Den enorme gleden som skal komme når barne har kommet ut...

[Anonym bruker]

Jeg leser med interesse om fødselserfaringer, for selv om min fødsel ikke var av de verste, egentlig en ganske OK erfaring, så undrer jeg meg litt over meg selv. Da gutten min endelig var ute, kjente jeg ikke denne enorme lykkerusen som folk snakker om. Jeg følte meg bare sjokkert og ekstremt lettet over at smertene var over. Jordmor smilte og ropte glad: "Nå er han her!". Jeg orket nesten ikke snu meg å se på ham. Ikke før han var stellt og jeg var sydd var jeg spesielt opptatt av noe annet enn at smertene var borte.

Nå skal det sies at jeg er verdens lykkeligste mamma, og den deilige morsfølelsen kom sterkt etterhvert. Men jeg føler meg litt egoistisk... var jeg virkelig mer glad for at smertene var over enn at jeg hadde fått et barn?

[Anonym bruker]

Jeg fikk heller ikke noe enorm lykkerus eller morsfølelse over meg da jeg fikk mitt barn..

Men jo flere dager som gikk,jo mer kom morsfølelsen..Nå elsker jeg han mer enn noe annet! Han er nå 2,5 år;)

 

Men jeg ventet også på den store gleden og morsfølelsen etter fødselen,men..

[cakes]

tror din reaksjon er helt normal, ikke egoistisk. en fødsel gjør utrolig mye med kroppen, man blir helt utslitt både fysisk og psykisk.

jeg forguder begge mine barn, elsker dem høyere enn noe annet, noe jeg regner med alle foreldre gjør:)

 

jeg fikk babyen opp med en gang, begge gangene, og var jo glad for endelig å hilse på den lille, og lykkelig for at fødselen endelig var over. men min første tanke var beskyttelse, rett og slett at deg må jeg jammen passe på! så min første reaksjon var ikke akkurat lykkerus, jeg var utslitt. orket ikke ha babyen ved brystet, var helt greit at babyen ble veid og målt mens jeg ble sydd. og at pappaen dullet litt til jeg fikk samlet meg. babyen må jo bli kjent med pappaen også

[ma-85]

Jeg kjente ikke noe lykkerus... Syntes det var helt som en vanlig dag, var helt likegyldig, syntes ingenting var noe spesielt.

[Anonym bruker]

Jeg kjente heller ingen lykkerus, men jeg skal love at jeg er i lykke rus nå. Har to barn og venter mitt 3 snart. Vet at kjærligheten kommer etterhvert. Jeg tror bare at jeg verner meg mot feks noe tragisk, og derfor klarer jeg ikke å ta alt innover meg med det same ungen kommer ut. dessuten har jeg hatt lange og tunge fødsler, og jeg tenker at mannen min tar seg av barnet. Jeg ammer og koser, men er litt reservert og fokusert på det praktiske rundt sårbehandling, amming, soving etc... Nei ikke bekymre deg, du blir en god og kjørlig mor. Det er iallefall jeg i dag.

[Gjest]

jeg var bare glad for at jeg hadde overlevd da barnet var ute. var fullstendig likegyldig til babyen, og ville ha ro/fred. Dette endret seg kjapt etter at jeg hadde blitt sydd, fått dusjet og litt mat. Da var jeg klar for å ta inn over meg at babyen var min/vår, og det var kjempestas. Stas er det fortsatt, og i februar kommer nr.2

Hurra!

[Isadoramamma]

Burde kanskje ikke skrive her jeg da, siden jeg er en sånn lykkerus mamma..;-)Disse sekundene i mitt liv når jeg fikk se mine barn for første gang, vil for alltid være de beste i mitt liv, og helt ubeskrivelige!! Blir helt i ekstase når jeg får barnet mitt på brystet, og forelskelsen har ennå ikke gått over 9 og 2 1/2 år etterpå. Gleder meg vilt til å treffe tredjemann nå snart! Men folk er forskjellige, og det ene er ikke nødvendigvis mer riktig enn det andre. Psykiske reaksjoner har man jo bare en begrenset innflytelse over uansett.

[Anonym bruker]

Fikk heller ikke den "typiske " lykkerusen som det alltid avsluttes med i fødselshistorier.

Jeg vet ikke om hvordan jeg skal forklare mine følelser. Jeg begge gangene gledet meg enormt til fødselen, jeg var overbevist selv som førstegangs at det var en utrolig opplevelse og jeg ble ikke skuffet.

Med nr to så gledet jeg meg også til fødselen, selv da var det ikke tanken på å se babyen som var i fokus.

 

Begge gangene kom det en omsorgsfølelse som bredte seg ut i kroppen, men den ultimate lykkerus vil jeg ikke kalle det.

 

Jeg ser at kjærligheten vokser i takt med barna. Jeg elsker dem høyere dag for dag

[Singelmamma og banden]

Jeg har 3 knallharde fødsler bak meg, og nr 4 ventes til påske. Jeg gruer meg noe infernalsk til fødselen. Eneste jeg har følt hver gang er "Endelig! Slutt på de ... smertene!!!!" Morsfølelsen kom ikke da jeg fikk ungene i armene, da var jeg så sliten at jeg knapt orket å holde dem. Følelsene kom etterhvert med meg også, som med så mange andre. Man trenger litt tid til å omstille seg fra å ha den lille i magen til å ha den på magen ;-) Nå som jeg er gravid igjen har jeg allerede en morsfølelse for den i magen, men den kan likevel ikke sammenlignes med følelsen for de 3 jeg har fra før - enda ;-) Men til påske gjør jeg den samme erfaringen igjen. Og morsfølelsen er tross alt mye sterkere enn opplevelsen av smerte under fødselen. Hvis ikke ville alle vært enebarn...

[Anonym bruker]

Jeg hadde det på akkurat samme måten, og tror nok det er helt normalt, en like vanlig reaksjon som lykkerus Jeg klarte nesten ikke se på gutten min med det samme han ble lagt på magen min, var så satt ut av smertene, og at alt var over, pluss at jeg skalv veldig... Klarte ikke å ta innover meg at han var kommet ut på en måte. Men samme her, når jeg var sydd og han var stelt, klarte jeg å se på ham og følte det var veldig stort, men det var mer som en beskyttelsestrang og ømhet overfor ham, enn ren "lykkerus" der og da vil jeg si. To av mine nærmeste venninner hadde akkurat samme erfaringen fra sine første fødsler, at de ikke så på babyen og på en måte ikke klarte å ta innover seg noe som helst rett etterpå... Klart man er glad for at smertene er over, tenk for en voldsom opplevelse en fødsel er...

[Sliten mamma til 2]

Jeg har to barn, og venter nr 3. Har aldri opplevd den lykkerusen, og den kom aldri heller. Jeg er vel kankskje ikke en sånn person. Jeg er mer en oppdrager tror jeg, og det gjør jeg veldig bra. Tror ikke en sånn lykkerus over å bli mor ligger for alle. Mange måter å være glad i barna på.

[Anonym bruker]

Jeg hadde heller ingen lykkerus-følelse rett etter fødselen. Jeg fødte datteren vår sent om kvelden, og pga (ubetydelige) pusteproblemer ville personalet på sykehuset ha barnet til overvåkning på barneklinikken den første natten. Jeg var fullstendig utslitt etter en lang fødsel og ville bare sove i fred, så jeg ble igjen sammen med mannen min på barselavdelingen. Vi var borte fra henne i 12 timer. I etterkant kan jeg ikke forstå at jeg kunne gjøre noe sånt. Hadde hun fått pusteproblemer i dag (hun er nå 5 år) hadde jeg ikke sluppet hånden hennes et sekund, jeg er jo så uendelig glad i henne! Men jeg kjente henne ikke, og jeg hadde ikke de følelsene da. Dessuten følte jeg at legene kunne passe bedre på henne enn jeg som var førstegangsfødende...