Vanskelig valg.

[mishir]

Jeg er 17år og går andre vidregående studiespesialiserende. Jeg fant ut for to dager siden (12.5) at jeg er gravid. Jeg er sammen med barnefaren som er 18år og går i samme klasse som meg. Vi har begge et år skole igjen og ingen av oss har jobb. Han sier han vil være der og støtte meg samme hva jeg velger, men han sier også at valget er mitt og mitt alene. Det synes jeg blir så vanskelig å bestemme noe slikt på egen hånd!

Jeg er for frivillig abort , men jeg tror ikke selv at jeg kan klare å ende mitt fosters liv før det har fått begynt. Det er en del ting jeg gjerne skulle ha gjort mens jeg enda er ung , og før jeg får barn ... men det er kanskje mulig å gjøre noen av disse tingene selv om jeg har et barn?

Takknemmelig for all respons!

 

[Gjest]

Jeg følte veldig mye av det samme når jeg fikk vite at jeg var gravid...

Tenkte på alle planene jeg har, skolegangen jeg ikke er ferdig meg, økonomi osv.

Etter å ha tatt en prat med rådgiver ved skolen(fordi hun var en jeg var veldig trygg på), snudde alt seg. Jeg så kun positive sider ved å beholde... Du har masse fordeler ved å være student med barn. Man får masse støtte fra NAV og lånekassa, så det økonomiske går alltids bra:) Når man er såpass ung, har man jo gjerne en del familie som stiller opp som barnevakt og avlastning om du vil ut. Du kan selvfølgelig ikke dra ut på byen hver helg osv, men det vil du neppe heller:)

 

Skolen tar du permisjon fra, så fortsetter du etter å ha vært hjemme et år...

 

Dette er slik jeg ser det da, men bruk litt tid på å bestemme deg(ikke for lenge selvfølgelig).

 

Lykke til:)

[mishir]

Takk for respons!

Jeg har tenkt mye på det du har skrevet her , og jeg er er nesten helt sikker på at jeg vil beholde barnet :-)

 

Jeg ønsker deg også lykke til vidre, og håper det går deg vell!

[Gjest]

Jeg nyter hver eneste dag med den voksende magen, og har ikke angret en eneste gang på mitt valg, kan nesten garantere deg at du vil føle det slik også

 

Håper å høre litt fremover om hvilken vei det tar da:)

[mishir]

Må si at jeg gleder meg litt til å få mage ;-)

 

Tror jeg kommer til å skrive her mer om hvordan ting ordner seg :-)

Mulig å kanskje oppholde litt kontakt ?

[Lakenskrekk]

Gratulerer så mye :-) Forstod det slik at du valgte å beholde siden du gleder deg til magen vokser ? Ønsker deg masse lykke til - skulle forresten ønske jeg var deg ! Vi har prøvd i 5 månder.. :-)

[edition]

Sånn jeg forstod det også, kommer du til å beholde og det er jo kjempehyggelig:D Det går vel mest på om hva du vil og hva du klarer, så masse lykke til:)!!

 

"hheeii:" Jeg gikk uten ppiller i halvannet år og prøvde før det skjedde noe, får ikke håpe du må være like tålmodig:)

[mishir]

Ja , det er slik at jeg valgte å beholde :-) Siden jeg ikke er alene om det , men er sammen med barnefar så tror jeg virkelig jeg kan klare det :-)

til "hheeii" : Jeg håper det går seg til for deg :-)

[Yo&La+spire]

Bra du fant ut hva du ville og valgte å beholde:)

 

Ville bare si at det er svært lite du ikke kan gjøre med barn altså...mange tror man ikke kan f eks gå ut med venner/feste (barnet har en far også, og man får lett barnevakt!), studere (kan man vel! Mye mer fleksibelt, mye tid med barnet og man kan slippe unna endel studielån i tillegg;), reise (hæ? Dattera mi hadde vert i 7 land før hun var 2 år, inkl bodd 5 mnd i sør-amerika fordi eg studerte der). Det handler bare om å gjøre tingene sammen med barna sine, og man må ta hensyn selvfølgelig, men det er jammen mye morro man kan ha med barna også!

 

Lykke til!

[mishir]

Hei igjen. Vet det begynner å bli en god stund siden dette innlegget.

 

Tusen takk for all respons og alle svar, jeg er takknemlig!

Det ble desverre slik at jeg ikke beholdt. Jeg var så sikker en stund, helt sikker. Helt til jeg fortalte mine foreldre om det. Jeg fortalte det til min mor, som fortalte det til min far. Begge satte seg ned sammen med meg for å prate om det. Mamma var jo støttende, men påpekte gang på gang at det ikke ville bli lett(noe jeg aldri hadde trodd heller. Men det eneste faren min sa var at om jeg skulle beholde så måtte jeg flytte ut. Det var ikke plass til en baby her (da vi er en familie på 6+hund. jeg er eldst av 4). Dette var alt han snakket om, alt han sa.

 

Det gikk ikke lettere da vi skulle fortelle det til barnefarens far (og stemor). Hun hadde selv vært gjennom abort og har en datter som er like gammel som meg, så hun hadde lettere får å se ting fra min side. BF's far ble far da han var 21 (eller rundt der en plass), og mente at det var alt for vanskelig, at vi ikke hadde en sjanse til å greie oss. Stemoren hans var støttende å sa at det var jo vårt valg og at de ikke hadde noe de skulle ha sagt, men faren var ikke enig. Han sa at det var mye de kunne si, men han kunne vel ikke gjøre noe med det uansett.

Jeg ble ikke akkurat motatt med glede de gangene jeg var der. Så jeg dro skjeldnere og skjeldnere til kjæresten(men vi traff hverandre daglig, da vi går i samme klasse). Jeg ble bare mer og mer usikker, ikke bare på meg selv men også på BF. Han virket ikke lenger så intressert i den lille. Så det endte med at jeg tok abort. Jeg tok medisinsk abort, for dagen inngrepet ble satt opp var jeg 11 uker og 3 dager på vei. Jeg fikk vite at jeg risikerte å "se fosteret". Det ville jo være meget lite, mer som en litt stor klump. Men jeg tror ikke jeg hadde klart å holde det sammen om jeg hadde sett det.

 

Senere fikk jeg vite at etter at jeg hadde dradd samme dag som vi fortalte det til "svigefar", så hadde han sagt til kjæresten min at han måtte tvinge meg til å ta abort! Han stakkars hadde jo blitt så forvirret og ikke visst hva han skulle gjøre?! Så aborten ble på en måte resultat av misstolkede signaler mellom meg og han. Han fortalte meg at han hadde begynt å kikke på budsjetter, og sette opp for å se om vi ville klare oss! Han var til og med innstilt på å skaffe seg jobb ved siden av skolen!

 

Jeg angrer veldig på at jeg tok abort. Jeg har slitt med selvbildet, selvfølelsen og anger lenge. Sliter enda. Det er jo lenge siden inngrepet var, men jeg har ikke greid å skrive om det, ikke engang greid å kikke innom siden her uten å bryte sammen i tårer. Uansett, Takk for fin respons.

[Påtidemedentil]

For en utrolig trist historie

Håper ting ordner seg for deg å att du kommer deg videre

Jeg var selv nettopp blitt17 år når jeg tok en abort, det tok langt tid før jeg kom over det. Nå er jeg 19 år, å kanskje gravid igjen, da bli det til att jeg beholder, selv om jeg går skole. Men det er for att vi er mye eldre nå enn vi var da, vi er enda veldig unge, men da har vi bare mere energi til ungen:)

 

Å får en utrolig god kjæreste du har, skjønner han ble litt utav seg etter det faren sa til han. Men han støttet deg:) Håper dere er sammen lenge å kan planlegge unger om noen år

 

Lykke til videre en klem fra meeg^^,

[Lakenskrekk]

Huff, så trist å høre at du angrer på valget. Men du får tenke at du gjorde det som var rett for deg der og da. Takk for at du delte historien din med oss. Stor trøsteklem fra meg !

 

Ja, det ordnet seg for oss. (Det hadde allerede ordnet seg da jeg skrev til deg her oppe, men jeg visste det ikke selv enda, hehe).

[mishir]

til ,^^2010^^, ; Jeg tror ting kommer til å ordne seg, men at det kommer til å ta til. Jeg er så heldig at jeg fremdeles er sammen med den samme Dette har hjulpet meg mye! Jeg sier som deg; blir jeg gravid igjen, SKAL jeg beholde. Uansett om jeg går på skole eller ikke. Tror ikke jeg kan leve med meg selv om jeg tar en ny abort. Håper også at neste gang jeg blir gravid, så er det med den samme Tusen takk, og lykke til vidre du også!

 

til hheeii; Ja, det var nok det som var mest riktig for den tiden. Takk for respons!

Gratulere! Hvor lange har du igjen før du har din lille i armene?

[Speechless]

Like langt var jeg på vei da jeg tok abort i juni ifjor.

Jeg tok også medisinsk abort. Fikk desverre se fosteret. ..Det tok knekken på både meg og samboer. Det var da vi skjønte hva vi hadde gjort., Angrer veldig på det nå..Skjønnner veldig hva du går igjennom. Jeg orket heller ikke å være her inne rett etter inngrepet. Først nå jeg har tatt motet til meg. Det hjelper å prate med noen om det. Det virker kanskje vanskelig rett etter at man har gjort noe sånt. Men det tærer deg bort innenifra hvis du ikke prater om det. Ønsker deg masse lykke til<3