Da gikk det galt.. Trenger gode råd!!!

[Peanut14]

Da var det over for min del. Mistet desverre igår, vet ikke om jeg har skjønt det helt ennå.. Blødde ekstremt mye og tror alt har kommet ut. Tok ultralyd idag og fikk bekreftet at livmoren var tom. Blør fortsatt bittelitt, men håper ikke det kommer mer av de ekle klumpene.

Lurer på hvordan dere andre som har opplevd dette har reagert i ettertid? Er så usikker på om jeg kommer til å få en psykisk reaksjon i ettertid, har gått veldig bra idag uten at jeg hart grått eller vært veldig trist. Håper noen vil dele sine erfaringer med meg. Var dere sykmeldt etterpå? Vet ikke om jeg skal gå på jobb på mandag, eller om jeg skal være hjemme og kjenne på følelsene mine.

Trenger råd, er så redd for at jeg skal fortrenge sorgen og gå på en smell senere..

 

[Anonym bruker]

Jeg vil bare si at det er egentlig ikke noe fasitsvar på dette. Jeg har personlig ikke grått en eneste gang da jeg fikk en SA. Det må sies at jeg følte hele veien at noe var galt grunnet manglende symptomer. Jeg har vært kjempe lei meg og deppa, men ikke så ille at jeg har ikke fungert. Jeg hadde tilfeldigvis en ukes ferie da jeg mistet og var på jobb ca. 5 dager etterpå. Det verste for meg er at jeg har brukt lang tid til å bli gravid i etterkant, og det er det jeg er mest lei meg for. Jeg tenker at den babyen jeg mistet, det var noe alvorlig galt med den, og jeg har fred med det. Men, slik som jeg reagerte er slettest ikke hvordan noen andre reagerer. Noen er helt knust og klarer ikke å fungere i det hele tatt i flere uker eller måneder etterpå. Noen er sykemeldt lenge og trenger det. Noen gråter lenge etterpå. Noen blir knust men velger å gå på jobb for å ha noe annet å tenke på. Jeg tenker at alle må kjenne på selv hva de trenger. Det er som sagt ingen fasitsvar. Har du behov for en ukes/noen dagers sykemelding må du gjøre det. Hvis du tror at det er best for deg å være på jobb så kan du prøve om det går greit. Du trenger ikke å få en reaksjon i ettertid, noen får det, noen får ikke det. Stor klem i allefall. Lykke til og håper du fort blir gravid igjen!!

[Anonym bruker]

Så trist at du mistet! Hvor langt var du på veg? Jeg mistet i oktober uke 9 og i februar uke 10. Måtte ha utskraping begge gangene. Var ikke sykemeldt noen av gangene og syntes det var godt å komme på jobb å "glemme" litt. Hadde ikke fortalt noen om graviditeten og de gjorde det enklere-synes jeg- vi er jo så forskjellige!!(jobber i barnehage) Men i etterkant av den andre gangen var jeg så trøtt og sliten-merket at jeg kjeftet altfor mye på barna min hjemme-, og måtte sykemelde meg en uke for å komme til hektene igjen. Det hadde nok vært en større påkjenning enn jeg trodde, og jeg skulle nok hatt noen dager å komme meg på før det gikk for langt.

 

Vi er ulike alle sammen, noen sørger mer enn andre! Prøv å tolke signalene for kroppen og sykemeld deg viss du skulle kjenne at det blir for mye- slett ikke sikkert det blir nødvendig. Håper du blir fort gravid igjen da!!

[Peanut14]

Jeg var 10+6 da jeg mistet. Behøvde ikke utskrapning, tror alt har kommet ut av seg selv. Blør fortsatt litt og har til tider menssmerter fortsatt. Ringer legen i morgen og spør litt.. Blir hvertfall hjemme fra jobb i morgen, så må jeg bare se an formen. Håper jeg kommer fort ovenpå igjen, er litt sliten nå -har vært en helg med mye fysiske og psykiske påkjenninger.

Takk for at dere har svart meg, godt å vite at vi er mange som opplever dette.

 

[lille frø, mor til to]

Huff det er så utrolig trist å miste. Mistet selv i uke 13. Det var en MA, så jeg hadde inge symptomer på å ha mistet. Kun to-tre flekker i trusa med brunlig utflod.

 

Jeg var veldig trist, gråt mye. Helst når jeg var alene. Ville ikke "plage" andre med denne sorgen. Trente ekstremt hardt og jobbet enda hardere. Oppnådde gode reultater, på den måten fikk jeg noe annet å tenke på.

 

Men det som har hjulpet meg aller mest var å bli gravid på ny. I dag er jeg overlykkelig og smiler hele tiden. samtidig bekymret for å miste igjen. Blir fortsatt litt trist når jeg tenker tilbake på den lille som jeg mistet.

 

Jeg er litt emosjonell, tror jeg.

Håper så inderlig at det vil gå bra med deg til slutt, og at vi sees på 1 eller 2. tri.

 

 

[LilleToa <3 AugustBaby på vei!]

huff da så trist!!!!

jeg tror jeg har mistet også er egentlig 13 + 2 i dag, men har blødd i 4dager nå... var hos legen i dag og han fant ingen fosterlyd!!! så i morgen skal jeg på UL for å sjekke om det er liv der enda eller ikke. I begynnelsen såg keg kjempe lyst på det, ikke TALE om at jeg har mistet... men etter noen timers tenking har det gått inn for meg; 90 % sannsynlighet for at det ikke er liv der vet at ikke noe er kommet ut, det er bare friskt rødt blod som kommer som en vanlig menstruasjon. blir veldig lei meg om det viser seg at det verste har skjedd! men har en jente på 15 mnd da så jeg har jo henne og ta vare på også det er ikke verdens undergang, sånnt skjer med nesten alle... (har jeg lest).

det var vel kanskje noe gale med min lille baby , får tenke sånn. men jeg er også redd for at sorgen inntreffer en annen gang! det er så mange jeg kjenner som er gravid, og jeg har sagt det til nesten alle... huff

[Anonym bruker]

Det var trist å høre, mistet selv i desember -var da 15 mnd på vei og det var ingen hyggelig opplevelse. Det var gått så langt at navlestreng var utviklet slik at jeg måtte sitte med fosteret der i over en halvtime mens jeg ventet på ambuansen. Veslejenta m lå gudsjelov å sov - hun har jeg funnet mye trøst i..men mitt råd er gråt når du trenger det og la det ta den tida det tar ...jeg synes fremdeles det er vondt nå men ikke like ofte. Det kommer nå og da. Jeg er gravid igjen nå -og litt nervøs men veldig glad!! Det anbefales å prøve igjen så raskt som mulig

[Drømmeren123]

Selv om du har mistet før uke 13 kan det være lurt å kjenne på de følelsene at du gledet deg, og at det ikke gikk slik du trodde det skulle gå. Har du fått tilbud om å prate med psykreatisk sykepleier eller psykolog? Det er noe jeg synes at helse norge skulle vært bedre på å tilby. Det kommer til å gjøre vondt, veldig vondt og du må prøve å akseptere det. Vist du føler for å prate med noen, bør du si fra til lege eller helsestasjon, for det du har vært igjennom og er i nå er ikke noe å sitte med aleine å slite med. Belive me! Jeg skulle ønske jeg fikk mer hjelp når det skjedde meg de første 3 gangene, nå etter 4 ganger så har jeg tatt mot til meg og krevd oppfølging! Lykke til og husk at vi er her for deg vi, vist du trenger å skrible ned litt for å lette hjertet.