14 uker på vei....

[Villrede]

Hei.

 

Skal prøve åforklare situasjonen så tydelig som mulig: Har vært sammen med verdens nydeligste mann som gjorde det slutt for 2 mnd siden. Vi kun sammen noen måneder, og det kom som et sjokk da han gjorde det slutt.

 

Nå sitter jeg her, og fant ut på fredag at jeg er gravid....var til ultralyd i dag, og er 14 uker på vei....Har snakket med faren til barnet, og han sier at han ikke er interessert, at det er hans største mareritt, og at han vil at jeg skal ta abort. Jeg er veldig usikker på hva jeg bør gjøre, men vet at mye av grunnen til at jeg kanskje tenker på å beholde barnet er fordi jeg fortsatt elsker pappa`n...... Jeg har sagt at jeg godt kan oppgi: Far ukjent... For meg er det ikke det som er det viktigste. Men det kan også være noe jeg tenker nå....tror vel egentlig det.... Klare ikke å beskrive hvor maktesløs jeg føler meg, jeg vil og vil ikke...

 

Vet at det er 12 uker som er "fristen" for abort, men med godt grunnlag kan man få abort inn til uke 18. Søknad skulle da sendes til fylkesmannen? Fikk ikke særlig info om dette under ultralyden, men skal til primærlegen min til onsdag. Får vel vite mer da..

 

Noen som vet noe om dette? Hva vurderer de ut i fra? Hvor lang tid tar det ev. å få svar? Og hvordan utføres selve inngrepet....?

 

Håper noen kan fortelle meg litt om dette...

 

Klemmer fra meg..

[Anonym bruker]

Du får hjelp av legen din til å fylle ut skjema hvis du ønsker abort.

 

Så må du stille opp for en legenemd som snakker med deg og stiller deg noen spørsmål, og på grunnlag av samtalen bestemmer om du får lov å ta abort eller ikke.

 

Det skal være "tungtveiende grunner" for å få innvilget en senabort. Dessverre er det sånn at nemdene har ulik tolkning av retningslinjene i ulike deler av landet. Bor du i bibelbeltet (sørvest) er det mindre sjanse for å få innvilget enn på det sentrale østlandet. Grunner som kan føre til innvilgelse er:

- mors livssituasjon/helse/forhold til far

- barnets helse

- medisinering

- økonomi (da skal det stå fryktelig dårlig til hvis det er eneste grunn...)

 

Først må du bestemme deg OM du vil ta abort, og hvis du vil det, råder jeg deg til å forberede deg godt, skrive opp argumentene dine og prøve å sortere tankene dine i forkant av møtet. Det er en nervepirrende kaotisk situasjon....

 

Lykke til med valget ditt!!

[Anonym bruker]

Hvis du er det minste usikker på dette må du virkelig tenke deg godt om. En senabort kan være utrolig traumatisk

 

Å føde et foster på 14 uker er smertefullt både fysisk og psykisk. du må gjøre det i full bevissthet, du har rier og utpressing som under en fødsel og du ser både fingre, tær, ører og alt som er på det lille vidunderet.

 

Jeg har gjort det, og skal aldri gjøre det igjen....

[Villrede]

Huff.... nå vet jeg iallefall ikke hva jeg skal gjøre...

[Anonym bruker]

Da gjr du det ikke. Hva skjer om du beholder barnet? Hvorfor skal farens bestemte røst bestemme? Leit etter gleden:) Du har jo ikke lenge igjen:)

[Anonym bruker]

Det å beholde barnet fordi du fortsatt elsker barnefaren, høres ut som en veldig dårlig ide. Jeg trodde selv en gang at jeg var gravid etter et brudd. Forholdet hadde vart i to år, og han hadde funnet seg en ny dame, som han lusket rundt med i et par måneder før jeg skjønte noe. Da gjorde han det slutt på SMS... Detta var i påsken, så jeg måtte vente til over langhelgen før jeg fikk kjøpt gravitest, og jeg tenkte mye den helgen. Mange stygge, egoistiske tanker.

 

Blant annet at hvis jeg beholdt barnet, ville han kanskje komme tilbake til meg... At han ville bli så glad i barnet når det ble født, at vi ble sammen igjen... At det at han skulle ha barn med eksen, ble en så stor belastning for dem at det ble slutt... Og så tenkte jeg at kanskje han ble så forbannet på meg fordi jeg beholdt det, at han ikke ville ha noe med barnet å gjøre. DET ville jeg ikke utsette ungen for.

 

Og at etterhvert, når jeg kom over han, ville jeg egentlig være tvunget til å ha kontakt med barnefar og den ekle ny-dama hans i alle år fremover? Og skulle snakke pent om pappa til ungen i alle sammenhenger, selv om han hadde oppført seg som verdens største drittsekk mot meg den siste tiden? Samvær, bursdager, ferier, konfirmasjon osv. Jeg innså vel tilslutt at jeg var knust av kjærlighetssorg der og da, og at det var grunnen til at jeg ønsket et bånd til han.

 

Erfaringsmessig kommer man til et punkt der man er ferdig med eksen, og ikke vil ha noe å gjøre med han fremover. Å ha et barn som minnet om sin far... Nei.

 

Jeg er veldig glad for at det ikke ble noe barn ut av dette!

 

En annen ting er at alle barn fortjener to foreldre som elsker det. Min sønn er en pappadalt. Faren er pendler, og når han er borte snakker guttungen om han hele tiden. Og hviner av glede når pappan kommer hjem! Og det gjør pappan også...

 

En forelder som ikke bor sammen med barnet, og kanskje ikke har noe særlig med det å gjøre, vil ikke ha forutsetninger for å bli like glad i barnet. Det er de små tingene i hverdagen, bevegelse de gjør, ord de sier, nye ting de lærer seg, som gjør at du KJENNER barnet ditt, FORSTÅR det, og ELSKER det mer og mer for hver dag som går.

 

Jeg er så utrolig takknemlig for at vi er to om å være foreldre, som kjenner ungen vår like godt, som elsker han og forstår han. Som legger merke til de små tingene han gjør, utviklingen fra dag til dag. Noen ganger, når vi er ute blant folk, og gutten gjør noe nytt eller morsomt, ser vi bare på hverandre, og VET hvor unik og spesielt dette elskede barnet vårt er. Det er godt å ha denne tosomheten.

 

Og det er godt å være to som kan diskutere ting når man (ganske ofte) er usikker på hvordan man skal takle en situasjon, sykdom, trass uvaner osv. Det hadde vært en stor sorg for meg (og barnet) hvis faren ikke var like forelsket i ungen sin, som jeg.

 

Jeg synes ikke du skal la deg skremme av litt fysisk smerte, som en abort er. Hvis det er eneste grunnen til å beholde barnet, bør du tenke deg om en gang til, og snakke med noen om det. Halsbetennelse er vondt, tatovering er vondt, mens-smerter er vondt, fyllesyke er vondt. Det er mange ting som er ubehagelig eller smertefullt, men man kan eller bør ikke alltid unngå det. Og du trenger jo ikke se på det som kommer ut. Det går an å titte vekk.

 

Selvfølgelig bør du ikke ta abort om du tror det vil skape problemer for deg siden. Men det kan være greit å vente med å få barn til man er i et stabilt forhold. Det er godt å være to om det.

 

Og hvis hensikten er å knytte til seg barnefar for livet, er det et heller dårlig (egoistisk) utgangspunkt, som jeg tror du kan komme til å angre på når konfliktene begynner, eller du blir såret på barnets vegne fordi han ikke er interessert. På et eller annet tidspunkt kan det hende du vil spy av hele fyren, men da er det for sent...

[Gjest]

Hei HI!

 

Jeg har ikke lest de andre svarene dine.

 

Jeg kan med veldig stor sikkerhet si at du ikke får innvilget senabort. Og for i det hele tatt å søke om det vil jeg anbefale deg å være veldig sikker på at det er abort du ønsker selv, uavhengig av hva barnefaren mener. Hvis du ikke er 100% sikker, så ikke gjør det! Jeg mener at for å ta abort bør en være 100% sikker på at det er det en ønsker, men for å beholde trenger man ikke å være så sikker

 

Jeg vil heller ikke anbefale deg å oppgi far ukjent. Da frarøver du barnet ditt de juridiske fordelene det er å ha en far. Han er jo faren. Jeg mener at det ikke er riktig å la barnet måtte ta støyten for at det ikke fungerer mellom foreldrene.

 

Vil også anbefale deg å ta kontakt med Amathea, de driver med rådgivning for gravide. www.amathea.no

 

Lykke til med valget og fremtiden

 

Klem fra

[Anonym bruker]

Jeg må bare få sagt meg uenig i alt du skriver anonym 00:19. Det var et lite reflektert og umodent svar.

 

"En forelder som ikke bor sammen med barnet, og kanskje ikke har noe særlig med det å gjøre, vil ikke ha forutsetninger for å bli like glad i barnet." Hvor i allverdens riker har du det der fra?

[Anonym bruker]

00:19 her.

 

Jeg har det fra meg selv. På grunn av forskjellige omstendigheter, helsekomplikasjoner, livssituasjon osv fikk jeg ikke vært så mye sammen med barnet mitt de første 9-10 månedene. Vi bodde sammen, men faren hadde det meste av ansvaret. Av og til gikk det nesten en måned mellom hver gang jeg skiftet bleier. Og da innrømmer jeg ærlig at båndet til barnet ikke ble så sterkt som jeg hadde sett for meg på forhånd.

(Dette har, som du sikkert skjønner av det andre jeg har skrevet, rettet på seg nå.)

 

Det kan nesten sammenlignes med en nabounge eller noen som du treffer bare litt innimellom. Kunne du elske et hvilket som helst barn du treffer av og til, som ditt eget? Det tviler jeg på at noen som helst er i stand til.

 

Og dette er, sånn som jeg opplevde det, direkte overførbart til hvordan en ufrivillig far har det. Enten han ikke har noenting med barnet sitt å gjøre, eller treffer det bittelitt innimellom de første årene og deretter annenhver helg. Kjærligheten kommer gradvis, etterhvert som man lærer noen godt å kjenne. Dette får ikke en slik far kjenne på, og han har ikke muligheten til å elske det like høyt som hovedomsorgspersonen.

 

Men jeg har aldri hatt noe imot abort, synes ikke det er galt i det hele tatt. Tvert imot, jeg tror det er en gave for alle de ufrivillige mødre, fedre og noen barn der ute. Når jeg ser hvordan enkelte barn i min bekjentskapskrets har det, med egoistiske mødre som bruker samvær og privat bidragsløsning for å presse faren, mødre som nekter en helt ok og interessert far samvær i det hele tatt, umodne mødre som fester og puler noe forferdelig med en stressa og utrygg unge som resultat, fedre som egentlig gir faen og lar 2-åringen sin leke ute på traffikert vei uten tilsyn, nesten som om han ønsket at hun ble påkjørt så han ble kvitt problemet -ja, så skulle jeg sterkt ønske at disse ungene hadde sluppet å bli født.

 

Disse er ikke i utgangspunktet dårlige mennesker, de er helt vanlige folk. Men mødrene følte seg ikke sikre nok til å ta abort, og valgte å fullføre svangerskapene. Resultatet er mødre som egentlig vil gjøre noe annet enn å være mor hele tiden, fedre som ikke er så glad i ungene at de engasjerer seg noe særlig og en kaotisk tilværelse for ungene. Når barna ER født, må man ta vare på dem, men de er ikke "personer" så tidlig i svangerskapet.

 

Jeg har også 2 venninner som har hver sin lykkelige abort-historie. Den ene visste at hun ville gjøre det slutt med barnefar, og ville ikke komplisere det med et barn.

 

Den andre var i et godt forhold, de hadde vært sammen i 3 år, var i slutten av 20-åra, men ville ikke slå seg til ro enda. De ville oppleve mer. Året etter aborten backpacket de i ett år. Da de kom hjem kjøpte de hus, giftet seg, og lever nå lykkelig med barn og hund. Hun har aldri angret på aborten. En abort trenger ikke være traumatisk for alle, men det er de som angrer man alltid får høre om. Det er jo forståelig at de roper høyes, for å advare andre som er usikre mot å ta et feil valg. Ikke noe galt i det.

 

Jeg har hatt en vill periode i ungdommen, og tenkte alltid at hvis det ble barn av det, ble det abort. Uten tvil. Uten anger. Jeg unner ikke barnet mitt en så trist skjebne som det tross alt kan være å ha en far som ikke bryr seg. Mine barn fortjener bedre enn det!

 

Synes du EGENTLIG at dine tre setninger så mye mer reflektert enn mine to, laaaange, gjennomtenkte svar? Eller rakker du bare generelt ned på enhver som sier at det enkleste, tryggeste og mest kjærlighetsfylte for barnet er å bli født inn i en familie med to voksne og fornøyde foreldre? Det er jo det, uten tvil. Jeg har også alenemødre-venninner som sier de skulle ønske de var to om det. Og det jeg skrev i går, om at det de har savnet mest var noen som SER og ELSKER barnet på samme måte som dem selv. Dette gjelder faktisk også barn som har kontakt med faren sin.

 

Jeg mener fortsatt at man ikke bør ta abort hvis man tror man kommer til å angre. Men hvorfor komplisere det så fryktelig? Det er jo et embryo, ikke enda et menneske.

[Anonym bruker]

Først vil jeg bare si til anonym 00:23 29.04.2009, her at det er ikke bare et embryo i uke 14, men et foster. Det er jo et mye tøffere valg enn dersom det hadde vært en vanlig abort. Jeg synes du virker veldig umoden.

 

Jeg har også vanskelig med å forstå hva det har å si om far elsker barnet eller ikke?? Jeg er oppvokst med bare mor, og har hatt en helt perfekt oppvekst. Ville ikke ha byttet med noen. HI må jo ta valget ut i fra seg selv og ikke eksen. Jeg kjenner mange alenemødre som elsker ungen sin over alt i hele verden, og så heldige er ikke alle som har to foreldre.

Hvis du spør de alenemødre-venninnene dine, tror jeg ikke de angrer ett sekund selv om de ikke har noen som ser og elsker ungen like mye som dem!

 

HI: Jeg håper du tar valget ut fra hva du selv kan leve med. Klart det er tøft å måtte ta et slikt valg etter et brudd. Men, man har aldri garanti for at et forhold kommer til å vare uansett. Har du gode forutsetninger for å ta vare på barnet? Vil du kunne gi det en god oppvekst? Jeg tenker det er viktigere spørsmål enn forholdet til barnefaren.

 

Håper det går bra med deg, og at du tar det valget som blir rett for deg.

[Anonym bruker]

Godt å se at det ikke var kun jeg som regaerte på svarene til anonym 00:19/00:23... Hårreisende og umodne innlegg, ja.

 

Hvis jeg var deg hi ville jeg heller tatt råd fra de andre svarene du har fått. Håper at det ordner seg for deg. :-)

 

Hilsen anonym 23:29.

[Anonym bruker]

Jeg synes dere hakker litt på hverandre, hva er poenget? Ellers er jeg enig i at 14 uker ikke lenger er et embryo pr def er vel det tom uke 8 eller noe der omkring etter det blir det et foster. Jeg er også enig i at 14 uker er på grensen og at fosteret da er ganske utviklet, men samtidig tillates abort i uke 14 andre steder i verden...varier når man definerer fosteret som et individ som trenger beskyttelse ja!

 

Bort sett fra dette synes jeg anonym 00:19 osv svarer bra, hun ser det fra sitt ståsted og med sin erfaringsbakgrunn! Greit å få svar fra litt forskjellige vinkler når man skriver her, men abortmotstanderne kan holde seg borte!

 

Når det gjelder deg HI, må du prøve å finne ut fort hva du egentlig vil, kan du klare å ta deg av et lite barn alene? Hva ønsker du innerst inne i hjerte? Har du noen gode venner eller en mamma og snakke med? De skal jo tungtveiende grunner til etter uke 12, men det er nok mulig du kan begrunne det med at faren har gått sin vei og at du ikke makter psykisk eller fysisk å ta deg av barnet alene? Tenk for og i mot for de to alternativene og skriv det ned - du må helst ta et valg du kan leve godt med videre!

 

All mulig lykke til i alle fall!

[Gjest Mylian&A.V+tre i magen! :-)]

Her var det mye tull..

 

En abortnemd vil si ja, det er jeg 98% sikker på. Det er ikke før uke 18 det blir vanskelig i nemd!

 

 

[Anonym bruker]

Dette innlegget er vel bare ment som en provokasjon?

Det er vel ingen som venter til uke 14 med å ta abort?

Nei, dette ble i sykeste laget...

[Anonym bruker]

Og en ting til. Jeg drar rødstrømpene godt opp over låra, og spør atter en gang: Hvorfor skal fars sterke røst alltid være den avgjørende? Er vi ikke kvinner da? Hvorfor vil vi undertrykkest?

Huff, stakkar, stakkar barn.

 

[Gjest]

En trenger i grunn ikke være rødstrømpe for å stille spørsmål rundt at noen lar andre bestemme over kroppen sin. Dette "fenomenet" med at enklete tar abort fordi en annen person vil det klarer jeg ikke å skjønne, jeg prøver, men klarer det ikke.

[Anonym bruker]

Godt å se at andre også mener det. Synest jeg ser det her støtt og stadig. Nei, kvinner-dra dere selv i nakken.