Trenger DESPERAT noen råd!!!!!

[Gullet74]

Hei:)

 

Litt usikker enda på om det er denne treminklubben jeg hører hjemme i eller om jeg må en mnd frem, men jeg begynner her så ser vi hvor det ender...

 

Det jeg trenger råd om er dette;

 

Jeg har vært alenemor i 5 år med 4 barn i alderen 6 til 16 år. Traff min sjelevenn (trodde jeg) i fjor sensommer og vi har vært sammen frem til for 14 dager siden. Jeg fant ut i går, 13 mai, at jeg er gravid med denne mannen. Han bor i vårt naboland 45 min fra der jeg bor og har jobb, hus og ei datter fra tidligere forhold der. Jeg aner ikke hvor langt jeg er på vei siden jeg hadde en liten blødning som jeg trodde var mens 14 april, jeg kan være 9+2 og jeg kan være mindre....

 

"Problemet" her nå da er at jeg som sagt ender opp som alenemor til 5 barn hvis jeg velger å beholde dette barnet. Men jeg føler at UANSETT hva jeg velger, som dere sikkert har skjønt så ønsker ikke pappaen til dette barnet at vi skal beholde det for han må få ting på plass med seg selv først osv osv osv, men når jeg ser de fire flotte barna jeg har i dag og tenker at det er jo faktisk ett sånt "eksemplar" til som vokser under hjertet mitt, så VET jeg ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre... Kan jeg la følelsene få lov til å være en del av beslutningen eller bør jeg kun tenke fornuft og hva som er "best" for alle parter??? Alle parter unntatt meg føler jeg... Jeg "taper" uansett hva jeg velger føler jeg.... Og jeg "vinner" masse uansett hva jeg velger også, men jeg føler at jeg må ta det valget som fører med seg den konsekvensen jeg kan leve med resten av livet....

Er det rettferdig ovenfor de flotte barna jeg har nå å få ett lite barn å ta hensyn til nå når de begynner å bli så store med all den tid ett lite spedbarn krever, men kan jeg leve med ett sånt valg at dette barnet ikke har livets rett...?????

Barna mine er flotte mennesker med store hjerter og de ønsket datteren til eksen inn i familien vår med åpne armer, hun var bare 2 da vi traff hverandre, så jeg VET at de vil ønske dette barnet velkomment også, men de må dele nok på meg som det er nå så kan jeg da kreve og forvente meg av de at de må dele meg med en til????

 

Jeg har vært gjennom HELE følelsesregisteret, sjokkert, glad, lei meg, lykkelig, forbauset ( har brukt p-piller hele tiden) trist, nummen osv osv....

Ene øyeblikket tar fornuften over og andre øyeblikket så er det bare masse følelser som raser rundt i kroppen min.... Jeg VET at jeg er utrolig heldig som har barna mine og jeg blir sjokkert over meg selv over at jeg i det hele tatt klarer å tenke på tanken på å avslutte dette svangerskapet for det strider imot hver celle i kroppen min, men jeg KAN ikke tenke sånn!!! Jeg vet at det er mange der ute som hadde mer enn gjerne byttet plass med meg, som sliter med å få barn, og jeg VET at hvert eneste barn er en velsignelse, men hvordan kan jeg ta det rette valget når jeg ikke klarer å tenke klart!?? Det føles sånn hvertfall, at jeg ikke klarer å tenke klart....

 

Er det noen der ute som kan hjelpe meg å få ting i ett visst perspektiv!!!????

Noen som kan se KUN objektiv på saken???

 

Håper virkelig det....

[Gjest]

Hei!

Jeg vet ikke akkurat om jeg kan gi deg noen råd, har ikke vært i nærheten av samme situasjon selv.. Det jeg tenker når jeg leser det du skriver, er at du tenker mer på de rundt deg enn deg selv og dine følelser. Du sier at barna dine vil ta imot et nytt søsken med åpne armer, selv om det kanskje betyr at de får litt mindre tid med deg. Høres ut som noen flotte barn De eldste av barna vil helt sikkert kunne hjelpe deg mye med den lille også!

 

Du kan jo bruke noen dager til på å la det synke inn, du har jo fortsatt noen uker på å bestemme deg. Kanskje det kan hjelpe å snakke med en venn, skrive ned fordeler og ulemper med å få et barn til?

 

Kan dessverre ikke gi deg noen andre "råd". Håper du finner ut av det og blir fornøyd med valget ditt:)

[Gullet74]

Hei:)

 

Tusen takk for noen tanker hvertfall:) Og det er nok sant som du sier, at jeg tenke mer på de rundt meg enn meg selv for hvis jeg gjør det så blir det ENDA vanskeligere å ta en avgjørelse....

 

Eller, da vet jeg egentlig hva avgjørelsen blir, men jeg kan ikke være så "ego" ovenfor de rundt meg så derfor er det nok lettere å skyve meg selv litt unna akkurat nå....

 

Jeg har ett par skikkelig gode venninner som vet ALT om meg og mitt og jeg får støtte der uansett hva jeg velger. Ho ene skal være med meg på ul på mandagen sammen med eksen min, vi skal se hvor langt jeg er på vei og så får jeg evt ta en avgjørelse etter det har jeg funnet ut. Jeg blir jo gal av å gå å tenke sånn hele tiden....

Snakket også med eldste sønnen min i går, han bli jo 16 nå i juli så jeg syntes det var/er viktig at han får en stemme i dette siden han er så stor nå og hans første reaksjon var bare; " ja, men det går greit det".

 

Spurte han om han VIRKELIG mente det og ikke bare sa det for å være snill og da sa han at han var litt lei de to minste brødrene innimellom, men det var bare når de hang på han og ikke ville høre, men igjen så skjer ikke det ofte så han var egentlig ikke lei de likevel.

 

Vakre sønnen min det se:) Tar så utrolig godt vare på søsknene sine.

 

Jeg får legge tankene litt på stedet hvil over helga og kose meg med ungene mine på 17 mai og så får man ta opp tankene igjen på mandagen. Både gleder og gruer meg til å høre hvor langt jeg er på vei. Jeg sa til eksen at er det sånn at jeg er over 6 uker på vei og det er ett lite hjerte som banker der, da er det ikke snakk om å avslutte det engang. Da blir jeg mor til 5.

 

Så får man ta en dag av gangen og tro på det beste.

[Anonym bruker]

Jeg er en av fem søsken og hadde en mor som var alene med omsorgen for oss fra jeg var 10 år (jeg er nest yngst). Det var ikke bare happy happy. Jeg hadde taklet det dårlig om hun skulle komme å si at hun var gravid med en som hun ikke engang var sammen med. Det er ikke lett å ta seg av så mange barn når man er alene. Det er ikke lett når man er to heller! Man har disse barna til man dør. Man slutter ikke å være mamma når barna blir 18 år eller når de flytter ut. Det er forpliktelser hele livet.

Det høres ut som du tenker mye på og er opptatt av barna dine, kanskje mer enn det min mor var, så kanskje du takler det bra.

Men livet har lært meg en ting: få ikke fler barn enn det du klarer å følge opp og ta deg av! Både økonomisk og tidsmessig.

Og det er heller ikke riktig at de eldste barna får for mye ansvar de yngre, de skal tross alt leve ut barndommen og ungdomstiden sin de også.

Du synes sikkert at jeg er hard nå, men dette er min erfaring fra å være i en stor søskenflokk og med en enslig mor. Jeg anbefaler det ikke. Er veldig glad for at jeg har mine søsken selvfølgelig. Men jeg tror du skal tenke mer på de barna du har. sorry.

 

 

[Anonym bruker]

hei.

kinkig situasjon du var kommet i..

 

er d ikkje noen som har opplevd å ta bort et barn som du kan snakke med. skulle ønske du kunne få snakke med noen som har erfaring om fordeler og ulemper me å beholde eller ikke. kan du ikkje høre med legen. eller er d ikkje en gruppe som heter alternativ til abort? tror du d går ann å spørre noen av de eldste barna hva de synes om å få en bror eller søsken? sånn helt hypotetisk?

 

lykke til uansett hvilken avgjørelse du tar.

[supersalg]

Om ikke far ønsker dette barnet så ta abort. det er urettferdig for han, og spes for barnet. Beklager men det er et egoistisk valg å beholde.

 

[Filja]

Hei,

det er en vanskelig situasjon, men samtidig enkel... Jeg skjønner det er tungt å være alenemor. Samtidig er de fleste barn utrolig raus, og man blir ufattelig glad i de barna som kommer, uansett. Det blir søskenene også!! Spesielt atpåklatter bruker å være stor stas, så i den grad du sjøl synes du klarer, så er det jo bare å beholde. Du er en sterk kvinne, og vil klare dette.

Jeg har to søsken som har hhv 8 og 12 barn (de tilhører en religion som ikke tillater prevensjon). Barna er kommet tett, det er kaos, hyl, latter, sorg, slossinig, glede og alt annet samtidig. Det har alltid vært stor glede fra de andre barna når et nytt kommer til, og nå er det barnebarna de jubler over. Sjøl var jeg særdeles skeptisk til disse store barneflokkene (er definitivt ikke religiøs selv), men jeg må innrømme at de har det utrolig bra alle sammen.

 

Det er mange måter å leve livet sitt på. Bare du kan velge. En stor barneflokk er en stor glede, selv om det er mye ansvar. La deg i aller fall ikke skremme av at de andre barna vil bli "skadet" av dette, det har jeg ingen tro på.

[Filja]

Når det gjelder at far ikke ønsker barnet så er jeg nok beinhård andre veien enn et av de andre innleggene:

Vi vet alle, at når vi har sex, med eller uten allverdens prevensjon, så er det en mulighet for å bli gravid. Det er en sjanse å ta og vi vet alle om den risikoen. Om da far ikke ønsker barnet i ettertid...vel, det er hans problem. Det er IKKE mer urettferdig ovenfor han enn ovenfor deg eller barnet, om du velger en annen løsning.

 

Sjøl er jeg nå 41, og gravid for 5. gang, men ingen har hittil overlevd mer enn 10 uker. Uansett utfall for deg, jeg ønsker deg lykke til med barneflokken.

 

 

[lilly1976]

Hei,

 

Forstår at det er en hel masse følelser omkring dette og det er ikke lett å bare nøye seg med den ene alternativet for det andre kan kanskje føles like fornuftig.

 

Det som er det viktigste å tenke på er deg selv akkuratt nå. Du er mor til 4 barn i forskjellige aldrespenn som hver enkelt krever din fulle oppmerksomhet i ganske mange år fremover, i hvertfall 3 av dem.

Hvordan ser du på ditt liv fremover? Dine planer og din fremtid er viktig for det er litt vanskelig å ombestemme seg senere som kan resultere i at du føler at dine ansvar overfor barn hindrer deg i å realisere seg, uansett hva det måtte være.

Det andre sps. er økonomi. Jeg sier ikke at du skal ha million budsjett for å klare seg men barn trenger økonomisk sikkerhet så vel som emosjonell støtte.

Det er ikke lett valg å ta og jeg ønsker deg masse lykke til og la ingen presse deg for den ene eller det andre!

 

Stor klem

[AreSweet_med_prinsesse_i_magen]

Hvordan gikk UL? Har du blitt noe klokere på din vei?

Ser du har fått mange forskjellige svar på råd du "ønsket". Er spent på hva du har funnet ut av....

[Gullet74]

Takker utrolig masse for innspill, har vært litt borte herfra en periode og i tillegg så har jeg byttet terminklubb.

 

Jeg har valgt å beholde barnet og gleder meg nå til det som ligger foran oss. Barna gleder seg til lillesøster/bror kommer og det har ikke vært noe problemer etter at jeg delte nyheten med de.

 

Var på ul og der banket det ett lite hjerte, hadde allerede bestemt meg da jeg dro på ul om at hvis det var liv der så ble vi en til. Og det blir vi:)

 

Bf har fremdeles valgt å være borte og jeg respekterer hans valg, håper jo selvfølgelig at han vil endre mening, men jeg kommer aldri til å tvinge han til noe som helst. Han vet at døra mi står åpen uansett og det er det eneste jeg kan gjøre.

Jeg har gode venner rundt meg og familie som støtter meg, de vet hvilke kvaler jeg har vært gjennom og de VET at jeg ikke har tatt lett på dette valget, men det var det eneste jeg kom frem til som jeg VET at jeg kan leve med i ettertid. Selv om det vil kreve enda mer av meg i enda flere år fremover, så vet jeg at jeg har valgt riktig. Jeg har en indre ro i meg som jeg fikk den morgenen jeg våknet opp å bare visste at jeg ville beholde dette barnet og den roen har hjulpet meg gjennom en vanskelig tid.

 

Jeg har opplevd mye som har gjort meg til det sterke menneske jeg er i dag og det er en egenskap jeg ønsker å videreføre til barna mine. Selv om man går på noen vegger innimellom og møter bare regnværsdager, så er det alltid sol bak skyene og det som ikke tar livet av deg gjør deg faktisk sterkere. Mye av det jeg har vært gjennom ønsker jeg ikke engang min verste fiende, men jeg ER her, jeg lever og jeg nyter hver eneste dag som kommer min vei. Man vet aldri hva morgendagen vil bringe, men jeg vet hva jeg kan gjøre for å ha en viss innvirkning på den hvertfall og det er å være positiv, åpen og ha tiltro til meg selv og de valga jeg tar.

 

Det du sender ut er det du får tilbake tror jeg......

 

Jeg flytter hvertfall over til januar 10 og ønsker dere alle her inne LYKKE TIL i tiden som venter oss:)