Hvordan var fødselen i forhold til det du hadde forestilt deg?

[Anonym bruker]

Dette har kanskje vært et innlegg tidligere, men akkurat nå orket jeg ikke å lete igjennom.

 

Jeg har skikkelig fødselsangst, og skal nå få ekstra oppfølging pga av dette. Var ganske sikker at jeg ikke ville ha noe annet en keisersnitt, men nå tenker jeg at jeg virkelig vil prøve å føde vaginalt.

 

Jeg lurer derfor på hvilken innstilling du hadde til fødsel før du gjennomførte det første gang? var du positiv? livredd? forberedet på at det skulle bli så vondt at du trodde døden var nær?

 

Også: hvordan ble den egentlig?? var det verre enn du hadde trodd? bedre? akkurat som du hadde trodd??? helt annerledes enn du hadde trodd, men likevel noe du uten problem kunne gjort igjen??

 

Jeg er naturligvis innstilt på det verste smertehelvete, men jeg kan jo ikke forestille meg hva et smertehelvete er, når jeg aldri har hatt nevneverdige sterke smerter iløpet av mitt liv.

 

Håper på mange svar

[mamman til minin]

Jeg var livredd (har hatt fødselsangst hele livet) og skulle gå til samtaler med angstjordmor for få sortert tankene og forhåpentligvis ende på vaginal fødsel.

 

I den først jordmorsamtalen fikk jeg (og samboeren min <3) etter hvert også snakke med en overlege og fikk innvilget keisersnitt som "sikkerhetsnett". Dermed slapp jeg unna ideen om at noen ville tvinge meg til vaginal fødsel. Det hjalp meg veldig med tanke på at jeg ikke lenger trengte å føle meg så fanget av graviditeten. Godt å vite at det var opp til meg!

 

Etter det ble det ikke flere samtaler på grunn av tidspress på jordmora jeg gikk til. Hun ringte meg et par ganger og lurte på hvordan det gikk, og det gikk veldig bra med meg. Endelig sov jeg igjen om natta Men noe mere jobbing mot vaginal fødsel ble det ikke... Så vær obs (siden du er bestemt på å forberede deg til vaginal fødsel) på at du kanskje må stå på litt selv for å få de samtalene du trenger.

 

Dermed endte det i keisersnitt og jeg er ganske sikker på at det var det rette for meg. Lettelsen jeg følte da ks-et var innvilget forklarte egentlig det. Jeg var veldig heldig og ks-et var ikke noe å grue seg for. Selv om jeg var i kjempeform etterpå, må jeg nok innrømme at de som hadde født vaginalt var hakket sprekere

 

Ikke oppfatt dette som noen reklame for ks! Jeg var heldig og det var riktig for meg, men jeg ser at mange andre har helt forskjellige historier...

 

Lykke til uansett! Håper du får god hjelp til å finne DIN løsning.

[Gjest]

Før jeg fikk min første var jeg instilt på at å føde var en naturlig ting som alle kvinner kan klare om de har positiv instilling. Dette har kvinner klart i tusenvis av år, og alle har litt av urkvinnen i seg. Jeg har og en mor og en søster som begge har lette ukompliserte fødsler, og har samme kroppsfasong som dem. Jormoren min mente og at kroppen min var skapt for å føde (lang og slank med gode hofter).

 

Vel det var instillingen min til å føde. men fødselen opplevdes som et reint helvete alikavel. Smertene var ikke det verste, det var mer situasjonen og følelsen av å mislykkes totalt.

 

Fødselen var unnagjordt på 3 timer fra første ri til gutten var ute. overflatiske rifter som ikke ble sydd, så ingenting å klage på der. Fikk ingen smertestillende jeg som hadde så fin kropp til å føde:-/

 

Jeg har opplevd virkelig sterke smerter i forbindelse med sykdom tidligere, og fødselen var ikke like smertefull, men alikavel et helvete.

 

Smertene skal jeg klare igjen, for de går jo over til slutt..men ikke i kombinasjon med situasjonen som gir meg sterk angst bare av å tenke på det. Er redd jeg får en liknende reaksjon som sist i etterkant av fødselen og prøver å være forberedt på det. Er mer redd for å være hjelpeløs og med smerter i hendene til personellet på kk enn å føde. Vurderte derfor hjemmefødsel når jeg fikk beskjed om at Ks og smertestilende var heelt uaktuelt for en så flott fødekvinne som meg. Om jeg føder så flott så kan jeg vel heller være i trygge omgivelsr hjemme da? Men det var vist bare tullesnakk i.flg jordmoren min (som desverre jobber på kk)

 

Håper ikke jeg skremmer deg, men dette var hvertfall min opplevelse, og fødselsopplevelsen min ble ikke jævlig forde jeg fokuserte negativt på forhånd tvertimot.

 

Er 6 år siden når jeg skal ha denne babyen.

[Anonym bruker]

Jeg tror du godegodemamma har hatt en fryketlig uheldig opplevelse, med personell som ikke var i stand til å se signalene på at du var mer redd enn at du ikke taklet smertene.

 

Det er INGEN som har så flott "tilrettelagt" kropp å føde med at noen skal komme og fortelle at en ikke trenger smertestillende. Det er opp til hver enkelt å bedømme!

 

Det er jo sånn at under en fødsel så har man ikke kontroll over kroppen sin, den gjør den jobben den skal (forhåpentligvis) uansett hva en måtte ønske. Og det betyr at en må klare å slippe den kontrollen jeg tror omtrent alle kvinner er vant til å ha.

 

Jeg hadde en positiv innstilling til fødselen forrige gang, over 11 år siden. Jeg tenkte at det tar den tiden det tar, det kommer til å være så vondt at jeg ikke kan forestille meg det før jeg er der og jeg må bare stole på dem jeg har sammen med meg.

 

Min fødsel gikk ikke like enkelt som deg over her. Den tok 17 timer fra jeg kom til avdelingen. Svært langsom fremgang. Vonde rier, som ikke gjorde jobben sin. Etter 12 timer med 1-2 minutter mellom riene hadde jeg 2 cm åpning og jeg hadde fått verdens flotteste jordmor på vakt. Hun bestemte at de måtte få fortgang og hengte opp drypp. Dette gjorde at riene startet "på topp" og jeg kjente ikke når de startet. Lystgass, som jeg skulle forsøke virket ikke, siden man må starte å puste før rien har tatt seg opp.. Og jeg var livredd for epidural og nektet å få det.

 

For å gjøre historien kort, begynte det å haste pga babyen som viste tegn til stress og truende asfyksi (oksygenmangel), og han ble forløst med tang. Ble klippet - forøvrig før de fikk satt bedøvelse - og var fare for totalruptur. Noe det heldivis ikke var.

 

MEN - jordmoren som jeg var sammen med var så rolig og flott og hun gav meg inntrykk av at hun hadde full kontroll over situasjonen. Selv om det endte med to jordmødre, en barnepleier, to fødselsleger og en barnelege tilstede, så følte jeg meg trygg.

 

Når jeg nå skal føde på nytt om noen uker så kan jeg ikke si jeg "ser fram" til selve fødselen, men jeg gruer meg heller ikke spesielt. Har samme innstilling nå, vi får ta det som det kommer... Men jeg kommer ikke til å være like skråsikker på å ikke ta imot epidural;)

 

Vil ikke på noen måte "disse" angsten til dere andre. Vil bare si at selv om en har en dårlig opplevelse fra tidligere trenger det ikke bli likt neste gang - håper iallfall ikke det;)

 

 

[Gjest]

Jeg tror du anonym over her er inne på et VELDIG viktig poeng og det er dette med å ha realistiske forventninger til fødselen og være forberedt på å ikke ha full kontroll i situasjonen.

 

Det å ha en negativ instilling til fødselen i forkant er nok like lite bra for føselen som det å tro at alt skal gå så fint og at men ikke er forberdt på at man mister kontroll over egen kropp under fødselen.

 

Jeg tror nok at om jeg hadde hatt en mer realistisk forestilling i hade mitt på hvordan fødselen normalt forløper så hadde jeg nok taklet det hele mye bedre.

 

Jeg savner egentlig mer konkret og realistisk informasjon fra dem i svangerskapsomsorgen som tar seg av spesielt førstegangsfødende. Det er viktig å vite hvordan en normal fødsel forløper, at det å føde er vondt (for de fleste) og det er viktig å vite at man mister kontroll over kroppen. Da blir man bedre i stand til å ¨få en fin fødselsopplevelse med fokus på mirakelet som kommer ut av det, istedenfor å være i sjokk og føle seg mislykket .Eller lammet av frykt forde en eller annen bekjent har opplevd en eller annen ekstremfødsel og utbrodert om dette i det vide og brede som om det var normalen.

 

De aller fleste fødsler forløper helt normalt, og ca 70 % av alle kvinner som føder i Norge opplever fødselen som positiv uten noen komplikasjoner.

[AO3]

Jeg var i utgangspunktet veldig positivt innstilt - fødsel er jo naturlig, bla-bla, håpet på en fødsel i badekar med akupunktur og sånt. Joda. Dessverre endte jeg opp med en fødsel som var full av komplikasjoner fra A til Å, og min "naturlige fødsel" falt sammen som et korthus. Endte i akutt ks etter to timers pressing.

 

Helt ærlig: Det gjorde ikke så vondt som jeg hadde trodd - nå skal det sies at jeg fikk epidural på 4 cm (hadde veldig tette og harde rier pga igangsetting), så de aller verste riene fikk jeg ikke oppleve (og glad er jeg for det!). Dessuten er det ofte slik at kroppen har en egen evne til å glemme fødselssmerter - det er vel derfor vi ikke er enebarn, alle sammen. Nå, etter seks måneder, husker jeg at det gjorde vondt, men ikke HVOR vondt. Derimot husker jeg så altfor godt hvor vondt det gjorde å få spinalhodepine ETTER fødselen - det var helt forferdelig, og MYE verre enn riene. I alle fall åpningsriene, de var jo de eneste jeg har kjent...

 

Du er jo inne på fødselsangst-forumet, så det er vel litt feil sted å spørre om dette er noe man uten problem kunne gjort igjen? Nei, jeg gjør det ikke igjen. Jeg fikk en psykisk reaksjon på fødselen og barseltiden i ettertid som gjorde at jeg ikke makter å gjøre noe slikt igjen. Det har mye med nettopp det at det ble ks - jeg har følt meg veldig svak og verdiløs, og har hatt mange vonde tanker. Jeg tror nok at ting hadde vært veldig annerledes hvis jeg hadde hatt en "normal" fødsel!

 

Men dette er jo individuelt. Mitt beste tips er å gå inn i fødselen med et åpent sinn, ikke planlegg noe, ikke prøv å se for deg i detalj hvordan fødselen din skal være, for det er til syvende og sist ikke bestandig opp til deg. Dessuten vet du ikke hvordan du vil reagere når fødselen vel starter. Sambo forsøkte seg f.eks. på massasje av ryggen min, som vi hadde lært på kurset, og jeg bare freste og jagde ham vekk! Jeg skulle ikke ha noen massasje på RYGGEN, jeg hadde jo ikke vondt der, han var bare i veien! *hehe* Og ikke hør på skrekkhistorier! Det er DIN fødsel, ikke noen andres!

[Anonym bruker]

Jeg var livredd før min første fødsel. Lå våken om nettene og gruet meg, og tenkte at dette kommer til å bli så vondt at jeg nesten kommer til å dø. Jeg var veldig redd for at jeg ikke skulle få epidural, så jordmor skrev det på journalen min at det var viktig for meg at jeg fikk epidural. Når jeg kom inn på sykehuset fikk jeg tildelt et rom med badekar. Det lindret smertene veldig og min mann spylte varmt vann på magen min under hver ri. Etter en time i karet var jeg lei og bad om epidural. De målte åpningen min og den var 3 cm. Legen ble hentet og kom med en gang. Sprøyta var ikke vond å ta, men det virket som en evighet til den begynte å virke. Men fra da av var fødselen en drøm på rosa skyer!! Jeg lå i sengen å døste, spiste smågodt, snakket og tulla med min mann og koste meg.

Fødselen tok 16 timer, men det var kun to timer hvor det gjorde ganske vondt. Det var helt greit og jeg var kjempefornøyd med fødselen. Den gikk mye, mye bedre enn forventet, takket være epiduralen.