Føler at livet er over...

[Anonym bruker]

hei. tenker på det du sier om at det å møte andre foreldre og organisasjoner vil være som å gni det inn..

Tenkte at det kan være greit at du får høre om verdien av dette. Fordelene er er flere. Du får gode tips og råd. Du føler dere blir mer normalisert og så får du bedre oversikt over hva som fins på markedet av hjelpemiddler, hva dere kan ha krav på økonomisk og av avlastning og annen hjelp,. Og får noen å dele erfaringer med. Selv er vi med i to foreninger.Den ene foreningen gir oss mange flotte treff med foreldre og foredrag om det som gjelder vårt barn. det sosiale er også viktig på disse treffene. Den andre foreningen er ganske aktiv i vårt nærmiljø, og dekker flere diagnoser. her er det alt fra juletrefest til turer hit og dit. spesielt tilrettelagt.

du sier også at du har pratet med fagfolk om det du føler , og at det ikke hjelper. Kansje du har en fødselsdepresjon i tilegg? slik du beskriver dine følelser så kan det minne litt om det. Syns du skal spørre legen din om dette. tiden er også en faktor som leger sår. Jeg håper virkelig at det ordner seg for deg. og at du kan få oppleve samme glede over barnet ditt som jeg har av mitt.

[Anonym bruker]

Det tar tid å gå gjennom sorgen. For en sorg er dette, også. en ønsker så mye for sine barn, og har også planer for seg selv. Og da er det ikke slike ønsker og planer.

 

kanskje du skal snakke med noen fagfolk om det du føler på? At det kan lette litt?

 

Ikke tenk på hva som skulle ha vært, men mer på hva som faktisk er. Det nytter ikke å drømme om hvordan en ville hatt det om en fikk velge. En får ikke velge, og da må en gjøre det en må for å tilpasse seg dagen slik den er.

 

Se de små gledene som er der:) Si til deg selv at dette er livet du ble tildelt, og da gjør en det beste ut av det en har.

 

Jeg forstår deg godt. Og har hatt slike tanker selv, i vanskelige øyeblikk. Jeg har et barn som nok kommer til å klare seg bra som voksen, men som aldri blir helt som andre likevel. Der kommer nok perioder da også som vi må ta.

[Anonym bruker]

Jeg fødte for litt over 2 uker siden en liten gutt i uke 32. Han kom til verden med hastekeisersnitt, og hadde oksygenmangel (måtte gjenopplives).

Jeg går nå og VET at oksygenmangelen KAN ha gitt han en eller annen form for hjerneskade. Helt sikkert vil jeg ikke vite før han har hatt MR og blitt undersøkt grundig. Og selv om MR'n kanskje ser fin ut, så kan det dukke opp ting etter hvert som han blir større.

Men jeg har bestemt meg for å ta standpunkt til min egen situasjon allerede nå. selv om jeg ikke vet enda om jeg har et funksjonshemmet barn eller ikke.

Jeg holdt på å miste han. Den nydelig lille gutten min ville dødd, om jeg ikke hadde kommet til sykehuset akkurat da jeg gjorde det. DET har jeg tenkt til å leve videre på. Han er iallefall i livet. Jeg trenger ikke gå og lengte etter en liten englegutt. Han ER her. Jeg kan kose så mye jeg vil med han, akkurat når jeg vil...

tror du også skal prøve å fokusere litt mer på hva du faktisk HAR, istede for alt du ikke har.

jenta di er der. jo mer kjærlighet du gir henne, jo bedre vil livet hennes være. jeg kommer til å overøse sønnen min med kjærlighet uansett hvordan det måtte gå. Jeg kommer til å gruble, slite og sørge også. Men mest av energien min skal jeg bruke på gutten min, og sørge for at han har det bra.

[Anonym bruker]

Vi har også et sykt barn, men har nå tro på at det ikke er så ille som vi først fryktet.

 

Uansett klamrer jeg meg til dette: Vi skal ha flere barn.

 

Vet ikke om en slik tanke kan hjelpe deg?

[Anonym bruker]

Dette kunde jeg ha skrevet med unntak av diagnosen. Vi venter på diagnose men det vil bli en form av psykisk utviklingshemming på et 3 år gammelt barn.

 

Jeg tenkte i morges - hva hvis jeg ikke våknet mer...

Noen som tenkt de samme?

 

Hva er det med meg som gjør at jeg ikke klarer dette, noe med grunninstilling til livet og noe med at jeg alltid vart sånn "hva skal andre synes"-menneske?

[Anonym bruker]

Hei! Fikk diagnose på sønnen vår for et halvt år siden, han er nå snart fire. For oss var det et sjokk, selv om vi visste at noe var galt. Trodde at dette var noe som bare sjedde andre... Det var tungt i begynelsen når realiteten ble klar, masse skulle vi og sønnen vår igjennom, resten av livet.... Vanskeligheter med å få venner, ingen førerkort, kansje et liv uten en livspartner,osv.. dette er fortsatt veldig opprivende, skal jammen ta tid å fordøye stien som allerede er lagt. Men på gode dager tenker jeg at ingen er perfekte, å at en "normal" person har minst like mange plager igjennom livet. Problemer med kjærligheten, vennskap, jobben, IQ, spisevaner og sykdommer. En stor prosent av befolkningen MÅ ha noen form for profosjonell hjelp gjennom livet, å tanken på å skyve bort enkelte eks. familie pga. problemer de ikke kan rå med er hjertesjærende bare det. Så er det jo opp til hver enkel å vurdere hva normal er:), for jeg kan faktisk også til tider være litt retardert på enkelte punkter, si noe jeg kansje ikke burde el. gjøre noe idiotisk så folk stirrer å tror jeg er LOCO:))) Sønnen min har faktisk mange gode venner, en enorm familie som elsker han og all den hjelpen han trenger fra oss foreldre og helsevesenet. Vet at andre barn og voksne med samme syndrom ikke har kommet like lett ut av det, å vet at det kan ha med innstillingen til foreldre og familie forøvrig. Håper at du kan komme deg raskt etter dette! Borte blir det aldri, men meningen var allerede dær til å ta vare på å ikke minst bekymre seg resten av livet for dette ny menneske!!! Vær tøff og prøv noen av metodene som blir lagt ut for å hjelpe deg, å gi ikke opp, tillat deg selv å ha dårlige dager, vi alle har det; SELV DE SOM HAR "NORMALE" BARN, å det kan jeg skrive under på!!!!!!!!! Ha en strålende dag!!!!!!!!!

[Anonym bruker]

Hei! Forstår virkelig følelsene dine. Det er en forferdelig opplevelse og et stort sjokk å få vite at barnet ikke er friskt. Du får et slag mitt i fleisen.

Jeg fikk en nydelig gutt for 3,5 år siden. Han overlevde fullstendig morkakeløsning under fødselen.

Har fremdeles tunge dager.Bitter til tider.Men fokuserer mye på gleden over mitt barn som kjempet og overlevde. Han var fullgått og morkaken løsnet spontant, noe som resulterte i 20 min surstoffmangel. Han ble forløst med akutt keisersnitt, hadde 45 min gjennopplivning og har fått en hjerneskade, veldig svak motorisk og er som en baby. MEN han smiler og pludrer og er glad og fornøyd.

Han har diagnosen celebral parese (tetraplegi) dvs hele kroppen er hardt rammet av cp, epilepsi (west syndrom).

Det hjalp meg virkelig å komme i kontakt med mestringssenteret. Der jeg bor hadde de kurs for foreldre som nylig hadde fått barn med spesielle behov.

 

1,5 år etter mitt barn sin fødsel klarte jeg endelig slippe ut tårene og noe av sorgen. Det var godt å møte noen som var i samme båt som meg og ikke minst noen å snakke med som skjønte og forsto. Noen å dele sorgen med men også å kunne dele gleden over de små fremskrittene.

Tror nok alltid sorgen vil være der men tror også den har gjort meg sterkere.

 

håper virkelig du har mulighet å få gå på mestringskurs og møte andre i noenlunde samme situasjon som deg. Det er rehabiliteringstjenesten som holder disse kursene der jeg bor.

Ingenting er som å være flere i samme båt. Ønsker deg og din lille alt godt.

[FrkPiffi]

Hei, dette er en gammel tråd, men i søken på å komme i kontakt med likesinnede, så leste jeg gjennom denne. Jeg lurer på hvordan trådstarter har det i dag? Er hun fortsatt i hengemyra? Grunnen til at jeg lurer, er fordi jeg nettopp har det slik som henne i dag. Jeg har blitt mor til en gutt som nå er 3 mnd, født med sjelden og alvorlig hjerneskade som kan føre til at han aldri vil kunne spise, snakke, gå osv... (ting man tar for gitt at sitt barn skal klare). Dessuten er prognosene slik at vi sannsynligvis ikke vil ha han til han blir voksen heller... Det er bare helt forferdelig trist, og jeg er virkelig deprimert. Føler at livet mitt er over, og at det aldri vil bli noen lyspunkt...