Åååhhhh!

[Anonym bruker]

Jeg må innrømme at jeg føler meg litt provosert etter å ha lest i dette forumet.

Selvfølgelig bør man ikke presse noen til å få barn hvis de ikke vil det selv - men hvis vi snur på det: hvorfor er det så mye greiere å presse noen til å IKKE få (flere) barn??

Et kompromiss er jo ikke så lett da, å få et halvt barn går jo ikke :-o

 

De fleste jenter ønsker seg barn. Noen vil ikke ha, og kan selv bestemme over sin egen kropp hvis de skulle bli gravide mot sin vilje. Da er problemet løst, for å si det litt flåsete.

 

De fleste menn ønsker seg vel også barn, men de er ofte litt tregere enn oss jenter. Hvis de blir fedre mot sin vilje, har de ikke så mye de skulle ha sagt, men de kan evt. nekte samvær med barnet. Betale må de vel, men hei - har man sex, så vet man at det kan bli barn av det.

 

Hvis man så er i den uheldige situasjonen at man ønsker seg barn, mens partneren ikke vil ha - hva da?

- går man fra sin partner og søker lykken et annet sted? I så fall hvor? One-night-stand eller Danmark? Eller gå gjennom samme suppa med en ny partner, og håpe at han ønsker det samme som deg?

- prøver man å lure sin partner?

- må man bare godta det?

 

Hvorfor er det så mye bedre at man gir opp sine egne drømmer, enn at man "knuser" sin partners drømmer ved evt. å lure ham?

 

Det virker som om de fleste menn trenger lengre tid enn oss jenter før de er klar for barn. Dermed blir temaet sjelden tatt opp mens man er nyforelsket. Det kommer ikke opp før man har rukket å bli skikkelig glad i personen - og da sitter man jo i saksen...

 

Dette skjedde med meg. Jeg har alltid vært glad i barn, og ingen som kjenner meg er i tvil om at jeg ønsker meg egne barn. Jeg sluttet med p-piller noen måneder før bryllupet, noe han var fullt klar over. Jeg regnet med at han bare trengte litt tid til å bli vant med tanken, og ville være klar når han ble klar. Men måneder ble til år, og jeg føler meg skikkelig lurt. Hvorfor giftet han seg med meg hvis han ikke vil ha barn? Hvorfor sa han ikke noe? Jeg nærmer meg 37 år, og den biologiske klokka tikker. Han klarer fortsatt ikke å bestemme seg helt, men nå har vi vært sammen i 9 år. Jeg er virkelig glad i ham, men jeg hater ham også. Jeg føler meg så utrolig lurt!

I tillegg må jeg takle alle kommentarer og spørsmål om det faktum at vi ikke har fått barn.

Burde jeg gå fra ham? Ja, kanskje det. Men det er jo ikke sikkert at jeg får noe barn da heller. Da blir jeg i så fall sittende igjen helt alene.

 

Hvis jeg lurer ham, vil mange synes at jeg gjør noe forferdelig.

Men er det noe verre enn det han har gjort mot meg?

 

Dette var mitt (lange) hjertesukk...

[Anonym bruker]

Neimen kjære deg.. Nå ble jeg lei meg på dine vegne:(( Du bør sette deg ned med han i sofaen en dag, helt uforstyrret. Si det er noe alvorlig du vil prate med han om. Hold han i begge hendene mens du forteller han hva du føler (vet det høres litt kjisjè ut, men det er faktisk utrolig sterkt og rørende at du holder han i begge hendene).

 

Egentlig så tror jeg bare han trenger et skikkelig spark i ræva!

Går du på pillen enda?

 

jeg er "bare" 23 år, men hadde jeg vært 37 år, så hadde jeg nok lurt han. Helt ærlig.