Aina`s historie om en fødsel hun sent vil minnes!

[bøllesneipen]

Etter en laaaaang pause, er jeg vinnpå her igjen. Den siste tia av svangerskapet, fødselen og de første månedene har jammen gått unna..

 

Nå er hun her, fine jenta mi:) Hun ble født den 16. januar kl.12.14.

 

Hun begynnte å melde sin ankomst ca midt på natta den 15.

Jeg trodde dette bare var kynnere, men da de kom med kortere mellomrom mellom hver gang forsto jeg etterhvert at dett måtte være rier. Vi hadde snudd om dagsrytmen ei stun, og pleide ikke å legge oss før rund 6 om morgenen, så jeg var oppe ei stund, men skjønte at jeg kansje måtte hvile ut litt om det skulle bli fødsel. Jeg trodde at dette kom til å ta tid, ettersom alle sier at det gjør det første gangen. Jeg begynnt å ha ganske vondt i ryggen, og tok meg derfor en dusj før jeg gikk å la meg. klokka var nå 07.30.

Jeg var stuptrøtt og prøvde å ta tida mellom riene mens jeg sov, det funka dårlig. Plutselig våknet jeg og kjente fort hvor dette bar. Klokka var nå blitt 08. og jeg ringte sykehuset mens jeg sto på badet og kjennte noen dråper som rannt... Jeg syntes den siste ria der var mye vondere og varte vel lenge, og jordmora sa at jeg hadd nok hatt to på rappen, og det var bare å kjøre med en gang.

 

Det tar ca. 3 kvarter fra oss til sykehuset. Den vordende pappan hadde ikke mye lyst til å stå opp igjen, men han hadde ikke mye valg heller. Bagen var pakka, men han frika ut litt likevel, og jeg begynnte å få skikkelig vondt mens jeg frustrert tømte hele sokke-kurven utover, fordi jeg ville ha komfortable sokker, og det var det eneste jeg klarte å tenke på der og da. Jeg kasta opp som bare rakkern før jeg satte meg i bilen, og han sto å venta utolmodig, mens en stakkars som passerte på vei til skolen antagelig fikk med seg mer enn han ville. Bilturen var helt jæ..!

Jeg hadde rier konstant, og bare før vi fikk kommet oss ut av byen og inn på E6 hadde jeg allerede hatt 5 rier. Mamma ringte og fikk beskjed om å gi videre beskjed til familien. Da vi kom på sykehuset grein jeg! Jeg hadde rier og kom meg ikke ut av bilen uten hjelp. Jeg ble halvveis bært inn, og der ble jeg slengt i en rullestol med en spykopp foran, mens en dame løp opp på føden med meg mens jeg grein og spydde omhverandre. Det var sikkert mange som snudde seg, men sjekk hvor det brydde meg akkurat da liksom. Deretter ble jeg slengt opp i ei seng, og noen dro av meg buksa. FLOFF! Der gikk vannet og jeg fikk konstantert 5 cm. åpning og de var imponert over at jeg holdt meg hjemme så lenge, de fleste kan jo ligge en hel dag eller to å vente... men det var ikke med vilje jeg venta altså, det var bare at det skjedde så jækla fort! Fødestua var opptatt, mange fødsler denne morgenen, og jeg lå å vridde meg og var temmelig trøtt og sliten allerede, man burde kansje lagt seg LITT tidligere...klokka var nå blitt ca.09ognoe. Jeg ble trilla inn på fødestua, endelig, og fikk lystgass!ENDELIG! Selv om jeg spydde av svimmelhet med det samme, var det enormt digg å få slappe av litt bedre. Jeg husker ikke stort egentlig, tid og sted var borte for meg, men da jeg prøvde å fjerne lystgassen for å se hvor jeg var og hvem disse menneskene var, kjennte jeg fort at dette vil jeg ikke være bevisst med på, og stappa maska i trynet igjen. Jeg fikk saltvann og no greier intravenøst. ..og ENDELIG hørte jeg noen som sa epidural! HURRA, tenkte jeg, jeg er reddet. Jeg var såvidt ved bevissthet da en veldig snill mann sa at nå putta han ei sprøyte i ryggen min. Den kjentes , men jeg elsker faktisk å ta sprøyter, av alle ting, og det var en helt syk følelse av hvor smerten letta i ryggen. Jeg sa til legen :" Æ veit itj kæm du e, men æ ælske dæ!!!" , og det mente jeg. Skulle gjerne sett ham, men var for fjern! Så fikk jeg beskjed om å fjerne maska, for nå måtte jeg begynne med pressinga, og jeg pressa, og jeg døde mangenge ganger, fyyyyyflate så hinsides vondt! Og jeg trodde RIENE var vonde? åhjada! Men dette var fadern ta meg verre, jeg fikk høre at det var en kant hun satt litt fast i, og den ene jordmora sto på siden av meg og pressa oppå magen min med hele sin vekt! Jeg pressa som f, men riene kom pluselig ikke ofte nok lenger, og jeg måtte presse mellom riene. På dette tidspunktet tenkte jeg at nå kunne jeg like gjerne besvime og dø, for dette kunne vel ikke bli verre. Da hodet begynnte å komme fram, ble jeg irritert over at de for søren ikke bare kunne ta tak i det og dra henne ut!!!?? Hehe, enklere sakt enn gjort kansje?

 

Så kom hun! Jeg hørte et skrik, og det første jeg tenkte på var å se om det virkelig var ei jente, og det var det heldigvis, hjernen var så innstilt på jente at jeg vet ikke hva jeg hadde gjort om det var gutt. Hun ble lagt på brystet, rød, blå og masse hvitt greier på seg. Endelig ute! Far klippet strengen og hun ble veid og målt. 4080 g og 52 cm. lang! Jrg ble sydd og vasket og begynnte å summe meg etter noen intense timer. Klokka var 12.14. Jeg hadde brukt bare 3 timer på noe jeg følte hadde vart i flere dager, på grunn av lystgass var jeg en smule desorientert...

 

Jeg kan ikke fatte og begripe at man ikke besvimer av smerte. Det er etter en graviditet og fødsel man virkelig kjenner sin kropp og hva den er i stand til å takle, ikke minst psyken!!

Jeg leste et sitat i kamille en gang at :

 

"Flauhet er noe man legger igjen på fødestua!"

 

og jo takk, jeg er fullstendig enig. Alle tabuer er nå brutt og kjæresten din får nok et nytt syn på deg etter å ha vært med på en fødsel! Og jeg fikk et helt nytt syn på fler-barns-mødre! HVordan klarer de det? Jeg skal aldri mere føde! Jeg sier han må gjerne få flere men det blir ikke med meg!

 

Nå skal det nevnes at jeg har hatt svangerskapsdepresjoner og fødselsdepresjon i ettertid, den avtok heldigvis etter ca. 6 uker og jeg er veldig glad for at jeg visste at depresjoner er helt vanlig, og de går over. Selv når du etter å ha vært apatisk å på nippe til å stikke av flere ganger og ender med å knekke sammen i dusjen i hjelpeløs gråt og utmattet sinn, vet du at det vil gå over!

De første ukene var forferdelig slitsomme, og med knappe to timers dårlig søvn på en sofa med bebisen i armkroken, sier det seg selv at psyken ikke kan være helt på topp. Men så kommer det en dag da man blir kjent med babyen sin, og kjenner at dette takler man, og da er det veldig koselig å ha baby.

 

Det er morro å se at hun vokser og lærer nye ting hver dag, og hun smiler og er sjermerende, og man blir aldri, aldri lei av å se dem smile! Hun er helt nydelig!

 

I skrivende stund ligger hun i vogna på stua og sover. Utmattet etter en dag med både hester og mammas venner som vil snakke og kose og holde, men alltid er hun like blid! Jeg har vært utrolig heldig! Verdens snilleste baby!

Hun er nå blitt 4 mnd. og jeg er blitt mange erfaringer rikere, men det stopper neppe her... Hver dag er som å begynne på nytt, og man tar en dag av gangen. Men akkurat nå var det bare deilig å endelig få skrevet ned historien og nyte stillheten.

 

Lilja mi, verdens søteste datter! Å som mamman din elsker deg, uansett!

 

<3