Gi meg mot til å prøve igjen...

[dinadina]

Om tre uker ville jeg hatt termin. Mistet i en MA i uke 13 i desember i fjor. Har to flotte barn fra før, men i hodet mitt er jeg trebarnsmamma - og jeg synes fortsatt det er tungt å forholde seg til at det gikk galt denne gangen.

 

Jeg vet at jeg ønsker meg et barn til, men er redd for å ta sjansen. Plutselig er jeg blitt redd for alt som kan gå galt i svangerskapet, under fødselen, i tiden etterpå, at det skal være noe galt med barnet, at bekkenløsningen skal gjøre meg invalid osv. Plutselig er det blitt så overveldende at ingen kan gi meg garantier for noe som helst.

 

Dette er følelser og tanker som har vært helt ukjente for meg tidligere. Jeg har hatt to fullgåtte tøffe svangerskap med det meste av komplikasjoner, og har kommet ut av det med to flotte barn. Ergo er jeg selv beviset på at alt kan gå bra, selv om det er vanskeligheter underveis.

 

Jeg ser så opp til dere damer som bet tennene sammen og "kastet" dere ut i nye graviditeter. Flere av dere som mistet samtidig med meg, er nå halvveis i et nytt svangerskap. Og det er jo helt nydelig! :-)

 

Jeg rusler innom her av og til. For å hente litt styrke fra dere.

 

Lykke til alle her inne :-)

 

 

[Uglemamma er tobarnsmamma!]

Hei der...Tusen takk for lykke til'en

 

Og angående det å kaste seg ut idet igjen...Vi har vel felles alle sammen at vi vil ha et barn (til i mitt tilfelle) og dermed må vi bare igjennom det... De første 12 ukene,evt tiden fram til når vi mistet forrige gang, er tøffere enn alt i verden.... Så mye usikkerhet, papirsjekk på do etter farge,- bekymring for symptomer eller mangel på disse,- higeren etter å få ultralyd hver uke etc.... Det er bare noe vi må igjennom...For hele tiden har vi et sånt lite håp,som ofte gjemmer seg i at vi prøver å ta sorgen på forskudd og ikke tro og håpe for mye...Men håpet er jo der. Og vi må prøve.... Noen klarer å prøve igjen med en eneste gang,- andre trenger tid til å komme seg i både hodet og hjertet...

 

Jeg har en lillemor på snart 3 år fra før av,- så jeg,-som du, vet at jeg får det til....Men har mistet 3 ganger siden henne...Sist gang fikk jeg tilbud om utredning,men var da så nedfor og lei av alt som hadde med graviditet å gjøre at jeg ikke møtte opp for å hente skjemaer og slikt for å begynne prosessen....Jeg trodde jeg hadde gitt opp.

Men så begynte jo verket igjen da... Og jeg ble gravid i januar. Vanvittig med usikkerhet og frykt i begynnelsen,- og mente det var for godt til å være sant...Har mistet alle før uke 8 tidligere,- så etter at min personlige kneik var passert,- så verden litt lysere ut...Nå er jeg 19 uker på vei....Jeg kjenner spark,-alt i orden med gutten vår på ul...og jeg har begynt å tro på at denne gangen blir det et nytt nurk...Og da er nesten skuffelsene glemt...Nesten,- for det var sårt selvsagt...Veldig sårt. Men nå er håpet såpass stort at det overdøver sorgene fra før... Og gjett om det er deilig!

 

Du føler deg som trebarnsmor... Da må du kaste deg i det igjen...Husk at statistisk sett er det myyyyye vanligere å miste en gang enn to ,spesielt to på rad...Og mister man tre på rad er det så skjeldent at man har et ord og en diagnose på det,- "habituell abort"...Noen ganger kan statestikk få deg til å se lysere på ting,- og det bør den absolutt i dette tilfellet... Som en annen sa her inne,- lag deg et mantra for hver gang du blir usikker og panikken kommer snikende...."Det er myyye vanligere å miste en gang enn to!"

 

Det sies også at flergangsmødre "må" igjennom en spontanabort,- nesten som at en sjåfør "må" igjennom et lite kræsj en gang i sitt liv. Uten sammenligning forøvrig selvsagt. Men tenk på ukene med frykt man går igjennom,- mot årene med lykke!

Hopp i det,vennen.... Og vi er her når panikken våkner og du ser mørkt på alt og det kaaaanskje var litt peachfarge på papiret...Og da bruker du oss for alt vi er verdt

 

*Klappe på*

 

Håper vi sees snart her inne og får hjelpe deg av gårde!

[dinadina]

Så nydelig du er!

 

Dette var mye mer enn jeg kunne håpet på av tilbakemelding, og jeg merker at det hjelper! Det eneste jeg vet med sikkerhet, er at hvis vi ikke prøver - så blir det i hvert fall ikke flere...

 

I nabohuset har jeg ei dame som også mistet ved sin tredje graviditet, men som i vinter fikk en nydelig baby - halvannet år etter aborten. Så solskinnshistoriene er også mange! :-)

 

Vi bruker nok ferien til å bestemme oss, og hvis vi velger å prøve på nytt - så må jeg rett og slett bare tåle at de første månedene blir tøffe. Når dere kan, så kan jeg! :-)

 

Varm klem!

[Lillypia]

Heisann....nå var vel ikke jeg en de du håpet å svar fra her inne, siden jeg nå er tilbake igjen:( husker du gratulerte meg hjertelig da jeg tok sjansen og ble gravid igjen! Men det endte da denne gang med svangerskapsavbrudd pga store misdannelser på vår lille gutt i uke 19:( Har det utrolig tøft nå og bare tanken på et nytt svangerskap får meg til å grøsse....men samtidlig vet jeg at det på sikt vil bli en god måte å komme seg videre på. Jeg vil jo ha flere barn, og skal jeg få det må jeg bare bite tennene sammen og gå for det! Ønsker deg masse lykke til og håper vi kan slå følge videre etterhvert....*klem*

[dinadina]

Kjære, vene Lillypia...nå tørker jeg en tåre for deg her. Ingen bør oppleve det du nå går gjennom.

 

Og jo, jeg vil høre fra deg og alle andre som er villige til å gi litt av seg selv. Nettopp vi som er her inne vet at det ikke er en selvfølge at det går bra, så det er for sent å "dekke over" realitetene. Hver eneste dag er det nye kvinner som oppsøker denne siden, like knust som vi alle har vært.

 

Men det hjelper å være flere. Og ja, jeg håper vi etter hvert kan følge hverandre her inne - i 40 utfordrende, men forventningsfulle uker! Sender deg alt jeg har av varme tanker, og føler med deg i sorgen.

 

Klem!

[Myy]

Husk hvor heldig du allerede er som har to flotte barn. Mange sliter i flere år og får kanskje til slutt et barn med prøverør. Du har i alle fall muligheten til å bli gravid på "vanlig" måte.

 

Det at du mistet barnet i uke 13 er jo veldig leit. Jeg vet hvordan det er, for jeg har vært i samme situasjon selv. Men prøv og muntre deg selv opp med at kroppen din bare fungerer som den skal. Når noe slikt skjer er det som regel fordi det er noe galt med foster. Kraftig kromoson feil o.l. Det er naturens gang!

 

Hvis du virkelig vil ha et barn til så få det. Og ikke vær så engstelig. Det gjør det bare vondt værre. Kvinner som er stressa osv under svangerskapet får mye lettere aborter. Prøv og ikke tenk så mye på det. Bare lev livet og vær lykkelig for den familien du har!

 

LYkke til!

[dinadina]

Tro meg, Kirsten20 - hver eneste dag er jeg takknemlig for de to jeg har, og føler meg priviligert på alle mulige måter.

 

Når det gjelder det å være engstelig, så er det vanskelig å la være. Jeg er ei rasjonell og fornuftig dame, som gjennom to knallharde svangerskap klarte å holde på positiviteten og roen hele veien. Nettopp derfor er det så uvant å kjenne på den lammende skrekken som nå har tatt bo i meg, og derfor ønsker jeg ikke å bli gravid før jeg kjenner at jeg er i stand til å takle det.

 

Men, men små skritt nærmer jeg meg forhåpentligvis "normalen" igjen, slik at jeg tør å prøve på nytt. :-)

 

Takk for lykkeønskningen! :-)

[Lillypia]

Nå er det vel rundt din egentlig termin, så jeg vil bare gi deg en stooor *klem*