Jeg tror jeg er sikker, men... Det er så vanskelig! Trenger noen gode råd...

[Anonym bruker]

Jeg ble sammen med en gutt i januar. (jeg 29, han 25).

Vi hadde det fint i begynnelsen og jeg tok det steget å flytte inn til han, på andre siden av landet.

Det skar seg veldig raskt da han viste seg å være verken arbeidsdyktig (han er det man kan kalle sosialklient siden han får alt dekket fra nav nå og han er lite villig til å ta seg noe arbeid eller å gjøre noe som helst i det hele tatt), han er meget lat og umoden. Jeg ble den nye "mora" hans som gjorde alt av husarbeid mens han satt pal hele dagen og spilte tv-spill og samtidig skulle bli vartet opp. Dette tok han som en selvfølge og jeg ble bare sjokkert over hvordan han viste seg å være. Han er ikke i stand til å ta vare på seg selv i det hele tatt, og han er absolutt ikke 25 år oppi hodet, men kanskje som en tiåring. Også andre ting ved hans personlighet viste seg å ikke være så gode, slik som total mangel på empati og psykopatiske trekk pluss at han ikke er den skarpeste kniven i skuffen...

Etter tre uker bestemte jeg meg for å flytte tilbake til mitt hjemsted og etterhvert gjøre det slutt når jeg hadde fått møblene mine tilbake. Nå bor jeg hos foreldrene mine, uten leilighet, er sykemeldt fra jobben min og leter etter en ny jobb, og etter at jeg flytta har det bare vært bråk og tull fra hans side. Ene dagen vil han slutte, så vil han ikke slutte, så vil han ikke ha kontakt på noen dager, var veldig kranglete og vanskelig og slengte fra seg fraser som jeg ikke kan skrive her. Han trådte langt over grenser samtidig som jeg fant ut ved å sjekke hans mail (ja, han ga meg sitt passord) at han lyver til venninner om meg og gir et meget dårlig bilde av meg til alle andre. Også hans mor misliker meg sterkt og jeg lurer veldig på hva det er for noe galt jeg har gjort. Det må være hans løgner til de andre.

Jeg fant ut at jeg er gravid med han - og jeg vil ha minst mulig med han å gjøre! Jeg føler avsky for denne "gutten"!

Jeg har ikke snakket med han på over to uker nå og har ikke ønske om det heller.

Jeg skal i møte med Amathea på mandag og har snakka med de to ganger på telefonen. Jeg har vært gjennom en abort (kirurgisk) før og det var forferdelig men den gangen følte jeg helt annerledes enn nå. Jeg ville virkelig ha barnet den gangen derfor var det så forferdelig å ta det bort, jeg tok det bort fordi alle pressa meg til det. Nå føler jeg ikke så mye og har lite følelser denne gangen, mest pga hvem barnefaren er, men det hender jo at jeg tenker på det. (hvordan det evt vil bli og om jeg vil bli gravid igjen om jeg tar abort) Det er bestilt time til forundersøkelse til abort den 6. mars.

Jeg er litt i tvil, for jeg ønsker meg barn, men ikke med han! Samtidig som at jeg er redd for at ungen skal arve hans egenskaper og utseende. Må legge til at hans far og mor pluss søsken også er mentalt syke - ut og inn av psykiatrien, noen misbruker narkotika osv. Han selv misbruker ikke sånt - da hadde jeg aldri ville blitt kjent med han men det er ganske søkt at hele familien er "ødelagte" i hodet og jeg er redd det der skal gå i arv.

Jeg vil ikke ha han i livet mitt siden han er en (mentalt) veldig syk person. Hvis jeg tar abort blir dette den andre aborten jeg tar og jeg gruer meg veldig og er veldig usikker på mine følelser. Jeg føler ikke noe enda for barnet men det er rart å tenke på likevel.

Er det noen der ute som kan gi meg noen gode råd? Er det noen som har vært i liknende situasjon selv?

Hvis jeg beholder blir jeg alenemor og alene med barnet. (jeg ser egentlig ikke så mørkt på å bli alenemor men det er jo ingen ønskesituasjon heller) Jeg har lite nettverk rundt meg og er mye ensom. Hva skal jeg gjøre? Tida er knapp...

 

[Anonym bruker]

Jeg synes du skal være helt sikker på at du har tatt det rette valget. Forstår lysten på barn og angeren/skyldfølelesen fra forrige gang. Men ikke ødelegg livet ditt med å måtte ha et 18-årig forhold til denne miserable typen! Jeg har barn med en med slike tendenser. Livet mitt har vært et helvete, for jeg MÅ faktisk ha noe med han å gjøre. Jeg fikk både angst og depresjon av det, og hadde jeg ikke hatt mange rundt meg som dro meg opp, kunne det gått veldig ille! Og tenk på at denne pyskoen også har krav på å ha kontakt med barnet og ha det hjemme hos seg i sin slaske-tilværelse.. Nei huff, tenk på deg selv nå. IKKE tenk på den biologiske klokken. IKKE tenk på at du blir steril eller andre idiotiske ting. tenk på at EN dag vi du møte drømmemannen, en du VIL ha barn med, en som IKKE vil ødelegge livet ditt. Det trenger ikke være lenge til en gang! Jeg har tatt abort to ganger. Jeg kan skrive under på alle følelsene dine. Men nå må du tenke med HODET. Amathea er ikke nøytrale, les om deres historie, de får statsstøtte for å gi folk et alternativ til abort (de het tidligere alternativ til abort i Norge AAN). Dropp dem!

[Anonym bruker]

Ja, jeg tror det er det beste. Er redd jeg ikke engang ville blitt glad i barnet hvis den likna på han utseendemessig og arva hans dårlige egenskaper. Hans mor har jo også disse "egenskapene"... Og faren hans var en som sloss, drakk og tok heroin...! Dette er ikke folk jeg ønsker å ha noe særlig med å gjøre da jeg kommer fra en "finere" familie også. Jeg må nok ta abort ja, og bli ferdig med det. Er Amathea slike som jobber for at folk IKKE skal ta abort? Jeg har snakka med de to ganger og hun jeg snakka med sa at de hadde etterabort-samtaler om jeg ønska det for hun forsto min situasjon. Vel, jeg tror nok det beste er å ta abort. Tenk å ha en far til ungen som synes det er helt greit å lære barn banneord bare på gøy(!). Det er blant annet slike ting som er helt sykt... Han er ikke moden for å bli far og kommer aldri til å bli det og jeg ønsker ikke å gjøre han til far heller. Vi bor nå på hver vår kant av landet. Men nei, etter å ha oppdaga hvordan han er, og hvor syk han er, så blir jeg kvalm bare jeg tenker på han.

[Anonym bruker]

Jeg forstår på en måte, men samtidig er det ille, som jeg har skrevet her før, at farens sterke røst...og oppførsel, er avgjørende om man vil beholde et barn eller ikke. Det er du som avgjør dette- og følg hjertet. Er du i tvil kommer du til å ende opp som meg, tror jeg. Sliter fremdeles, det vrir seg i hjertet mitt. Ikke sover jeg, og matlysten er borte vekk. Jeg angrer, og kommer ikke over det! Og nå er det akkurat som om jeg prøver å jobbe for at mor heller beholder barnet, i stedet for å ta det bort. Huff.

Hugs at dette barnet også er en del av deg, og dine gener:)

La mammaen ta seg av knøttet, og lev godt videre med det:) Javel, om ikke han er moden for å bli far, er vel kanskje du moden for å bli mor? Kanskje han endrer seg?

Jeg har også en mann som ikke alltid har vært ok mot meg (utroskap osv.), en han er en utrolig god far!!!!!