Historien Imre og Isak

[Plikkert70]

Hei Alle Sammen. Til dere som ønsker å lese historien om Imre og Isak.

Hopper tilbake til oktober da jeg ble klar over at jeg var gravid. Med tre jenter på 16 14 og 9 år hadde vi ikke planer om flere barn, så den steriliseringen som bare ble utsatt resulterte i graviditet. Begynte fort å glede oss til dette og angsten var stor da jeg begynner å blø i uke 8. Videre til UL hvor vi får bekreftet at alt er i skjønneste orden og at det tilogmed er to, vi gleder oss stort. Ien alder på 38 får vi tilbud om duotest, flere ul, og alt ser fint ut hele veien selv om jeg fortsatt har blødninger blir dette forklart med at jeg er en av de som blør i et svangerskap, noen gjør bare det uten at de ikke helt finner ut hvorfor.

Vi får ved flere ul også bekreftet at det er to gutter som sakl komme, toeggede, vi er så spente (vi trodde vi bare kunne lage jenter) og forslagene til guttenavn er mange blant storesøstrene.

Fredag 20 februar på morgenen oppdager jeg at det er vannavgang, rett til st olavs der det blir bekreftet at vannet hadde gått hos tvilling 1. akkurat på dagen denne fredagen er jeg 23 uker på vei. Det raser så mange tanker gjennom hodet, blir kjemperedd, vet etter å ha lest en del at uke 23-24 er grensen på om det skal satses på fra sykehuset sin side.

Blir innlagt og det er ingen tegn til videre fødsel, livmorhalsen er lang (4cm) og lukket. Får lungemodnings sprøyter og intravanøs antibiotikakur mot infeksjon.

Lørdag, søndag og mandag går og det er stille og rolig, jeg teller dager, bare komme meg til uke 28, vet det er altfor tidlig om de skulle komme nå.

Tirsdags morgen våkner jeg 23+4 i dag, og det er ikke til å ta feil av, riene har startet Ringer mannen min som er på plass innen kort tid. klokken ni blir vi trillet opp på fødestua, riene begynner å bli vondere. Inne på fødestuen er de i full gang med å rigge til ei hver sin kuvøse til guttene, fødestuen er full av leger, jordmødre og sykepleiere. Ved hver kuvøse står det to barneleger og en intensivsykepleier og venter på hver sin tvilling, hos meg er det to leger og to jordmødre samt at det stod noen i bakkant også. Imre kommer kl 10.26 han gråter, virker vital til antall uker å vere og er 550 g. barnelegene startet raskt å jobbe med han. Det blir stille, ingen tegn til videre fødsel, så etter ei stund går vannet, mister pressriene og hjertelyden til Isak blir dårligere, blir satt på drypp, ingenting skjer, husker bare at jeg ikke hadde noen trang til å presse. Overlege blir tilkaldt og det er nå tre legerved meg, ting skjer raskt nå, husker en sinsyk smerte og hører meg selv rope. Isak blir født 10.43, han ble hentet ut manuelt av den siste legen som kom til,. Isak var 560g. Isak hadde ligget i setefødsel og hjertelyden hadde etterhvert blitt så dårlig at eneste måten på å berge han var å hente han ut manuelt. (hadde imre ikke vert så vital/kvikk hadde ikke legene satset på isak, da hadde han mest sans dødd inne i magen min før han kom ut, og hadde fødselen startet i uke 22+6 altså fem dager før hadde det ikke vert det apparate rundt oss på fødestua, da hadde jeg måttet fø de og fått de på brystet for så å sovne inn) Men iallefall vi fikk hjelp og de gjorde det de kunne. Isak fikk skader i foten da han ble tatt ut, ei flenge i lysken og lårbeinet som medførte indre blødninger.

Begge guttene blir kjørt ned på nyfødt inntensiv og det eneste jeg tenker er at jeg må bare ned dit med en gang, jeg har ikke sett noen av de enda. Jordmor forklarer at vi skulle få komme ned, de skulle bare få tatt noen prøver og sjekker på guttene først. kort tid etter er vi nede hos de, alt er så uvirkelig, guttene mine i hver sin kuvøse. Får ta på de kjenne de små fingrene tarundt min lillefinger. På etterm kommer søstrene på besøk, pappa`n hadde på tur hjem for å hente jentene kjøpt nytt speilreflekskamera. jentene beundrer brødrene, og jeg kan godt se frykten i øynene til de, skjønner alvoret av dette, som hun største sa " jeg er både glad og lei meg på samme tid, glad for at jeg har fått to brødre og lei meg for at de kom ut så altfor tidlig" Vi tar maaaaange bilder og pappa`n kjører de hjem etterhvert der mormor venter. Vi legger oss halv ett den natten, Ståle ligger hos meg. Klokken tre på natten blir vi vekket, Isak sin tilstand er forverret, blodtrykket er lavt og hjertet klarer ikke å pumpe blod nok rundt i den lille kroppen, legen som har isak sin kuvøse tillkaller lege nr 2, de justerer på noe av det han var koblet til med og fikk opp trykket litt, klokken ni forverres det igjen og alt er bare håpløst, de må da kunne gjøre noe tenker jeg. Vi må bare ta alvoret og den fatale beskjeden innover oss, de kan ikke gjøre mere for han, fargen på isak er også helt annerledes enn på imre pga tilstanden. Prest blir tillkaldt og vi må hastedøpe Imre, ståle henter jentene og mormor. Som bestemt på forhånd skulle de to elste vere faddere og bære hver sin bror til dåpen i like bunader. Istede blir det hastedåp fordi vi vet vi ikke får beholde han, alt er bare så trist, og meningsløst. Vi klamrer oss til håpet om å få beholde Imre. En lege kommer og vil ha med meg og Ståle til samtale samme ettermiddag, bare få timer etter at vi har hastedøpt Isak, der forteller hun grundig hva som var isak sin tistsand, noe vi på en måte var inneforstått med. Men så sier hun, og så er det Imre, det knyter seg i magen min, vill bare springe ut, vil ikke høre mere. Hun forteller At Imre sin tilstan også var kritisk og at han ved fødselen hadde hatt hjerneblødning i grad 2 pga at det hade vert en infeksjon i morkaka, etter fødselen hadde denne hjerneblødningen forverret seg til grad 4 og det er den verst tenkelige graden et så lite barn kan ha, samt at han hadde hjertesvikt. D kunne oppere mtp hjertesvikten, men det hadde villet forverre tilstanden hans i hodet, mest sans ikke klart en slik opperasjon heller. Allt bare raser sammen, kommer til en tilstand der jeg føler og tenker at er det virkelig vi som opplever dette, følelse av at dette ikke anngår oss. Senere på kvelden må vi hastedøpe Imre også. Dette er håpløst, mange spørsmål, tanker dukker opp, føler meg så maktesløs, og lege på vakt blir grilla med spørsmål, jeg forlanger å se bildene som ble tatt av hodet til imre, vil liksom ikke tro at det de sier er sant, må bare ha ting grundig forklart, få se det svart på hvitt, få se rapport. Kort tid etterpå sovner Isak inn på pappa sitt bryst.Jeg steller Isak og har på klær, prematurklær som self er for store. vi tar han med på rommet og har han mellom oss den natten, nusser koser og kikker på han, noe så nyyydelig en gutt, sover minimalt denne natta.

vi er raskt tilbake nede hos Imre på morgenen, etter å ha prøvd å sovet litt. Isak har vi fått lagt i ei vogn og står på et kaldt rom.

Vi snakker med atter en barnelege og får forklart Imre sin tilstand, hun tegner og forklarer til oss, Det er så vanskelig å ta dette også innover seg, at vi skal miste begge to. Jeg får Imre på brystet og sitter der med han hele formiddagen, de små hendene hans kravler på brystkassa mi, en ubeskrivelig god følelse, men samt så vondt for jeg vet at han snart skal forlate meg. Tårene bare renner, jeg nusser, lukter. Klokken halv ett reiser han også avgårde etter broren sin Isak.

Nå er de hos hverandre, og vi sitter tilbake, med et dypt savn og bunnløs sorg. Elskede guttene våre.

Glemmer dere aldri.

 

 

Sammen dere kom og hilste på

men så brått dere videre måtte gå

Vi skulle så gjerne ha hatt dere her

i hjertene våre vil dere alltid vere oss nær.

 

Mamma, Pappa

Caroline, Julianne og Andrine

[nååå25]

blir sikkeli lei meg når jeg leser dette.kondulere..

[Cmoi]

Huff

 

er så fryktelig vondt å lese om deg og dine prinser.

Sender deg varme tanker, tenner lys for dine gutter når jeg tenner for vår prins.

 

Klem

[Plikkert70]

takk for omtanke, det gjør godt.

[*Charlee*]

Heisann, er utrolig lei meg på dine vegne at du måtte gå gjennom dette. Jeg forstår din smerte, når jeg leste historien din var det som å lese min egen. Jeg mistet også tvilling guttene mine, alexander og sebastian. Alexander levde bare 7 timer, han ble født i uke 23, men hadde hatt vannavgang i uke 18 med han, Sebastian kom på julaften i uke 25 og døde to dager senere, også pga hjerneblødning grad 4. Tiden etter dette er tung og man vil bare la tiden stoppe litt opp. Slik man får pustet litt... Syns det var veldig tøft den første tiden, men det blir lettere. Jeg fant roen i at di var sammen og hos sin farmor som også forlot oss altfor tidlig. Jeg gråter av og til enda når jeg besøker dem på graven, tenker på hvordan det hadde vært om di var her. Man glemmer aldri men smerten blir mindre. På rava deres står det alltid i våre hjerter, og slik er det, man vil alltid bære dem med seg gjennom livet.

[Plikkert70]

Hei Charlee.

Så trist å høre at også du har vert igjennom det samme, historien våre høres veldig like ut.

Vi har nå fått stein til guttene, og det er både vondt og godt å vere der.

Vi har minne vegg ogtenner lys, og som du sier, de vil alltid følge med oss videre i livert.

Har du flere barn ev prøver dere på en til? Her er vi igang m å prøve på en til, merkelig dette hvordan ting forandrer seg.

Ønsker deg alt godt videre.

[*Charlee*]

Hei igjen:) Vi har ei datter på 17 md, ble veldig fort gravid igjen etter tvillingene, men så hadde jeg veldig lyst:) Og jeg kunne ikke fått ei bedre datter:) Nå er jeg gravid igjen, 11 uker på vei ( noe som ikke var planlagt). Siden jeg mistet tvillingene og hadde et tøft svangerskap får jeg tidlig UL, det viste seg at vi venter tvillinger, noe som magefølelsen sa fra starten av. Det er jo helt utrolig men litt skummelt samtidig, tar det rolig og ingen gleder på forskudd... Håper det går bra denne gangen:)

 

Det du sier at det er så merkelig med hvordan ting forandrer seg er så sant, jeg forandre synet på hva som virkelig er viktig også lærte jeg å tenke litt mer på meg selv... I bunn og grunn er det viktigste at man har helsa med seg og at barna er friske, da klarer man det meste... Jeg ønsker deg lykke til videre med alt livet måtte by på

[*Charlee*]

Jeg glemte å nevne for deg at vi gikk også i en sorg gruppe på sykehuset. Det hjalp veldig mye. det å få snakke med andre i en liknende situasjon, det å dele gleder og sorger, bare det å kunne vise fram guttene på bildet var veldig bra for meg... Vet ikke om det finnes noe liknende der dere bor men det vil jeg anbefale. Vi ble kjent med et par som vi er blitt gode venner med og de har to barn nå, det er fint å ha noen som forstår...

[Plikkert70]

Hei igjen=)

så spennende å høre at du venter tvillinger igjen, men som du sier er det sikert litt skummelt også, vil tro du får ekstra oppfølging og blir påsset godt på.

Det er sorg gruppe på st olavs som vi hører til, ikke fått noe tilbud om det enda, men det skulle komme ca tre mnd etter at de døde, så da er det jo snart.

Har el til helgen og håper det sitter da=)=)

Spennende

 

[*Charlee*]

Jeg krysser fingrene for deg;) Si hvordan det går etterhvert:) Lykke til

[arbeidsuhellet14.juli]

Lykke til og varm klem

[*SommerFrisk*]

jeg bare gråter nå.

Jeg er stum.

Jeg er så forferdelig lei meg, på dere alle fem's vegne.

 

Var nære å miste gutten vår selv... i uke 36. Han er heldigvis med oss i dag. jeg kan delvis forstå, da sønnen min brått stoppet å puste opptil flere ganger da han lå i armene våre... den frykten, den angsten.

men kan selvfølgelig aldri klare å helt forstå.

 

Ønsker deg, mannen din, og barna dine, alt godt for fremtiden... måtte dere få det enklere ettehvert.

 

skal tenne lys for Imre og Isak <3

 

nattaklem