hjelp! angst, depresjon, panikkanfall

[Anonym bruker]

I Desember tok jeg tilbake kjæresten min gjennom et og et halvt år etter at det var slutt en tid pga noe han gjorde. Det han gjorde gidder jeg ikke gå inn på her da dette ikke er sakens kjerne for min del. Han plagdes veldig av sjalusi, men har nå virkelig skjerpet seg, vi har et fint forhold, han har en god jobb, og han vet ikke hva godt han skal gjøre for meg og barnet som jeg allerede har fra før av. I mai i fjor trodde jeg at jeg skulle bli drept, ble holdt som gissel i to timer før jeg slapp fri og etter den episoden fikk gikk jeg på en smell. Dette ga seg mer utover som året gikk og hadde det utrolig fint i Desember måned angstmessig.

 

MEN så blir jeg gravid, jeg brukte kondom, dumme dumme meg trodde det holdt!!! jeg gråt i dagesvis, og på nettene, tenkte febrilsk på hvordan jeg kunne miste ungen på "naturlig" måte, som å ri på en hest, hoppe, gli på isen osv osv. helt teite tanker, men var i sjokk. Men så gikk det egentlig mer opp for meg at dette kan gå bra. At det er fire år siden jeg fikk et barn sist og at det barnet jeg har fra før av har jo godt av søsken osv. Jeg ble rett og slett positiv til det, og kjæresten min var så stolt og glad og hjalp meg å se lyst på fremtiden osv. Men angsten blir bare verre og verre utover svangerskapet, panikkangst, uro, frykt redsel og alt ut av ingenting. jeg kan le hver dag, har det fint med min lille familie, men utover kvelden blir jeg trist, nedstemt, redd og full av angst.

Det skal sies at jeg har en mor som prøvde å ta livet sitt i starten av svangerskapet mitt, jeg fikk SJOKK igjen, og etter det ble ting verre med meg, mor har det "bra" i dag. men hun har et seriøst alkoholproblem. Far kuttet meg ut så fort han fikk vite at jeg var gått tilbake til mannen min og at vi venter barn nr to. jeg føler meg så utrolig verdiløs!

 

Tror dere at jeg blir kvitt angsten etter svangerskapet? at ting blir verre da? jeg gråter for ingenting, dette er absolutt ikke meg.

jeg har kuttet ut røyken for lengst, så kan ikke trøste meg med den eller midt i elendigheta. jeg elsker det lille barnet i magen,kjenner hans spark hver dag og kan ikke vente med å holde gutten min i armene, og jeg elsker datteren min som er blitt ei klok og forstandig liten unge med mange venner og et sunt liv. Livet mitt hadde nå vært greit hadde det ikke vært for angsten min. Hvordan skal jeg greie fødsel? Noen her inne som har erfaringer fra svangerskap, angst og problemer i livet. Eller er dere alle lykkelig? Jeg er så sårbar pga foreldrene mine, angsten og panikken, tar ikke ting innover meg sånn ellers i livet på samme måte, er tøffere da. nå vil jeg bare legge meg ned å gi opp snart, fordi jeg føler meg invalid med all denne angsten!! :-( og panikk følelsen...

[simla+kalv]

Du burde virkelig ta en tur til legen din og få en henvisning til psykolog. Høres ut som du har vært gjennom en god del i livet ditt, og det å snakke med noen og få "ryddet" litt i tankene er godt.

Har selv slitt med panikkangst/angst det siste året, og jeg jublet ikke akkurat da jeg ble gravid på toppen av det hele!

Gikk på en kjempesmell og de første mnd var helt forferdelige! Nå er jeg 18 uker på vei og føler meg mye bedre, men er forberedt på en nedtur når babyen kommer: fødselsdepresjoner har jeg hatt med begge barna mine, så det kommer vel denne gangen også!

 

Jeg går til psykolog og bruker angstdempende, det får jeg bruke gjennom hele svangerskapet, heldigvis.

 

Jeg får keisersnitt på bakgrunn av sterk fødselsangst.

 

Så, du er ikke alene om å slite med angst, og slett ikke alle gravide er i lykkerus hele tiden: tror de fleste får bekymringer nå og da, det er en stor oppgave vi står overfor!

 

Ønsker deg alt godt og masse lykke til!