huff og huff

[frøkenfrua]

Jeg er nå snart 14 uker på vei. Noe som er deilig med tanke på spontanabort. Men dog...jeg liker ikke denne ventetiden til den dagen en virkelig føler seg gravid. At en kjenner liv.

Dette er vårt ande barn. Og før vi fikk gogutten vår, hadde jeg en spontnabort. Der hadde jeg ingen blødning...ingen smerter..men fosteret hadde vært dødt noen uker. Så nå går en her igjen da....uvitende om alt er som det skal....er alt bra? Tenk om noe er galt?? osv.

Tankene surrer og spinner opp av seg selv. Så jeg gleder meg til den dagen en begynner kjenne liv. Det er en betryggende periode for meg.

Hvordan er det med dere??

Er det fler som stadig går og engster seg?

Som liksom ikke klarer glede seg skikkelig enda??

 

Jeg har hatt 2 ultralyder. Den ene for å konstanterer graviditeten. Den andre i uke 11,4 for å sjekke at alt er i orden.

Men jeg trur no jeg tar en til i midten av neste uke. Bare for å roe meg selv. Men også for en er nysgjerrig.

 

Men huff huff. En får litt depresive tanker tidlig i graviditeten...