Gå til innhold

hvor lang tid tar det før mensen kommer etter exu? + mange andre exu-spm....


Maddemor-1 gutt+1 jente:)

Anbefalte innlegg

Hadde exu 21. april (for 2,5 uker siden) og var da 6+1. Egglederen sprakk og de måtte fjerne både eggstokk og eggleder på høyre side. Jeg er viss frisk på venstre side da. Gyn sa at vi ikke får ha samleie før etter jeg har hatt en mens pga infeksjonsfare og da gjelder vel det bading også da...?

Nå kjenner jeg bare at jeg er så innmari lei meg og trenger så sinnsykt nærhet og lurer rett og slett på hvor lang tid det vanligvis tar fra exu til første mens etterpå. Etter operasjonen blødde jeg halvannen uke og har vært fri for blødninger den siste uken...

Til dere andre som har opplevd exu; hadde dere en stor sorgreaksjon etterpå? Gyn mente jeg hadde en alvorligere reaksjon enn normalt og han sa at det normalt tar 3-5 uker med å komme over det verste. Jeg synes dagene går lettere, men sliter med søvnen og da kommer tankene.....: enn om jeg ikke hadde kommet meg på sykehuset i tide? Hva hvis.... hvordan skulle gutta mine klart seg...? Noen ganger lurer jeg på hvordan jeg skal klare å fungere skikkelig igjen.... jeg har jo tross alt en fantastisk sønn og min kjære sambo, men likevel så sliter jeg skikkelig til tider.....

uff,,,, det er utrolig slitsomt og nå til mandag skal jeg begynne på jobb igjen. Har lyst å prøve meg 50% og legen sa at hvis det ikke går så bra å jobbe likevel, så kunne jeg bare ringe og få full sykemelding igjen:)

 

Ja, det ble mange tanker her, men håper noen av dere gidder å svare.

Stor klem

Fortsetter under...

hei maddemor!

Hadde exu 6 april selv... venter ennå på mensen.. legen sa det kunne ta 4-6 uker før mensen kom igjen....

 

fikk også beskjed om at vi bare kunne ha sex jeg... (før mensen kom tilbake også..)

 

Husk at det blir din tur igjen en dag... det tar kanskje litt tid, men du har klart det en gang før, og da går det igjen :)

 

Viktig å tenke på det du HAR- fremfor det du ikke har nå.... eneste måten å komme seg videre på...

 

Tror også det kan være sundt å jobbe litt... da får du "avlastet hjernen" din litt...

 

 

Man kan ikke henge seg opp i hva om, tenk heller så heldig du var, som fikk hjelp i tide!!

 

Håper dette hjalp deg litt... det er ting jeg selv har måttet finne ut etter min opplevelse....

varm klem til deg

Så trist for deg...håper det går bedre for hver dag. Jeg fikk mensen etter 33 dager...og den var skikkelig vond. Råder deg til å høre på legen. Jeg fikk ikke beskjed om å vente, men skulle venta lenger enn til blødningen var over merka jeg. Fikk masse væske i buken og ble sykemeldt på nytt. Slapp heldigvis å fjerne eggstokken, men egglederen måtte de ta. Ganske trist med tanke på at den som er igjen ikke fungerer som den skal. Ta tiden til hjelp, det blir bedre.

 

Klem til deg...

..bare lyst til å gi deg en god trøsteklem jeg, Maddemor...

Jeg har det veldig tøft psykisk etter at IVF forsøket mitt endte i MA. Gråter mye, og sliter med å se andre gravide som kan gå sommeren i møte med voksende mage og søte mammakjoler...det var jo det vi skulle vi også!!! det er så ufattelig sårt det her altså....

Tenker på deg...skjønner at det er veldig dramatisk det du har vært gjennom....Men selv om alt virker mørkt og vanskelig nå, vet jeg at vi begge en dag greier å komme over de verste sårene og triste tankene...selv om vi aldri kommer til å glemme dette her....

Stor klem til deg fra meg...

tusen takk jenter!

Det hjelper å høre andres tanker!!! Jeg sliter faktisk ikek mest med at vi mistet jeg da. Selvsagt er jeg veldig lei meg for at det gikk galt, for vi hadde jo gledet oss sånn og jeg rakk jo så klart å smugtitte på mammaklær som jeg skulle gå med i sommer..... Lå og koste med mage hele tiden og smilte mye for meg selv når jeg tenkte på lille skatten i magen. Men det var jo slett ikke liv laga nå den lå i egglederen og jeg har blitt forsikret om at vi skal klare det ifølge gyn. Så da har jeg valgt å tro på ham og tenker som så at vi klarer det snart igjen.

MEN hos meg er det mest tankene om at dette kunne gått virkelig galt! Buken var full i blod da de åpnet meg og jeg kunne ha blødd ihjel hvis jeg ikke hadde kommet til sykehuset i tide. Jeg skjønte ikke så mye der og da, men når jeg tenker tilbake så var gyn VELDIG stressa og babla noe om at jeg holdt på å gå i sjokk og de løp med meg gjennom korridorene og jeg bare lå i senga og lurte litt på hva som holdt på å skje..... Nå vet jeg jo hvorfor og det har rett og slett satt en skikeklig støkk i meg og jeg merker at jeg er så himla redd for å miste de kjæreste i livet mitt.

 

Jeg kommer aldri til å glemme dette og det lille barnet som lå i magen min fikk aldri en sjangs.... Det er nok bare noe jeg må lære meg å leve med og jeg håper jo at det blir litt lettere å takle for hver dag. Jeg ER jo så heldig å ha en fantastisk gutt og min kjære sambo og hver dag er jeg evig takknemmelig for det:) Tror nok at det er riktig å tenke på hvor heldig jeg er og ha fokuset den veien i stedet for alt det negative. Men dette er fortsatt veldig ferskt og det er jammen ikke lett å glemme når jeg store arr over magen heller da....

 

Stooooor klem til dere også jenter! Unner ingen å miste sitt etterlengtede barn for dette var jammen en jævlig opplevelse,,,,,

Huff, d var trist å høre. Jeg hadde min første exu juli 2008, var da 8 uker på vei. Begynte å blø og fikk vite at d var en SA jeg hadde hatt og at alt var kommet ut av seg selv. En uke etterpå fikk jeg grusomt vondt i magen og fikk enda en innvendig Ul dær di fant ut at jeg var gravid utenfor livmoren. Jeg ble selfølgelig i skjokk siden di hadde tatt feil på sykhuset, og hadde jeg gått litt lenger med d hadde jeg ikke sittet her nå:(

Etter oppeasjonen fikk jeg vite at di ikke trengte å fjærne den høyre eggstokken som det hadde festet seg på...

 

...og nå den 1 mai for bare noen dager siden fikk jeg å vondt i magen at jeg så vidt klarte å puste, dro på legevakten og fikk tatt noen prøver. Graviditetstesten var positiv..(3 uker) og da skjønte både jeg og legen at d var nok enda en exu. Føltes som værden bare braste sammen, klarte ikke tenke på noe annet enn "hvordan i guds navn kunne dette skje IGJENN"..

Overlegen forklarte meg at d var på grunn av at dem ikke fjernet høyre eggstokk sist gang, og d hadde festet seg på nytt dær pga arret.

 

Nå er jeg kommet hjem fra sykhuset, tankene om alt dette vil ikke gi slipp. Eneste lyset i hværdagen er min fantastiske samboer som er så forståelsesfull og hjelpsom, og vår kjære datter på 17 mnd :)

Stakkar...er ikke så lett for di små å skjønne at mammaen ikke har d så bra. Hadde så fryktelig lyst på 2 tette, at hun skulle få en lillebror eller lillesøster snart, men får ta tiden til hjelp.

 

D blir nok vår tur ijænn skal du se:)

 

Klem fra ei som skjønner akkurat hvordan d føles å miste noe som er så etterlengtet.

Annonse

Uff, så trist at du måtte oppleve dette enda en gang!!!!

Jeg må ærlig innrømme at exu var det verste jeg noengang har opplevd!

Smertene, redselen for å dø, all dramatikken som utspant seg der og da og ikke minst sorgen etterpå.... Unner ikke min verste fiende å oppleve det samme som oss!

Nå fjernet de jo både eggeleder og eggstokk hos meg siden de var defekte i utgangspunktet, så jeg vet jo at det ikke vil skje igjen på høyre side. men jeg er så fryktelig redd for at det samme skal skje på venstre side, sor da er det liksom over og ut med flere barn da....

Det kan hende jeg tenker annerledes etter jeg har vært på etterkontroll i slutten av juni og da har fått det mer på avstand, samt fått svar på alt jeg lurer på ennå.

 

jeg synes også det er trist at vår lille gutt ikke får så tett søsken som vi ønsket. Nå vet jeg at han er minst 3 år før det kommer en lillebror eller lillesøster.... Hadde håpet på 2-2,5 år vi da, men sånn skulle det ikke bli:(

 

Når det gjelder sorgen, så tror jeg at dette er noe vi må bære med oss resten av livet, men at den blir lettere å takle for hver dag. Jeg begynte 50% 3 uker etter operasjonen og det må jeg si har hjulpet meg å putte energien et annet sted. Jeg har fortsatt gråtetokter, men takler det likevel bedre nå. Jeg gråter også mye pga det faktisk var fare for at jeg blødde ihjel og tankene om at guttene mine måtte klart seg uten meg er helt grusom! Merker at bare det å skrive det her setter tårene i gang...

 

Men jeg har ikke mistet troen på at vi skal kalre det da! Vi har klart det før og vår sønn kom fra venstre eggstokk (jeg har delt livmor, så det er derfor jeg vet at han lå i venstre kammer og dermed kom fra venstre eggstokk. Neste gang jeg blir gravid, så MÅ det jo komme fra venstre side da også, siden høyre side er borte. Og siden det har gåt bra før, så må jeg bare holde fokus på at det skal gå bra neste gang. Vet også at jeg vil få NØYE oppfølging fra min gyn hele veien og TIDLIG neste gang:)

 

Jeg gruer meg mest til den frykten jeg skal gå med inntil jeg vet at fosteret ligger på rett plass og at jeg er over 12 uker. Heldigvis har vi fortalt dette til venner og familie og de støtter oss veldig godt opp og at neste gang, har jeg mange å prate med tidlig i svangerskapet. Det hjelper å ha noen å prate med:)

 

Stoooor klem til deg også:)

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...