svangerskapsdepresjon, min erfaring og løsning...

[Anonym bruker]

Jeg ser at det er mange, ikke bare meg, som er deprimerte og sliter i svangerskapet, og at de er sammen med en mann som ikke gir dem det de ønsker og trenger, og da blir man jo bare enda mer deprimert og så baller det på seg.... Utrolig trist og veldig veldig tungt å ha det sånn. Det er ganske ufattelig at disse mannfolka får til å være så ufølsomme og egoistiske, ikke sant? Kjæresten min var sånn. det bare skjedde noe med ham underveis i svangerskapet. Jeg følte han ikke var glad i meg lengre, og han var bare helt fjern.Det var en forferdelig taushet mellom oss, vi klarte ikke å snakke sammen, og hver eneste lille uenighet ble til en lang og vond krangel, som alltid endte med at jeg gråt og gråt, mens han lå på det andre soverommet med pcn. Noe måtte skje, jeg fryktet for min egen mentale helse, og hvordan jeg skulle takle tiden etter fødselen dersom vi ikke fikk ordnet opp. Derfor truet jeg med å gå fra ham hvis vi ikke tok tak i dette, (og det ville jeg faktisk gjort) Først var vi på et samlivskurs som var veldig bra. Da oppdaget jeg at man slettes ikke trenger å være i en krisesituasjon for å gjøre dette. Det fungerte rett og slett som en oppvekker og påminner, og kan gi et puff i riktig retning. (dette skal vi gjøre flere ganger ) Så gikk han på en liten smell etterpå, (tror han fikk en vekker på det kurset) og jeg skjønte plutselig at han ikke kunne støtte meg/være kjærlig/bry seg/være tilstede/etc rett og slett fordi han var redd. Panikk!!!! I stedet for å snakke med meg om sin frykt/bekymringer, så distanserte han seg fullstendig og trakk seg inn i "skallet" sitt. (tøffe menn gråter ikke) Akkurat som når man drar ned rullegardinen og ikke vil se. Han gikk til en psykiater og det ga utrolig resultater. Vi venter tvillinger når som helst nå, og har en helt annen hverdag sammen. Ikke slik å forstå at alle våre problemer er blåst vekk, vi er fortsatt uenige og kan diskutere mye og bli litt sure på hverandre, men vi har oppdaget hvor utrolig viktig det har vært å lære seg å snakke sammen.Kommunikasjon er nøkkelen. Så nå har vi snakket og snakket og laget noen kjøreregler, fulgt rådene fra kurset og fra psykiater.Og det fungerer så bra. Skritt for skritt har vi nærmet oss hverandre igjen. Tålmodighet, raushet, ydmykhet, lytting, respekt, vennskap og en enda sterkere kjærlighet:-) Vi fikk hjelp, vi fikk et verktøy vi kunne bruke, og jeg kan ikke tro at det kunne være så mye til hjelp! Nå hvis jeg er lei meg (proppfull av hormoner som jeg er), får jeg masse klem og kos og vi kan snakke om det, og jeg er mye mindre lei meg...Troen på fremtiden og at vi skal klare dette er kommet tilbake igjen og det gir forholdet en enorm styrke. Så derfor kjære sisters: be om hjelp! Sett himmel og jord i bevegelse for dere er ikke alene, og det er så mange som kan hjelpe dere. Undersøk om kommunen dere bor i har noe tilbud, eller ta et eksternt kurs. Ikke gi dere! Det er aldri for sent!!!

[samboer87]

applaus!!

[Frøken Elin]

Kjempeflott innlegg!!

Godt å høre at dere ikke gav opp, men fant en løsning på problemene. Må være til god inspirasjon for alle som har tenkt i samme baner som deg og som er i ferd med å gi helt opp å lese om dine erfaringer. Det beste for alle barn er å vokse opp med en mor og far som har det godt sammen- uten tvil!!!

[Anonym bruker]

ÆSJ! kaller du det svangerskapsdepresjon? gravide hormoner og en nervøs mann?

JEG ER ALENE JEG! blir kvalm av dere som tror dere har det så fælt når dere har en mann å trøste dere med..

[Anonym bruker]

Jeg er også alene, og jeg venter barn nr 2 om 10 uker... Er ikke lett å være alene i svangerskapet... Det blir mye tårer om nettene..

[Anonym bruker]

Jeg sliter med en god kombo av angst og depresjoner etter fødsel, og vil bare si til dere som er alene, det er ikke ALLTID sånn at mannen man er sammen med er så lett å støtte seg på, å ha samboer kan tvert i mot gjøre din egen situasjon værre dersom forholdet er vanskelig. Jeg har vært alenemor i tre år, og det var tungt, men da kunne jeg i det miste ta vare på bare meg og barnet, ikke ha en kranglete gubbe på toppen..

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er helt enig!!! det ER ikke alltid en mann er som han SKAL være... Ikke alle menn er forstålsesfulle, omsorgsfulle og snille... Jeg har et svangerskap bak meg med en mann som slo, drakk mye og var notorisk utro.. Det var et sant helvette fra jeg var 3mnd på vei, og til sønnen min ble 1år, da jeg endelig turte og ta skrittet og gå fra han.

Nå er jeg gravid med nr 2- å har heldigvis en SNILL mann : ) Men, i min situasjon med svangerskapsdepresjoner byr det på mange utfordringer, selv om han er snill ; )

Så ikke døm før Dere kjenner hele situasjonen jenter : ) Ingen er like...

 

 

[Anonym bruker]

jeg har i hvert fall opplevd begge deler..

hadde en voldelig mann i flere år. men nå som jeg er alene lengter jeg etter han og tenker på om det virkelig var så ille? har det i hvert fall MYE verre nå!

[lovable]

Anonym....jaja.. og du er alene derfor så har ingen det verre enn deg? Akkurat som om det betyr no å ha det verst? jeg har også vært alene med fødselsdepresjoner og i tilegg hat ansvar for datteren min på 2 år, og det med bekkenløsning og uten bil! Gir det meg rett til å kritisere deg? Nei! Jeg har forresten hat svangerskaps depresjoner med en mann også, den gang hadde jeg ikke barn fra før, og tro det eller ei men den gangen var verre, enn når jeg sto alene. Det å føle seg forlatt av den man elsker, som man burde dele det gode med, kan til og med oppstå i et parforhold. Da vil jeg tro at det er nesten lettere å slippe å se vedkommende, enn å prøve å prøve å prøve til kreftene er tæret opp og du ligger igjen i senga og gråter til du ikke makter det engang, og din elskede som du egentlig skal kose deg med i denne perioden, han er fortsatt like fraværende... Ikke utal deg om andres følelser er du snill, for ingen vet hvordan det er å være noen andre enn seg selv

 

Syntes det er flott å se at det går bra for HI og jeg er helt enig med henne i det med kommunikasjon. Meg og mannen har funnet tilbake til hverandre etter flere år fra hverandre og er lykkeligere enn på lenge. alt takket være kommunikasjon med teknikker på å lytte og snakke!