Hvordan taklet dere beskjeden om at dere måtte ta ks?

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg skal ha ks i begynnelsen av juli og ser ikke frem til det i det hele tatt. Jeg er så redd at det overskygger hele gleden med å få et barn til. Jeg måtte ta ks sist også pga jenta lå i seteleie og bekkenet mitt er ganske så smalt. Selve ks gitt kjempegreit, men jeg var så plaget med mye vondt og ubehag i lang tid etter samt ammeprolemer. Jeg ble ganske redusert og brukte lang tid på å komme meg. Og det er nok det som kanskje gjør meg så redd denne gangen... Jeg får ikke lov til å føde selv om barnet ligger med hode ned da legen mente at det var ganske så stor risiko for at livmor ikke vil tåle denne påkjenningen da den har et arr fra før + trangt bekken. Føler meg så snytt for at noen tar over det som kroppen min har forberedt seg på i mange måneder. Det er mulig jeg har en veldig "idyllisk" forestilling på hvordan en fødsel er/skal være, men jeg er så trist og lei meg for at jeg ikke får oppleve dette underet. Jeg er så redd for at jeg ikke kommer til å knytte meg til barnet når jeg for treffe det for første gang... sist jeg brukte lang tid på å akseptere at ting ble som de ble. Og jeg vil ikke ha det slik denne gangen, jeg har lyst til å bruke energien min på andre tanker.

 

Dette ble et litt langt innlegg og rotete, men er det noen som har hatt de samme følelsene og hva gjorde dere? Jeg har så lyst til å begynne å glede meg og se fram til at vi skal bli fire i familien. Jeg har heldigvis nesten seks uker til å omstille meg på...

 

Takk for at du orket å lese tankene mine.

 

[Gjest]

Hei ;o)

 

Jeg reagerte bare med lettelse når jeg fikk beskjed at jeg skulle få keisersnitt. Hadde en fæl og laaang og grusom fødsel sist, som endte med akutt keisersnitt etterfulgt av 14 dager med masse feber(ei uke over40...) og elendig form generelt......

 

Grunnen til at jeg alikevel ble lettetet er at nå vet jeg hvertfall at jeg slipper og gå igjenomm to døgn med rier før de tar snittet.

 

De fleste jenter har som du sier en "idyllisk" forestilling om hvordan en fødsel er. Men det er faktisk de aller færreste av oss som sitte igjen med den følelsen etter fødsel! (også de som føder "normalt")

 

 

Prøv å finne fordeler med Keisersnitt, det har jeg jobbet litt med;

 

- lettvindt med barnevakt til avtalt tid ;o)

- du slipper riene, og det slitet de kan føre med seg

- slipper å bli "ødelagt" i underlivet

 

 

Prøv å trøste deg med at det er det beste for deg og barnet når legen har anbefalt dette. Det gjør jeg. (jeg har for trangt bekken til å føde normalt, så jeg har heller ikke noe valg...)

 

Ble litt langt dette og... c",)

 

Lykke til

[Emblaa]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver, anonym!

 

Har høy smerteterskel og har alltid hatt et ønske om å føde hjemme. Har vært mye syk i voksen alder, føler meg ekstremt ubekvem på sykehus. Da det forrige svangerskapet viste seg å bli mer komplisert enn antatt, med skyhøyt blodtrykk og truende svangerskapsforgiftning i uke 23, så blei sykehusbesøkene tette og ikke alltid så hyggelige.

 

Sønnen min lå i veldig avvikende leie lenge, og pga blodtrykket fikk jeg tidlig beskjed om at jeg neppe kom til termin. Fikk tidlig valget mellom igangsatt fødsel og planlagt keisersnitt pga min helse og barnets leie. Fødselen blei igangsatt i uke 38, etter en hel måned med inn og ut av sykehus, for jordmor mente dette kom til å gå sååå fint. Det gjorde det jo ikke, sønnen min lå veldig feil, og etter tette rier i ett og et halvt døgn så hadde jeg vel 8 cm åpning, men et barn som ikke en gang var festa. Epiduralen som var satt funka aldri, så det blei akutt keisersnitt i full narkose uten pappaen til stede. Jeg mista mye blod og blei liggende helt i ørska på overvåkninga i 14 timer etterpå, ute av stand til å se eller ta meg av barnet mitt.

 

Melka kom aldri, og sønnen min raste ned i vekt. Fikk alskens mer eller mindre dårlige råd om at alle har melk nok, men det hadde ikke jeg. I de ni månedene jeg delamma og pumpa, var det aldri mer enn noen dråper.

 

I en ideell verden ville jeg altså født normalt hjemme i badekar, hatt barnet hos meg hele tida etter fødselen og hatt melk nok. Slik blei det ikke. I ettertid ser jeg at det er lite jeg kunne ha gjort annerledes, bortsett fra å stole på min egen magefølelse om at vaginal fødsel ikke ville føre fram.

 

Jordmor som gjennomgikk papirene mine sa at jeg hadde vært heldig. Hadde dette vært for 100 år siden så hadde både jeg og barnet mitt dødd under fødselen. Jeg har klart å være takknemlig over at det gikk bra med oss begge.

 

I dette svangerskapet har jeg vært tett oppfulgt av sykehuset fra dag en, og det blei tidlig enighet om at keisersnitt ville være det beste. Igjen ligger barnet i tverrleie, MR-bilder av bekkenet mitt viser at ett av inngangsmålene er til bekkenet mitt er lite, selv om bildene er dårlige pga at jeg har en medfødt bekkenskjevhet. Overlegen som følger meg opp er temmelig sikker på at jeg har hjerteforma livmor, noen som fører til at barna legger seg veldig feil. Dette vil jeg få svar på under keisersnittet denne gang.

 

Føler jeg blir snytt for en fødselsopplevelse, men er takknemlig for at det denne gangen vil være ro og harmoni rundt forløsninga. Pappaen skal være med, babyen kommer til verden 16 dager før termin, vi skal få enerom eller familierom og jeg skal få akupunktur for melkeproduksjonen med en gang. Har jobba veldig med meg selv for å akseptere at ikke alle barn kommer av seg selv, ikke alle kvinnekropper produserer barn de selv kan føde og det er ikke slik at alle nødvendigvis får nok melk, selv om de gjør alle de riktige tingene. Slik er verden, urettferdig, men gaven vi får er den beste likevel: ett nytt lite vidunder som er helt avhengige av oss, og som ikke bryr seg døyten om måten det er kommet til verden på!

[Anonym bruker]

Hei begge to som svarte på innlegget mitt

 

Takk for at dere tok dere tid til å skrive litt om deres opplevelser, det har fått meg til å se ting i et litt annet lys. Og jeg er visstnok ikke alene om å ha de følelsene jeg har, heldigvis. Når jeg leser det dere skriver så får det meg til å se at jeg synes fryktelig synd på meg selv; hos meg ble jo seteleie oppdaget "i tide" og de sparte meg fra starten på en fødsel som uansett ville ha endt opp i ks.

Det er bare det at "alle" rundt meg visstnok bare har hatt enkle fødsler (det er i hvertfall det de forteller meg) og alt er bare fryd og gammen fra første sekund. Men jeg skal heve meg over det.... skal hvertfall prøve sterkt.

 

Jeg tror jeg trenger de ukene jeg har før babyen kommer til å fordøye at ting er blitt som de har blitt. Du, Embla, skrev noe veldig bra at ikke alle kvinnekropper er skapt for å føde, og jeg er glad vi lever i en verden hvor det finnes hjelp for oss.

 

Ønsker dere lykke til begge to

 

Signerer igjen