Dere som har angst grunnet overgre, orker noen av dere å svare på dett

[Anonym bruker]

Bare lurte på om ekstreme angstreaksjoner utløst av fødsel og overdreven redsel for ting som har med underliv å gjøre kan skyldes overgrep som er fortrengt...

 

Er det noen som vet om det er mulig å ha slike opplevelser så fortrengt at men selv ikke er klar over det...?

 

Jeg finner nemlig ingen forklaring på angsten og reaksjonen jeg hadde med min første, og som er enda værre nå når jeg venter min andre.

Jeg merker selv at jeg har panikk for det som skal skje med underlivet og ikke vil ha noe med det å gjøre under fødselen. . Begynner å kaldsvette bare jeg tenker på når jormoren sa at hode sto i åpningen første gangen og at jeg kunne kjenne..Prøvde å distensere meg og ville ikke godta at dette skjedde med min kropp.

 

Vanskeli å forklare, men har begyndt å lure på hvorfor reaksjonene mine er sånn etter at flere jordmødre/psykologer har spurt meg om jeg har opplevd overgrep når jeg tar opp dette med min litt spesielle fødselsangst.

[Anonym bruker]

Jeg har ikke født vaginalt og vet ikke hvordan jeg hadde reagert på det, men hadde helt panikk med tanke på akkurat det som skulle skje i underlivet. Var ikke det minste redd for rier/smerter, men at ungen skulle ut og noen drive med hendene (eller grøss og gru instrumenter) akkurat DER.

 

Jeg fikk innvilget keisersnitt på grunn av angsten (etter eget ønske). I den samtalen ble jeg spurt om jeg hadde vært utsatt for overgrep. Virket som det var en "vanlig" grunn til akkurat den type redsel. Jeg begynte med en gang å tenke som deg: Har det skjedd meg noe fælt som jeg ikke husker? Jordmor så det på meg og kunne berolige med at det har det helt sikkert ikke og jeg måtte love dem at jeg ikke begynte å tenke sånn... Jeg tror de bare prøver å forstå hvor angsten kommer fra. Kanskje det er en hjelp for de som faktisk har vært utsatt for overgrep til å snakke om det?

[Anonym bruker]

De to tingene behøver ikke henge sammen i det hele tatt.

 

Jeg har opplevd overgrep som jeg husker, men de var ikke i tankene mine i det hele tatt under fødslene, og angsten dreide seg ikke om legers og jordmødres "fomling" med underlivet mitt. Jeg følte tillit til dem, og opplevde at all skamfølelse osv som jeg har hatt for kroppen min var som blåst bort. Fødselsopplevelsene var som en rein og "hellig" stund, selv om de var smertefulle og slitomme - og traumatiserende på sitt vis. Det lignet ikke overgrepssituasjonene overhodet.

 

Jeg hadde også fødselsangst de to siste gangene, men det dreide seg om frykten for skade på barnet, på meg selv og og medisinsk "risikable" situasjoner. bl a var jeg kjemperedd for å måtte ta keisersnit.... og frykten for store smerter var del av bildet. Men overgrepsminner, skam, det å måtte blotte seg eller bli undersøkt var ikke del av frykten.

 

Så når din fødselsangst skal "defineres" og forklares er det kanskje ikke nødvendig å grave opp ting som kanskje ikke en gang har skjedd? Det finne noe som heter "fake memory" også, som går på at man kan innbille seg at man har fortrengte opplevelser - men man har det egentlig ikke.

 

Jeg ville rå deg slik: ikke grav i grunnene, men finn mulige måter som kan hjelpe deg. Jeg hadde en ekstra "følgejordmor" som hadde samtaler med meg hele veien, nesten anne hver uke, og som ga meg bl a i oppgave å beskrive min "drømmefødsel", skrive opp hva som måtte til for å få den, hva fødeavdelinga kunne bidra med, hva jeg var skuffa over forrige gang osv.

 

Jeg fikk jo ingen drømmefødsel, men jeg vågde i hvert fall å føde...

[Anonym bruker]

til deg som startet tråden: les atrikkel om overgrep/ fødsel av reimunn førsvoll. den kan kanskje gi deg noen svar. google navnet hans så finner du den.

[Anonym bruker]

jeg har blitt seksuelt misbrukt og det har jeg fortsatt noe problemer med.

Ved første fødsel gruet jeg meg meg til smertene, å miste kontrollen .

Er gravid igjen og denne gangen sliter jeg mer, for jeg vet hva jeg går til.Ja gruer meg til sleve fødselen når barnet skal ut. Men er hele situasjonen fra jeg kommer til sykehuset og drar hjem.

Miste kontrollen foran fremmende og typen min, og alt var så ydmykende for meg, vil ikke gå så inn på hele fødselen.

Trenger hjelp denne gangen . Tenkte på KS, men tror ikke det er noe for meg, så det blir en vanlig fødsel.

 

Jeg vet for min del at det jeg har opplevd har mye med å gjøre at jeg har fødselsangst.

 

Om du har opplevd noe sånt men ikke husker det er vanskelig å si om det er grunnen for deg. For noen er det kansje slik selv om en ikke har opplevd noe vanskelig.

 

[Anonym bruker]

Jeg har ikke vært utsatt for alvorlige overgrep, men opplevde endel episoder fra jeg var liten som havner under kategorien overgrep, og kan si litt.

 

Ved min første fødsel var ikke dette i tankene mine overhodet. Fødselen ble så naturlig på et vis. Andre gang mistet vi halvveis i svangerskapet, og tankene om det som skjedde da jeg var liten kom på nytt opp. Ikke under selve fødselen,men i etterkant. Som flere over sier, det handlet om å miste kontrollen. Jeg kunne ikke styre kroppen min slik jeg ville.

 

Det at du er redd for selve fødselen og behøver ikke ha noen sammenheng med overgrep. Hvis du føler deg usikker ville jeg heller tenkt tilbake til endel andre signaler som kan være senvirkninger. Hvordan har seksuallivet ditt vært? Har du hatt vansker med å være nær partneren din? Hvordan har selvbildet, kroppsbildet og selvtillitten vært? Etc. Du finner informasjon om senvirkninger etter overgrep hvis du søker på nett.

 

Om du skulle ha vært utsatt men ikke husker, er det ikke sikkert det er konstruktivt å nøste opp i det akkurat nå i en sårbar situasjon(gravid, angst). Det er en ganske strevsom prosess å gå inn i fortrengte minner/traumer, og det kan være en ide å ha livet ellers på stell når man tar tak i det. Skjønner at det er viktig for deg å vite, men kanskje du bør fokusere på fødselen og få hjelp til det du synes er konkret vanskelig i første omgang. Lykke til!

[SPI]

Jeg skal igjennom en fødsel nå og har funnet ut at det viktigste er kommunikasjon.fortell hva du ønsker og hvordan du ønsker at ting skal bli tilrettelagt for deg.De fleste møter stor forståelse for akkurat dette og er veldig varsomme.

Gjerne prøv å skriv ned akkurat hva du bekymrer deg for og hvorfor

[Anonym bruker]

Takk for dere som har svart!

 

Jeg har nå kommet meg gjennom fødselen på en ok måte. Har fått depresjon i ettertid, men får hjelp til det nå..

Har valgt å ikke gå videre på å finne ut så mye av hvorfor jeg har det som jeg har det med fødsel og slikt. Skal uansett ikke ha flere unger, så å skal jeg heller bruke tid og krefter på å prøve å fungere igjen. Men det har kommet frem at det var en del grunner fra barne/ungdomstid som jeg ikke skal bruke energi på nå.

 

Jeg fikk god hjelp av svarene innpå her, og klarte å komunisere greit med fødselshjelperne som la alt tilrette for meg. Følte meg derfor trygg på dem som hjelpere. Det viktigste for meg ble i korte trekk god komunikasjon, respekt og forståelse.