Gå til innhold

Fødselsangst, vurderer dere keisersnitt?


Anbefalte innlegg

Eller er det like skremmende å tenke på? Litt nygjerrig fordi jeg selv hadde et planlagt keisersnitt som var smertefritt. Legger til at des nærmere jeg kom fødselen, des mere tenkte jeg at jeg fint kunne ha født vaginalt (glad for at jeg ikke gjorde det)..

Fortsetter under...

Jeg var fast bestemt på keisersnitt hele veien, helt til nå. Nå har jeg pratet litt med jordmor og sykehuspersonell. Jeg har klart å stenge ut tankene som skremmer meg ved fødsel. I det siste hadde jeg også tenkt på alle negative ting med keisersnitt også.. selv om jeg vet at det går stort sett helt fint der også. Nå er jeg mer fokusert på den lille jenta som skal komme, og mindre fokusert på fødsel. Jeg har gått fra angst til spenning uten å vite hva som er årsaken til at jeg har forandret tankegang....

 

Men hadde jeg ikke klart å slappe av eller glede meg og konstant tenke på negative ting rundt fødsler så hadde jeg ville stått på for å få keisersnitt. Men nå når plutselig jeg begynte å tenke bare negative ting om keisersnitt, skjønte jeg at angsten ville komme uansett forløsningsmetode, og at det er bare jeg som fokuserer på det negative. Så da spiller det ingen rolle hva jeg velger....

 

 

Jeg hadde en hel fødsel (presset i to timer) før det ble ks, så jeg har på sett og vis opplevd begge deler - men ingen av de positive tingene med noen av dem. Dvs jeg fikk ekstrabelastningen med et akutt ks (med komplikasjoner i etterkant) i forhold til et planlagt ks, og var også helt utslitt pga en hel (og komplisert) vaginal fødsel og ymse andre komplikasjoner i forkant av fødselen.

 

Det har vært en lang vei å gå, men nå ønsker jeg planlagt ks neste gang, og jeg er villig til å benytte meg av retten til fritt sykehusvalg for å oppnå det hvis nødvendig. Jeg er redd for at jeg psykisk rett og slett ikke tåler flere fødselskomplikasjoner, og jeg føler ikke at en vaginal prøvefødsel er verdt et opphold på psyk i etterkant.

 

Det ideelle jeg ser for meg for min situasjon, er at jeg får innvilget planlagt ks tidlig slik at jeg får fred meg selv i svangerskapet og kan kose meg med å være gravid - men at jeg likevel får fødselsangstsamtaler med jordmor på lik linje med kvinner som i utgangspunktet skal føde vaginalt. Jeg har jo alltid ha muligheten til å ombestemme meg når det nærmer seg, hvis det føles riktig. Jeg tviler på at det vil skje, siden jeg husker så altfor godt hvordan det føles å ligge der i fødesenga og innse at dette rett og slett *ikke går*, men det vet man jo aldri før man er i situasjonen selv. :)

  • 1 måned senere...

Annonse

Jeg har det jeg selv velger å kalle moderat fødselsangst. Jeg er redd for at noe går galt under forløsningen og at barnet mitt tar skade av det. Ellers er jeg redd for totalruptur med avføringsinkontinens som resultat.

 

Jeg har imidlertid aldri vurdert keisersnitt som alternativ til vaginal fødsel. Tvert imot så skremmer tanken meg om haste/katastrofesnitt langt mere enn tankene jeg har rundt fødsel.

 

Jeg respekterer de som tar ks pga reell fødselsangst eller av andre psykiske eller fysiske årsaker. Har imidlertid lite sympati for de som ønsker ks fordi de er redd for å bæsje på seg under fødsel eller at penisen til mannen skal føles liten i ettertid. Ks er et operativt inngrep og det skal man ikke bagatellisere. Enkelte har en forestilling om at ks er et lite snitt i huden, barnet forløses, du syr 5 intracutane sting og jogger etter et døgn... Videre overraskes jeg over kommentarer fra enkelte om at elektive ks ikke innebærer risiko hverken for mor eller barn...

 

Jeg liker heller ikke tanken om at morkaken evt må hentes ut manuelt, at jeg revner gjennom muskellag og må sys i narkose, blødning med påfølgende hemostase i narkose.

Jeg har skikkelig fødselsangst, ikke nødvensigvis for fødselen men jeg har herpes og ønsker ks. Har snakket med tre leger, jordmor og jordmor på sykehuset og det er kun en lege som sier jeg selv får bestemme. Jeg vet at det er liten sjans, men herpes kan overføres til barnet, det går på slimhinnene og (det er liten sjans) barnet kan bli blind. Om legen/jordmor kan garantere at barnet ikke blir skadet så skal jeg føde vaginalt, men kan de de??? Jeg ønsker ikke å utsette barnet mitt for det!

Jeg har fødselsangst og har fått innvilget keisersnitt... Men nå har jeg bestilt time på sykehuset igjen, for å få snakket om reelle muligheter rundt vaginal fødsel.

 

Jeg vil så inderlig gjerne klare å føde, men angsten rundt evnt. kompikasjoner, hastekeisersnitt, føde over tiden (helt, helt uaktuelt, da jeg kjenner 2 som gikk overtiden og barna døde, helt unødvendig....)

 

Jeg gruer for ett ks også, men det er nok mye mindre enn jeg gruer for en evnt. fødsel. Gruer meg sikkert på samme måte som andre gjør for fødselen. Syns det er litt skremmende, men ikke avskrekkende. Vagianalfødsel, og angst rundt kompikasjoner, smerter, revning, sying, dødfødt, få overtid... Nei, ikke vet jeg hvordan jeg skal klare å snu, men jeg håper at nå som jeg vet når jeg skal ha KS, skal klare å få noe ut av fødselssamtalen og ikke bare fokusere på angsten om å ikke få KS, som jeg har gjort på di andre.

 

Jeg har tatt iniativ til dette siste møte selv, lover ikke at jeg ombestemmer meg, finner styrken, men håper jeg kan få noe ut av samtalen, da di andre samtalene har vært skrekklig pga.angst, og alt for lite søvn.

 

 

Jeg hadde nesten samme avtale som deg. Fikk innvilget KS og skulle gå til videre samtaler for å kanskje ende opp på vag. fødsel. Jeg ble aldri innkalt til flere samtaler (og var egentlig glad for det - utrolig utmattende å prøve å forklare andre noe jeg ikke kan forklare for meg selv) og endte dermed opp med ks. Kanskje hadde det hjulpet å snakke med dem etter at keisersnittet i boks? Hvem vet?

 

En ting er uansett sikkert - jeg fikk het helt nytt liv med vissheten om at ingen ville tvinge meg til å føde. Jeg begynte å sove om nettene og sluttet å gråte hele tiden. Tankene ble klarere i det øyeblikket jeg selv fikk kontrollen og lov til å bestemme over egen kropp. Jeg tror det er litt der det ligger for min del.

 

Kanskje det hjelper det at du "har" et keisersnitt ingen kan ta fra deg... Da ser du sikkert på en vaginal fødsel mer som en mulighet enn en trussel. Lykke til - uansett valg! Hva du enn velger er ingen av løsningene noe nederlag! Du har virkelig tent grundig igjennom dette og ender helt sikkert opp med det som passer deg best.

Tusen takk, mamman til minin, det er akuratt slik jeg føler det. I morgen skal jeg til samtale, og for første gang gruer jeg meg ikke, og håper jeg i tillegg klarer å få med meg informasjonene di prøver å formidle meg ;-)

 

Jeg sover MYE bedre om natten, etter at jeg fikk innvilget KS.

 

Ha en flott dag!!

 

ps. Hvordan var det å ta keisersnitt?

Så utrolig bra sagt, mamman til minin! Akkurat sånn hadde jeg også det; med en gang ks var i ´boks´ kunne jeg tenke klarere på vaginal fødsel uten å gråte meg i søvn av skrekk hver natt.

Det ble ks på meg også til slutt, siden det var det rette for meg.

Jeg er egentlig litt redd for å si hvordan jeg syntes det var å ta keisersnitt... Det kan nesten virke som reklame, og det vil jeg egentlig ikke ha på meg :) Opplevelsen var kjempefin og jeg hadde lite vondt etterpå. Jeg kjente ingen ting til operasjonen, stemningen på operasjonssalen var god og vi fikk en frisk og fin baby som skrek med en gang. Jeg hadde veldig lite vondt etterpå (bortsett fra noen ille etterrier den første natta) og såret blødde ikke, så jeg trengte ikke bandasje. Jeg gikk noen skritt ca 4 timer etter snittet, men var ikke skikkelig på beina og i dusjen før morgenen etter. Hvis jeg skal plassere formen min i forhold til de andre på barsel, var den midt på treet. Jeg var nok sprekest av de 4 som hadde hatt ks (men ingen var skikkelig dårlige, altså) og følte meg trolig bedre enn et par av de som hadde hatt vanskelige vag. fødsler. Men de som hadde hatt "normale" fødsler var nok i bedre form enn meg, må jeg innrømme.

 

Vi holder på med å ordne et søsken til minin og håper det klaffer i nærmeste framtid ;) Denne gangen vil jeg også ha keisersnittet i boks - og håper jeg får ordnet det raskt så jeg slipper å bli redd igjen. Jeg tror ikke det er mulig å snakke fornuft med meg før jeg sitter med "makta". Hehe. Men jeg må innrømme at det hadde vært en liten seier å overvinne frykten og klare i det minste gjøre et forsøk på vag. fødsel.

 

Jeg tror at jeg i løpet av en samtale eller to etter at ks er i boks, vil vite om det er noen vits i å fortsette å snakke om det. Jordmor sa sist at jeg måtte si ifra hvis jeg hadde bestemt meg for ks 100%, sånn at ikke hun kastet bort tid på den umulig overtalelsesoppgave. Men så ble det ikke flere samtaler uansett... Det hadde vært stort å klare å føde (selvsagt med masse avtaler, særlig at jeg skal få trekke meg under veis - uten protester og forsøk på overtalelse - og velge ks hvis jeg kjenner at det ikke går)... Noe jeg nemlig har merket meg i venninnner, er at de som har født vaginalt har en veldig stolthet for prestasjonen det er å føde, og det er faktisk en følelse jeg kunne tenkt meg å gå rundt med.

 

Når det er sagt angrer jeg ikke et sekund på keisersnittet og frykter ikke et evt. ks neste gang. Men du skal ikke se bort fra at det muuuuligens blir et vaginalt forsøk på meg. Men først må jeg bli gravid ;) Og jeg vet at mye kan endre seg i hodet når det bor noen i magen.

 

Lykke til med samtalen i morgen og lytt til hva de har å si. Tenk igjennom hva det er som skal til for at du skal være villig til å fosøke en vag. fødsel. Kanskje det er noe de kan hjelpe deg med?

 

Langt og usammengengende svar, men jeg håper det står noe fornuftig her ;)

Annonse

Tusen takk igjen.

 

Jeg skal skrive ett innlegg i morgen om hvordan det gikk. Nå er jeg igjen usikker, og redd for samtalen, men håper jeg får sove litt i natt, så det ikke blir helt bortkastet.

 

Om jeg ikke trekker meg fra KS, skal det uansett være deilig å tenke at JA; KS var det eneste riktige for meg denne gangen. Og ikke som nå, at jeg har jo ikke egentlig fått sett alternativene mine, pga. all angsten....

 

Skriver mer i morgen.

Samtalen er vel ikke noe å være redd for... Keisersnittet ditt HAR du jo, så samtalen byr jo bare på muligheter (selv om jeg vet at det er slitsomt uansett) :) Sov godt i natt, du!

 

Uansett om vaginal fødsel skulle virke mer forlokkende etter samtalen i morgen, trenger du jo ikke si ifra deg ks-et uansett. Det er mye lettere å takke nei til kesiersnittet senere enn å prøve å få det tilbake etter å ha gått for vag. fødsel...

 

Jeg heier på deg! :D

Ja, da var det over.

 

Møtte en skikkelig "drittlege", som ikke skjønte hvorfor jeg i det hele tatt var der, siden jeg skulle ta KS.

 

Jeg stotret frem at jeg tenkte vi kunne se på disse avtalene som jeg tideligere hadde blitt tilbudt, men hun kunne bare avfeie, at slikt fantes ikke, så da var det vel ikke mer å tenke på en å bare gjennomføre det planlagte keisersnittet. Ja, sa jeg, og gikk....

 

Og nå er jeg her hjemme, og takk og lov, så skal jeg ha KS, og nå har jeg ikke tenkt å ofre så mye som en tanke på vaginalfødsel mer.

 

Gjest Mylian&A.V+2til:-))

Æsj.

 

Jeg tok keisersnitt sist pga fødselsangst. Var så deilig å få det innvilget. Endelig kunne jeg sove og jeg kunne smile. 76 dager før termin fikk jeg det innvilget.. Jeg var rett og slett lykkelig og rolig. Det tok en hel verden av angst av skuldrene mine..

 

Nå som jeg har hatt ks - det var nok det rette for meg - skal jeg føde vaginalt denne andre gangen, med tvillinger :-) Nå vet jeg nemlig hva premien er..Og jeg er roligere denne gangen:)

Så bra å høre at du er "kurert" med tanke på å føde nr 2 (og 3!). Det er akkurat slik jeg håper det skal bli for meg, og jeg har lurt på om det er muligheter for å tenke annerledes neste gang... Men får jeg det i nærheten av så ille som sist, blir det definitivt ks med nr 2 også...

Hei alle sammen :)

 

Hva er det som egentlig definerer ordet "fødselsangst" og hvor "ille" må det egentlig være for å få innvilget ks?

 

Jeg fødte min datter "normalt" for 7 år siden. dvs, jeg måtte settes igang fordi jeg var 14 dager over tiden, og det var såvidt antydning til veer. Var på sykehuset i 2 døgn før jeg måtte trygle om å bli satt igang. Først fikk jeg tabletter i skjeden, så jeg skulle få åpning. Men da sluttet plutselig veene! Så fikk jeg drypp for å få fart på veene. Deretter fikk jeg beskjed om at anestesilegen skulle komme å gi meg epidural, fordi man fikk så sterke veer av dryppet. Gikk med epiduralen i ca. 8 timer før jeg var klar til å presse. Ingen smerter i det hele tatt disse 8 timene, men når pressveene startet trodde jeg rett og slett jeg skulle dø... Var ikke forberedt på dette smertehelvete som fulgte, i det hele tatt!!! jeg har jo alltid hørt at å føde er det jævligste og vondeste en dame kan gå gjennom... Men DETTE var jeg IKKE forberedt på!!! Jeg fødte en vakker frisk jente på 4660g (!!!!!) etter 75 minutter med pressveer. I ettertid fortrengte jeg smertene og alt det vonde, helt frem til dagen jeg skulle hjem fra sykehuset. Da skulle legen gå gjennom hele "fødselsforløpet" med meg, og DA kom alt skrikende tilbake til meg!!! Da husket jeg plutselig alt!

 

Jeg har IKKE noensinne tenkt å la meg selv gå gjennom en slik traumatisk fødsel igjen, men er dette nok til å få innvilget ks...??? Jeg er som dere sikkert skjønner LIVREDD for en lignende fødsel igjen, men hva om jeg IKKE skulle få ks...??

 

 

Hei

Jeg er førstegangs men syntes det er litt rart at det er så stort fokus rundt dette med ks. Dersom alt er normalt er det vel ingenting i veien for å føde på den naturlige måten?? Hvorfor skal alt være så tilrettelagt og "lett" for tiden?? Dersom det blir vurdert til risiko ved vaginal fødsel skjønner jeg det jo, men ellers syntes jeg det er rart at ikke naturlig fødsel er en selvfølge.....!!?? Vi kvinner er jo født til å føde vaginalt...Dette er bare min tanker rundt emnet, fint hvis noen kunne gi meg deres tanker rundt dette

Hei du anonym 22:54: Mine tanker er vel først og fremst at du tydeligvis er på feil forum. Jeg kan legge til at jeg synes det er litt synd at en debatt om fødselsangst alltid skal ende opp med en debatt om planlagt keisersnitt, for fødselsangst er så mye mer enn det.

 

Dessuten, take it from me: Keisersnitt er IKKE "lett"! Det er dessverre noen som lever i den villfarelsen, men det stemmer IKKE! I de aller, aller fleste tilfeller ER vaginal fødsel - eller i det minste forsøk på vaginal fødsel - en selvfølge.

 

Jeg er forøvrig ikke skapt til å føde vaginalt, og jeg er neppe den eneste. Etter min første fødsel, som endte i akutt ks etter mye slit, viste det seg at jeg har en bekkendeformitet som gjør vaginal fødsel umulig. For 100 år siden hadde hverken jeg eller babyen overlevd, gynekologen sa det rett ut til meg. Kjempenaturlig det, ikke sant?

 

Anonym: Jeg foreslår at du forsøker å ha respekt for at andre kanskje har vært gjennom ting tidligere i livet som gjør at de tenker annerledes enn det du gjør. Det kan være traumatiske fødsler, seksuelle overgrep, psykisk sykdom eller andre ting. Å komme med argumentet med at "kvinner er skapt til å føde" nok en gang er ganske meningsløst, selv om jeg ser av innlegget ditt at det nok er godt ment - i motsetning til endel andre som har kommet med lignende innlegg her inne.

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...