EN SMULE BEKYMRET

[lillemy24]

Heysan. Jeg har ei lite jente på 18 mnd, som er bare 8,8 kg. Er det lite, eller er det flere her inne som har barn rundt den vektklassen? Hun er også svært kort (husker ikke akkurat hvor lang), så hun er ikke spesielt tynn etter sin høyde, bare veldig lita sånn generelt.

[Ranveig R]

8,8kg er ikkje spesielt mykje nei. Men det treng ikkje å vere noko i vegen likevel. Har det vore snakka om det på helsestasjonen? eg tenker at nokre ungar veks fort og andre sakte, men så lenge både vekta og høgda går oppover (og så sant ungen er frisk og rask og et godt) er det generelt ikkje så mykje å bekymre seg for. Det at vekta i forhold til høgda er normal er jo og bra.

 

Jenta vår er ikkje så tung heller, ho var 9375g 1. april. Då har ho lagt på seg under 200g dei siste 7 mnd. Når ho i tillegg er 81,5cm er ho ganske tynn. Ventar og ventar på utredning på barneklinikken, mistenker at ho ikkje tar opp næring pga (antagelig) laktoseintoleranse og cøliaki.

 

Eg hadde "godtatt" at ho var lett/tynn viss ho hadde vore i form, men ho har veldig urolege netter og skrik mykje, samt at ho ofte er sutrete og dagen og har masse gul og grøn diaré. Tydeleg at det er noko i vegen med magen.

 

Var eg deg ville eg tatt ein time hos helsesøster og diskutert det med ho, for sikkerhets skuld, i alle fall om neste ordinære kontroll er 2-årskontrollen. Greitt å ta det opp no så du slepp å gå og bekymre deg lenge.

 

Lykke til vidare.

 

 

[lillemy24]

Tusen takk for svar

Jeg var til legen for å kontrollere lymfekjertlene hennes, der ble legen obs på hennes lave vekst. Men siden jeg skal til helsesøster på kontroll nå i mai, mente legen at helsesøster var bedre kvalifisert til å ta seg av slike ting.

 

Så nå går dagene sent fram til kontroll dag, er spent på hva di mener om vekten og høyden hennes denne gang. Men ja, hun utvikler seg helt fint både fysisk og psykisk, så jeg bekymrer meg sikkert litt for mye

[Ranveig R]

Eg trur "bekymre seg" står aller øverst i stillingsbeskrivelsen til mødre ;o) Det er berre sånn vi ER og det er vel og berre sånn vi SKAL være.

 

Alltid utruleg lenge å vente på kontroll når det er noko ein bekymrer seg litt for! Vi skal med jenta vår no på tirsdag (utsatte mmr-vaksina pga mykje sjukdom, men må gjerne utsette litt til, i alle fall om vekta framleis står stille) og dagane går vanvittig sakte.

 

På den andre sida så tenker eg no at når eg har gått og bekymra meg for jenta vår og tenkt på alt mulig som KAN vere gale, så er det ein lettelse at legen ikkje tenker noko "verre" enn cøliaki. Det er jo småtterier det, mot alt eg har tenkt på. Så kanskje bekymringa er der for å hjelpe oss til å forberede oss på å takle eventuelle dårlege nyheter?

 

Vi var til augelege med eldste på 3 1/2 i går pga litt skjeling, og då var eg TOTALT uforberedt på at han faktisk har kjempedårlig syn. Måtte bestille briller med ein gong, har +6,5 på eine auget og +7,25 på det andre. Det kom som eit sjokk, verre å ta det på strak arm i og med at eg ikkje hadde tenkt tanken ein gong.

 

Here we go again. Gje meg ein liten åpning så snakkar eg i det uendelege (sånn i kvardagen går det bedre, fordi då er det som regel noko som stoppar meg ;-p).

 

Konklusjonen min er at eg skal slutte å tenke at eg ikkje skal bekymre meg, fordi eg er no av den (heilt nyfunne) oppfatning at bekymring tilein viss grad gjer oss (eller i alle fall meg) bedre rusta til å takle dårlege nyheter. Nemlig )

 

Viss du huskar på det får du skrive ein liten snutt når du har vore på kontroll, kjekt å høyre korleis det går )

[inovember]

Har og ei jente som er lita. Blir snart 18 mnd og er 9700 og 83 cm. Følger kurven på lengde i forhold til alder,men ikke vekt. Har alltid lagt nederst eller nest nederst på kurvene. Har bare innfunnet meg med at slik er det bare, vil nok aldri bli på normalen med tanke på vekta. Hun er kresen på mat, spiser små små porsjoner om hun spiser, har vært mye syk til og fra etter bhg start, og da går matlysten alltid ned. Det første året var et sant "mareritt" med tanke på vekta og helsestasjonen som sa at hun måtte opp i vekt- for det er jo enkelt å få til...Amminga var bare stress, matinga var bare stress- men nå som hun er blitt større har jeg måttet slutte tenke så mye på det og bare håpe at det kommer seg med tiden. Er så sliten av å være stressa for vekten, tar virkelig på. Håper dere finner ut av om det er noe hun ikke tåler.

 

klem!