Hva skal jeg gjøre?

[Anonym bruker]

Jeg har lenge ventet på at typen min skal bli klar for å få barn.. det er noe jeg har kjempe lyst til. tenker på det hele tiden, og det gjør meg gal. Har mange ganger prøvd å legge tanken fra meg fordi det ikke gjør meg godt å tenke på noe jeg vil ha men ikke kan få fordi typen ikke er klar.

Men hvor lenge skal man vente? vi er ung ja, men hans unnskyldning er at han vil leve livet... Men jeg skjønner ikke hva det er han vil leve, han vil ikke reise, han vil ikke finne på hobbyer som vi kan gjøre, eller som han kan gjøre alene.. d han vil er å feste, hver helg. Noe jeg ikke stopper han i, han må jo tross alt få gjøre d han vil så lenge han prioritere meg noen ganger. Men nå holder jeg på å gå på veggene. For han har bedt meg om å slutte å mase om dette barnet.. han sier at dersom jeg ikke slutter så vet han ikke om han vil være med meg... er så lei meg. for det er han jeg vil leve med, jeg elsker han. Hvordan skal jeg klare å legge denne tanken fra meg?

Noen flere som har det slik?

ble kanskje et langt innlegg, men tror jeg trengte å få det ut...

[Anonym bruker]

jeg har det definitivt slik. Min mann vil vente 5-10 år. Begge hans eldre søsken gjorde dette. Men jeg er så baby gal at jeg kunne ikke vente. Jeg sluttet med prevensjonen og ble gravid. Selv er jeg kjempe glad og helt i skyene, men det var veldig vanskelig med min mann i begynnelsen. Han ble sint og skuffet og såret og følte at jeg hadde brukt han for å få et barn.

 

Det tok lang tid, men nå gleder han seg til barnet vårt sammen med meg. Det er ikke noe jeg "anbefaler" å gjøre, men hvis du rett og slett bare dør sånn som jeg gjorde så er dette en mulighet. Elsker han deg vil han bli. Elsker han deg ikke er han heller ikke vits å spare på.

[Anonym bruker]

Har tenkt på det mange ganger.. sløver med prevansjon fordi jeg ikke vil bruke det i d hele tatt.. og selv om det kanskje ikke er den beste måten så vurderer jeg det. Det kan jo ende begge veier da, både med at han drar og med at han blir. Men vil da lissom at begge skal ville dette, men jeg klarer ikke å vente flere år til er frustrerende og ikke kunne snakke med sin nermeste om sine ønsker, og det gjør meg ganske lei meg...

 

Hvor langt er du på vei da? Hva sa han da du ble gravid?

Gratulere så mye foresten, er så glad på dine vegne:)

[Anonym bruker]

Hei HI!

Det er som å lese om meg for ett år siden... han ville leve livet, men jeg sjønte jo ikke hva han mente med det, for han ville ikke reise eller gjøre noe sammen med meg!!! bare drikke og feste i helgene, noe som jeg er helt ferdig med.. Men jeg gav han et ultimatum, enten blir det unge, eller så drar jeg. Da valgte han unge. Nå sitter jeg her, snart 3 mnder på vei, og han gleder seg så han holder på å sprekke!! Vi er også unge, 23 og 25, men dette er jo den perfekte alder å få barn i!

 

Dersom babyønsket ditt er så stort som du skal ha det til, så er du nødt å ta deg en alvorsprat med han. Dette kommer til å ødelegge deg til slutt, og tære noe sinnsykt på forholdet!

 

Og til hun lura som lurte typen til å bli gravid; jeg er sikker på stort sett de aller fleste graviditeter blir til på denne måten, selv om alle skal ha det til at det var et uhell. Synes det er forkastelig, hadde en venninne fortalt meg at hun hadde gjort noe sånt, så hadde jeg slått'a ned, gravid eller ei!

[Anonym bruker]

"Og til hun lura som lurte typen til å bli gravid; jeg er sikker på stort sett de aller fleste graviditeter blir til på denne måten, selv om alle skal ha det til at det var et uhell. Synes det er forkastelig, hadde en venninne fortalt meg at hun hadde gjort noe sånt, så hadde jeg slått'a ned, gravid eller ei!"

 

Skal si du har sterke meninger!

Hva ville du gjort med en venn/venninne som giftet seg med en som ønsket seg barn, selv om han/hun ikke hadde lyst på barn selv? Og ikke sa fra før det hadde gått flere år. Er ikke det også lureri?

[Anonym bruker]

"Elsker han deg vil han bli. Elsker han deg ikke er han heller ikke vits å spare på. :)"

 

Du kan også risikere å ende opp med en mann som ikke vet hva han vil, selv et par år etter at du lurte ham... Ingen grei situasjon, nei.

Min mann har ikke flyttet, men vil heller ikke be meg flytte. Alt er mitt ansvar. Han lider av seriøs beslutningsvegring. Klarte ikke å bestemme seg for om han var klar for barn eller ikke, til tross for at han nærmet seg 40. Til slutt tok jeg avgjørelsen for ham. Det ble også feil, selvsagt. Hva er best for barnet vårt nå? Å bli værende, eller å skilles? Ikke godt å si. Foreløpig blir vi.

Men jeg angrer ikke, jeg har en deilig unge. Så får det heller være at jeg ikke har hatt sex på to år - han har skjønt hva det kommer av...