svangerskapet, eller ved fødsel... Et nys hadde drept han om han var så "heldig" at han overlevde fødselen...

Den sykdommen han hadde gjorde at han ikke hadde bein i kroppen.. bare brusk... eller det var veldig skjøre bein da egentlig... for det er en dødelig beinskjørhet...

 

Men det har vært vanskelig i ettertid, selv om valget der og da var lett...

[SFB]

Vi valgte annerledes. Babyen vår hadde trisomi 18. Vet ikke om du ønsker å høre om det, det er kanskje for vanskelig. Uansett mener jeg ikke å legge sten til byrden. Om du vil, kan du lese historien vår på http://www.evykristine.com

[noralill]

Har nettopp lest meg gjennom siden deres. Og tårene triller... Vi opplevde å prinsessen vår i uke 19 (2006) - på Gjøvik - og jeg kjenner meg så igjen i det du skriver om leger. Når vår lille prins da kom til verden i 2007 hadde jeg noen tøffe oppgjør med enkelte der... Takk for at dere deler deres historie!

[SFB]

Gjøvik - der vi holder til! Noen mulighet å treffes? Sender deg en melding.

[2prinserOg1engel]

Hei! Det begynner å nærme seg 9 mnd siden vi måtte føde vår lille datter i uke 20, på St. Olavs i Trondheim. Det føles så lenge siden, men når jeg leser historiene til dere andre så knyter det seg i magen min, jeg har nok også fortrengt april mnd og påsken 2010. Nå venter vi på nytt en liten baby i mars 2011 men savnet etter jenta vår melder seg sterkere og sterkere for hver dag kjenner jeg. Ser det er flere som holder til rundt Gjøvik.. Det gjør jeg også, kanskje vi kunne dele litt erfaringer? Vi har mange rundt oss men det er ingen som vet hva slags helvete vi har gått gjennom som ikke har vært der selv. Ønsker dere en riktig god jul.

 

Klem fra