Er så utrolig usikker! Trenger hjelp...

[isabella1989]

Hei. Jeg er ny på denne siden, jeg er snart i uke 7 og er utrolig usikker på om jeg skal beholde barnet. Jeg er 20 år og bor fremdeles hjemme. Barnefaren er en jeg har holdt på med av og på. Det største problemet er at barnefaren har kjæreste og et barn fra før av. Jeg er usikker på hvordan han vil reagere på eventuelt et barn til med en annen dame. Han er en veldig snill type, så han kan faktisk støtte meg. På den andre siden så kan han ta det kjempedårlig og kutte all kontakt med meg. Jeg er også redd for å ikke greie å forsørge den lille spiren inni meg, men jeg vet også at jeg hadde blitt en god mamma for den lille. Jeg har fremtidsplaner som ikke kommer til å bli noe av hvis jeg beholder den lille, men samtidig så går det ann å forandre på disse planene og fremdeles beholde barnet.

 

Som dere kanskje skjønner er jeg kjempeusikker, og jeg føler at hvis jeg er så usikker så burde jeg ikke ta abort. Jeg er så redd for å angre enormt på dette etter jeg har gjort det. Jeg har bestilt time på rikshospitalet, men fikk ikke noe før 18 mai, så har fremdeles tid å tenke på. Moren min er katolsk og er ganske imot abort, jeg vet hun hadde hjulpet meg masse, men jeg tør ikke si det til henne. Da blir det lettere for meg å ikke ta abort, og kanskje jeg egentlig burde det. Det siste jeg vil er at mitt lille barn skal han en far med en helt annen familie som han er mye mer med.

 

 

Trenger noe input fra dere, og tar imot alle kommentarer med stor takk.

[isabella1989]

Må bare legge til at selvom barnet hadde kanskje fått en fraværende far (stor mulighet for at han vil ha en del i livet hans/hennes), så har den lille en mor som kommer til å elske henne/han mer en noe annet, og en stor familie som hjelper til.

 

Hilsen usikker

[pia å jenta i magen_har født]

Heij!

jeg vet akkurat hvordan du har det!

jeg var i samme situasjon ifjor..

jeg var utrolig usikker,jeg var forlovet med barnefar,vi bestemte oss for å ha barnet..men etterhvert kom d fram at han var IKKE klar for et barn,jeg hadde tatt abort før å visste at dette ville jeg ikke klare,jeg lovte meg selv at nei,ville aldri ta abort igjen!

men jeg hadde vært sammen me bf i over 1år..å jeg ville ikke miste han..så jeg lot meg presse..vi gikk begge på vgs,vi skrek hele natten og på vei til sykehuset..hadde valgt abort i narkose.

da jordmoren kom inn å skulle sette disse pillene som modnet livmorhalsen da sprakk jeg,knakk helt sammen..jeg visste d at,når de var satt..da var d ingen vei tilbake,da skulle dem ta fra meg barnet mitt..

jeg klarte ikke..skrek å skrek..jordmor å en overlege kom inn å snakket med oss,d var mitt valg,ingen måtte presse meg å jeg fikk gå hvis jeg ikke ville ta abort,det var helt mitt valg!

 

de gikk ut å jeg å kjæresten prata lenge,han hadde da ombestemt seg igjen,han ville ha ungen..vi dro å alt var bra..men etter litt over 1uke da var det på`ån igjen..jeg var knust,men vi dro til legen..jeg måtte da i en nemd,var over 13uker..han sa at hvis det ble nei,gikk han ifra meg,men de sa nei..å jeg..ja jeg lot som at jeg var trist,men var egentli superletta! han hadde rett før jeg gikk inn,sagt at han ikke gikk..å sånn ble d,han gikk ikke å alt gikk bra å han er nå superlykkelig..han slutta skolen (det ville han fra før) men nå ville han ta ansvar å jobbe..så nå jobber han å jeg er enda på skolen å skal gå ut skoleåret,er jo ikke lenge igjen..er heldig da dette er mitt siste år å jeg egentli skal i læretid nå,men det kan jeg ta senere!

 

d er min historie..

å som legene har sagt til meg,er man usikker..burde man tenke seg godt om før man tar abort,det er de som blir presset til abort av andre,eller egentli ikke vil av andre grunner osv,som virkeli angrer etter en abort!

 

jeg tror du kommer til å bli en god mor å klarer deg,det gjør du..du får så mye støtte når du får barn å ikke jobber å i tilegg hvis du ikke er sammen me faren får du mer støtte..å er du heldig,så støtter faren deg i tilegg...jeg tror nok at alt går bra for deg..jeg skal ikke si hva du skal,men tenk deg godt om!

jeg er bare 18år hadde masse planer,men man kan ikke gjøre alt i den rekkefølgen man tenkte,noen ting skjer bare..man gjør det beste av det..alt ordner seg!

si ifra hvis du vil ha min msn,så kan vi prates der å=)

[isabella1989]

Jeg føler liksom at tanken min ang abort og om jeg skal ta det påvirkes av så mange andre rundt meg, når det til syvende og sist er jeg som kommer til å sitte igjen med den tomme følelsen. Jeg har som sagt 12 dager til timen min på sykehuset, så må bruke den tiden til å tenke meg godt om. Er veldig interessant med personer i samme situasjon, hjelper å lese din historie og høre fra andre som har samme dilemma..

[Anonym bruker]

hei!

Har vært i samme situasjon som deg for ganske mange år siden... Jeg hadde derimot en fast kjæreste, og vi ønsket oss familie, det var bare ikke helt rett tidspunkt. Vi hadde akkurat kjøpt oss et hus, og skjønte ikke hvordan ting skulle gå rundt...

Endte med at jeg tok abort... Da var jg 8 uke på vei...

 

Heldigvishar jeg ikke angret på valget mitt, fordi nåpr jeg nå velger å få barn, så kan jeg gi det så mye mer!! (av både meg selv og økonomisk) Nå fikk jeg avsluttet studier og har en utdannelse...

 

Men tenk på deg selv!! Du kommer uansett om man angrer eller ikke etter an abort å ha det i bakhodet, rundt "termindato" hvert eneste år... Det er viktig å være fortrolig med noen

 

Selv angrer jeg veldig på at jeg ikke ba mamma om råd...