Når mor og datter har adhd

[Anonym bruker]

Lurer på hvordan det er i andre hjem når mor og datter har adhd?

Hvordan takler dere hverdagen? når er det størst sjanse for at dere blir uvenner. (jeg er 24, og datteren min er 5). Det siste året har jeg hadd sterke mistanker om at vi begge har adhd, jeg kan skrive litt om hvorfor senere..

 

Håper noen kan svare.

[Anonym bruker]

Hei igjen!

Jeg vet ikke om spørsmålet mitt ble litt uklart eller kanskje dere ikke helt skjønner hva jeg mener.. kanskje formuleringen ble litt feil?

 

Jeg kan jo begynne med å fortelle hvorfor jeg tror jeg har adhd..

Da jeg var lita, var jeg veldig stille å sjenert, jeg tålte aldri at noen gjorde narr av meg, ble kjempe lei meg å noen ganger veldig sint.

Jeg var også av den type jente som satt bakerst i klasserommet å håpet ingen ville legge merke til meg. Lærerene så på meg som et veloppdragent barn som bare måtte bli tøffere å prate/lese høyt i klassen. Jeg hadde ikke så mange venner for jeg likte best å være for meg selv. Var ikke før jeg begynte på ungdomskolen jeg begynte å få venner. Men da venner som var yngre enn meg. Fester å slik var jeg nesten aldri med på. Jeg skulket alltid unna gymtimene og svømmetimene. På videregående gikk det heller ikke så bra. Jeg skulket mye, kom alltid for sent på skolen. Å stå framfor hele klassen å lese var et mareritt.

 

Begge brødrene mine er blitt sjekket for adhd, men dem har ikke det. Da jeg var lita, var aldri det et tema at jeg kanskje kunne ha det.

Tankene er først kommet nå i voksen alder.

 

Jeg hadde/har problemer med å ordlegge meg, å får ofte problemer med å få frem ordene. Psykologene jeg har gått til mener det er fordi jeg er usikker på meg selv. Men jeg er ganske sikker på at det er fordi jeg overtenker alt jeg skal si nå, før tenkte jeg aldri over noe før jeg sa det. Jeg er også veldig undervektig. Jeg har fått diagnose atypisk anoreksia.. men jeg har ingen problemer med å spise, jeg elsker mat, å vil gjerne gå opp i vekt. Mer enn noe annet. Men jeg har ikke roen til å sitte i ro å spise, å jeg bruker mat som en belønning til meg selv. Helt feil, det vet jeg, men der å da er det rett. Selvfølgelig må jeg rydde kjøkkenet ferdig før jeg spiser. Hvorfor? aner ikke. Må ha det ryddig rundt meg nesten hele tiden, jeg må ha kontroll på alt her i huset selv. Jeg liker at ting blir gjort på min måte. Å helst med en gang. Jeg stresser rundt hele dagen, uten grunn. Det er så mye rart med meg syns jeg. Å alle tankene jeg har, er sikker på om jeg forteller psykologer alt jeg tenker å føler, så blir jeg lagt inn på psykriatisk. De må tro jeg er gal! å alle drømmene jeg har.

Jeg har humørsvingninger, det har jo alle, men jeg svinger hele tiden, misforstår ofte. Å folk misforstår meg ofte.

Da jeg ble gravid, var jeg kvalm nesten hele svangerskapet, men jeg har aldri i hele mitt liv følt meg så rolig å selvsikker som da det var en fantastisk tid å gå gravid.

 

Så fikk jeg verdenes nydeligste jente en dag i mai for snart 5 år siden.

Første året, sov hun mye, skrek lite, sjeldent syk. Hun begynte ikke å gå før hun var 15 mnd, å da begynte også alle rampstrekene hennes

Det værste med 1-2 års alderen var at hun var veldig slem med andre unger, dytting, biting, kliping osv..

 

For at dette ikke skal bli så langt så skriver jeg noen stikkord om hvordan hun er nå:

Hyperaktiv, sitter sjeldent i ro, kun om det er noe som virkelig interesser henne, å da kan hun sitte kjempe lenge i ro, sinne, viljesterk å sta, fins ikke sjenert, snakker med alt og alle, gjør ofte ting som ikke er lov å når jeg spør hvorfor hun gjør det, så vet hun aldri. Ekstremt oppmerksomhetsyk. Gjør hva som helst for at alle skal se på henne.

Hun er veldig krevende.

 

Dagene her i huset er annet enn harmonisk å rolig for å si det sånn.

Jeg eier ikke tålmodighet heller, å små ting irriterer meg. Akkurat sånn er datteren min også.

 

Så jeg var bare interessert å høre hvordan andre har det hjemme hos seg, der foreldrene å barna har adhd.. familie situasjonen her er vanskelig. Samboeren min er den eneste i huset som er rolig, å den eneste som klarer å sovne med en gang han legger seg.

 

Undskyld rotet, jeg vet jeg hopper mye fra det ene tema til det andre.

[Anonym bruker]

Vet ikke hvor godt jeg kan svare deg, da jeg selv ikke vet om jeg har ADHD/ADD enda(er på vei inn i utredning nå), og jeg har en sønn og ikke en datter:)

 

Jeg er alenemor, så vet lite om hvordan det er å være 2, også. Så ingenting er slik det er hos deg sånn å starte med;)

 

Det jeg har sett, er at jeg sliter med å holde "fasaden" når der er mange felt å skulle ha oversikt over. Jeg har problemer med å skille viktige ting fra litt mindre viktige ting. I mitt hode er alt like viktig. Så jeg føler ofte at jeg henger etter med alt, eller gjør det dårligere på alle felt enn hva jeg skulle klart.

 

Jeg kjenner igjen mye av det du forteller om din barndom; stille i timene, redd for å måtte lese høyt, likte ikke gym og svømming, ingen skikkelige "bestevenner"(Tuppen og Lillemor-typen finnes kun i sangen for meg, vet ikke hva det er egentlig), mye alene på rommet(noe jeg trivdes med).

 

Alt endret seg for meg da ungdomskolen var ferdig, for da kom alkohol inn i bildet. ikke at jeg drakk hele tiden, men det hjalp til å endre meg litt ang venner og å prate også ellers. Og jeg hadde en periode med det jeg i dag vil kalle overdreven drikking(4 av 7 dager i uka....). Utnyttet vel en del folk for å skaffe alkoholen. Ble en del menn og ONS den perioden, også..... Mye rot. Men prøvde hvertfall ikke stoff.

 

To ting sitter spesielt igjen fra mine foreldre fra jeg var liten; "du må lære deg å tøyle sinnet ditt!" og at jeg fikk ris på rumpa ofte.......

 

Jeg har fortsatt i dag stor tendens til å utsett mange ting som må gjøres og som samtidig er litt teoretiske; som å betale regninger i nettbank. Det var lettere for meg før i tiden, da jeg bare tok regningene med til banken og de gjorde det for meg. Nå koster det så mye at det går ikke:)

 

Jeg rydder og rydder, men er lite effektiv i ryddingen;) Da ungene var helt små, så hadde jeg stålkontroll på alt, også rydding. Men etterhvert som de er blitt eldre, og der er mer sprikende felt å holde oversikt på, der også, så har jeg mistet kontrollen på hjemmebane, også. Dette har vel med det der at "alt er like viktig".

 

Og her er liksom alltid "noe som skjer". Har ofte ønsket meg en "kjedelig uke", men får jeg det, så er det kjedelig;) Må liksom ha noe å ordne i og styre med.

 

Er det slike ting som jeg ikke helt liker å gjøre, jeg må gjøre, så blir jeg fryktelig stresset innvendig og kan lett ta pause fra jobben. Men er det derimot noe som er lystbetont for meg, så glemmer jeg både klokka og mat, og kan holde på i timesvis.

 

Min sønn er jo gutt, og gutter har ofte ADHD på en annen måte enn jenter. Han var travel som liten, og kunne til tider slite meg ut med å klenge/mase, løpe omkring, problemer med venner osv... Lekser var og er et mareritt. Medisin hjelper til en viss grad, men tar jo ikke alt.

 

Vet ikke om dette var helt det du var ute etter, men gi beskjed om du vil vite noe annet;)

[Anonym bruker]

Jeg ville skaffet meg selv utredning først og fremst. Har du diagnosen kan du holde et ekstra øye til datteren din, og se hvordan utviklingen hennes er. Slik at hun kan få hjelp litt tidligere enn du selv eventuelt får hjelp.

 

Har både du og datter adhd vil jeg tro at du vil kunne være en viktig ressursperson for henne. Du vil kunne forstå hvordan hun har det, og hjelpe henne med å håndtere sin eventuelle diagnose.

 

I første omgang bør du konsentrere deg om deg selv, finne ut om du har diagnose. Får du diagnose bør du håndtere deg selv, eventuell medisinering, og kunnskap om diagnosen først, det tar et par år. Deretter kan du ta hånd om eventuell utredning av datter.

 

Utredning, medisinutprøving, det å fordøye diagnosen og bli kjent med seg selv på ny er en kjempeutfordring, og du bør da sette av alle ekstra krefter til det. Det haster ikke å utrede datteren din, men du bør selv finne ut av ting så raskt som mulig.

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen, bortsett fra at her er det litt snudd på hodet. Din oppførsel minner om datteren min som nå er 5, og din datter minner om meg som barn. Jeg har problemer som kan ligne adhd/add og jeg har hele mitt voksne liv slitt med angst og depresjoner som tar kontroll.

 

I min ungdomstid ble jeg helt innadvendt, drev med selvskading og slet med anoreksia. Jeg trente på helsestudio hver dag. Var dønn ulykkelig.

 

I dag har jeg et godt ekteskap, to nydelige barn som jeg elsker over alt på jord, bor i en koselig leilighet i et hyggelig område. Jeg har en fin omgangskrets, en jobb jeg med litt tilrettelegging mestrer og er mye ute i natur og frisk luft. På tross av alle disse fordelene, sliter jeg med konstant angst og til tider deprissivitet. Det har liksom ikke noe sammenheng med at jeg egentlig skal være glad, for jeg er i grunn veldig takknemlig for alt jeg har akkurat nå (spesielt med tanke på min vonde ungdomstid.)

 

Folk sier jeg skal "ta meg sammen", men tro meg: jeg prøver! Hver eneste dag er en kamp! Jeg har drøftet dette med en psykiater, som tar mine mistanker på alvor. Barnehagen har også tatt tak i min datters problemer, og hun er under utredning i BUP - jeg er lettet og glad for at min litt øyensten blir sett. Det gjør vondt inni meg når jeg ser måten hun lukker seg til tider, og jeg og andre får nesten ikke kontakt. Jeg VET det er noe galt med henne og søker et svar, så jeg kan hjelpe henne.

 

Det er tøffe tak, så jeg er glad dette forumet eksisterer :-)

 

Et spørsmål: føler dere av og til at livet dere ha levd har vært helt meningsløst? Det føler jeg av og til. At jeg alltid har følt meg annerledes, og alltid hatt dårlig selvtillit, til tider selvforakt, og hva er meningen med det?

[Anonym bruker]

jeg har det litt på samme måte som dere. var stille og utrolig sjenert som liten, så sjenert at jeg var redd. var superstille på barneskolen men hjemme var jeg utrolig aktiv og klengete på alle. hadde ialdri mange venner.

 

på ungsomskolen begynte jeg å skulke, stjelte masse i butikken, lyve, brant ned et hus. jeg var truende ovenfor andre elever jeg ikke likte. men var liva redd for å si noe i klassen, da fikk jeg klump i halsen og stivnet. ble seksuelt utagerende en liten periode der. eksperimenterte litt med hasj.

 

så begynte vgs. jeg ble helt innadvent, mistet alle vennene fordi jeg flytta et stykke unna. skulket skolen masse og skyldte på sykdom. jeg fik sosial angst til slutt og sluttet på skolen. gikk på sosialen i mange år og liva redd for å gå ut. jeg gikk og handlet annenhver uke, da måtte jeg handle for to uker om gangen og hadde sår inni hendene for posene var så tunge. når jeg var ute hørte jeg at alle snakket og hvisket om meg. hver gang jeg hørte lattter trodde jeg det var meg folk lo av. jeg sluttet å røyke hasj for jeg fikk hallisunasjoner som var helt forferdelige, jeg røykte ikke fast da, røykte til sammen ca 100 ganger på noen år.

 

så ble jeg gravid og til slutt måtte jeg bare tvinge meg selv til å gå ut. fikk litt venner. barnefar stakk av, har ikke hørt mye fra han siden. etter det har jeg hatt flere forhold på noen års varighet, går bare noen mnd single før jeg finner en ny.

 

har fremdeles sosial angst. har problemer med å ordlegge meg, stammer litt innimellom. blir lett flau og rødmer, tror at jeg blir uglesett på av folk. er litt mye sykemeldt pga jeg er for sliten. er helt utslitt etter en hel dag med busser, jobb og busser, løper til sfo for å hente ungen og er redd for å gå dit for jeg er sikker på at de skal si noe negativt om ungen når jeg kommer.

 

ungen er i utredning nå og jeg er redd jeg har det samme. håper ikke hun får det like forferdelig inni seg som jeg hadde det som liten. håper hun slipper angsten min og. jeg har det ikke så bra nå. vurderer stadig vekk å gå til legen og få lykkepiller men jeg tør ikke!

 

men et par ting hjelper... snakke i tlf på bussen - og lese på bussen hjelper enda mer. da glemmer jeg hvor jeg er. hvis noen ser på meg på bussen stivner jeg og begynner å rødme. lurer på om jeg har laget en ekkel lyd eller sagt tankene mine høyt ut siden alle folk glor på meg. huff, nå som jeg skriver dette ser jeg hvor teit det høres ut, men der og da er det min virkelighet

 

kanskje jeg skal ringe legen på mandag. av og til kommer jeg meg helt til legen, da blir jeg på gråten og klarer ikke si at jeg vil ha lykkepiller. da tenker jeg at nei det trenger jeg ikke for jeg er en dust som bare innbiller meg ting og jeg trenger ikke piller.

 

det var i hvert fall greit å se her at det er flere enn meg som sliter, det er trist å føle seg helt ensom her i verden uten noen som forstår. ingen kjenner inni-meg-meg. de kjenner bare fasaden, til og med familien. de aner ikke hvor mye jeg sliter i meg selv for å komme meg gjennom en normal dag. jeg våkner flere ganger hver natt, liva redd for at det har skjedd noe, at jeg har tissa på meg, forsovet meg eller redd for at jeg ikke skal klare å våkne mer.

[svela]

jeg er 32 år har to vakre jenter ei på snart 12år og ei som snart er 10 år gammel. Jeg fikk diagnosen AD/HD for ca 9 år siden å går på ritalin og conserta daglig. minste jenta fikk i fjor diagnosen så her hjemme er det til tider kaotisk. Jeg har tatt pmto kurs for å styrke meg selv som mamma, men det er ikke alltid like lett å være bare meg til tider. Til høsten får jeg en egen veileder hjem til meg som skal lære meg å takle utfordringene vi har her hos oss, elste jenta mi står midt oppi kaose å sliter psykisk for at både jeg og søsteren har diagnosen, for hun er redd for hva andre synes om oss. eneste hun har fått med seg fra andre om hva adhd er er at vi er kriminelle og "loosere" som hu seie å det er vondt for meg. rett før ferien måtte jeg selv sette meg ned å fortelle henne at dette ikke stemmer og at vi som har diagnosen ikke er syke og heller ikke kriminelle. vi er bare veldig høyt og lavt, snakker fort og mye, rett å slett som en berg og dalbane... ja å jeg blir desverre fortere sint og frustrert enn de fleste andre mødre føler jeg men det er bare fordi ingen forstår meg å ser den jeg er. å når ting stopper opp og blir vanskelig blir jeg lei meg og ofte sint fordi jeg så gjerne vil greie alt.. jeg trenger ofte selv en time out når temperaturen hjemme er høy, da må jeg ut å gå en tur for å få ut frustrasjonen inni meg. vi har faste regler hjemme som gjelder både for voksne og barna å det føler jeg er viktig og fungerer for oss. huskelapper henges opp slik jeg er garantert å se dem ellers glemmer jeg ting. timeavtaler får jeg sms varsling på slik at jeg ikke skal glemme ut timeme mine å det er trygt.

Ting går ikke alltid etter planen min, å kjæresten maser alt for mye på meg da blir jeg bare sur og kranglete. har sagt at jeg trenger en liste over hva jeg skal gjøre for hver dag, men den må ikke inneholde for mye for jeg må jo klare å mestre den også ellers så går det ikke.

 

Minste jenta er ofte agresiv å sutrer 85% av døgnet. så prøvde vi ritalin å da fekk jeg ei heilt ny jente, hun fulgte da regler og vi kunne virkelig kose oss i sammen å spille spill osv å elste jenta hadde det bra. men så tok de fra henne ritalinen å plutselig var vi tilbake til det gamle...

håper på strattera til høsten, for uten medisin sliter minste jenta mi å det er fælt å se på at hun ikke har det bra. hun kan si til meg mamma: jeg prøver så godt jeg kan, men det kribler inni meg å da blir jeg irritert for det er så vondt og ekkelt. jeg er glad i deg men du gjør meg sint for jeg synst det er kjedelig å rydde rommet mitt. dette er bare en brøkdel av hvordan vi har det hjemme.

 

Men elste jenta sier at det er jo litt kjekt at jeg har så mye energi også for jeg "leker" mye sammen med dem fek fotball er jo ett nøkkelord hos oss, jeg er hovedtrener for ett jentelag der jenta spiller så meg og hun har den til felles, vi alle elsker fotball så vi har alltid en ball med oss å leker/øver med den. vennene synst vist at jeg er værdens kuleste mamma osv å det er jo smigrene (de vet ikke om diagnosen min) for de mener deres mammaer ikke orker å være me dem ut å leke me ute spill som fotball/badminton osv...

 

Nedroings tid er viktig også for oss her å da sitter jeg enten å leser for jentene vist de ønsker det, eller vi spiller kort eller brett/terningspill, eller scrapper litt å det er ei dyrbar og gullværdt tid for oss. har av å til ikke hatt tid til å følge opp det å da er det kaos og ikke lett å få i seng osv. så for meg er det viktig med rutiner og belønninger til barna også at de får all min tid 30-60min før sengetid.

[Anonym bruker]

hei!

mor og sønn med adhd her..

 

vi "krangler" mye, er to av samme ulla liksom.. men samtidig har vi et kjempe forhold!

(han er 12 år)

vi prater om alt, å ingenting er tabu.

 

i.o.m at jeg selv har adhd (sent diagnostisert) så vet jeg mye om hva han sliter med.

alt må være forutsigbart, rutiner er viktig!

kjenner selv at i ferier der rutinene blir slappere at jeg blir veldig stresset, han også.

 

jeg må være mye strengere med han enn de yngre søsknene merker jeg. han tøyer grenser konstan, kverulerer på alt!

 

gir jeg lillefingeren tar han hele meg (å andre)

 

det er det jeg synes er tristes, at jeg må være så sykt streng med han (ellers fungerer han ikke) mens de yngre søsknene hans trenger jeg ikke å være det.