Så gikk det galt med meg da....

[Maddemor-1 gutt+1 jente:)]

Tirsdag morgen stod jeg som vanlig opp kl 6, dusjet og ordnet meg og fikk sendt avgårde mann og barn før jeg selv dro til jobb. Spiste et halvt eple i bilen på vei til jobb, men det smakte dårlig. Parkerte på jobben kl 7.50 og klarte ikke å reise meg og gå ut av bilen pga kramper i magen. De gikk over etter 5 min og jeg klarte etterhvert å komme meg inn på kontoret, om enn litt krokbøyd. Tok meg vel ca 10-15 min til å forstå at noe er galt og jeg prøvde å ringe legevakten, men der kom jeg ikke gjennom på tlf. Ringte til sambo for å få han til å hente meg og i mellomtiden ringte jeg gyn på sykehusetr for å si at jeg var 6 uker på vei og hadde veldig vondt i magen. De på gyn sa at min gyn var opptatt i møte til kl 9.15 og at de ikke hadde lege tilgjengelig før kl 12 den dagen så miun gyn skulle ringe meg i løpet av dagen for å avtale time. Ja særlig!!!! Jeg hadde så sykt vondt da, så jeg var nødt å gå inn til sjefen min og fortelle at jeg var gravid, men at jeg trodde dette gikk galt og jeg trengte hjelp. Hujn prøvde å trøste så godt hun kunne, men det var jo ikke mye å gjøre for meg heller da. Så kom sambo og sjefen min hjalp meg ut i bilen og vi råkjørte til sykehuset. Var på sykehuset kl 9.10 og fik inn ho min gyn kl 9.20. Tok han 1 min meg UL å konstatere at embryoet lå io egglederen og at jeg måtte opereres umiddelbart! Uff, jeg rakk ikek å bli redd der og da, men jeg var helt knust av sorg. Sambo prøvde å trøste så godt han kunne stakkar, men jeg var helt vekk jeg.... Ble lagt i en seng og i hui og hast kjørt opp på gyn avd og stukket i alle retninger og fikk da til slutt morfin. Ble trillet inn på operasjonsstua kl 11 og var ferdig operert kl 12. Måtte fjerne høyre eggleder og eggstokk. Jeg var visst helt defekt i eggleder og eggstokk sa gyn. De hadde visst aldri falt ned i bekkenet mitt, så de lå helt oppe ved blindtarmen, så han skjønte ikke hvordan jeg hadde klart å bli gravid på den siden engang... Men han sier at min ventgre eggstokk og eggleder er helt fin og at dette skal vi klare. Begynner med pergo igjen over sommeren for han tør ikke å la meg ta noe uten NØYE oppfølging nå. Vi får et halvt år til med pergo før det blir prøverør sa han.

Jeg koim hjem fra sykehuset i dag og er sykemeldt i 2 uker til fordi jeg har en kraftig sorgreaksjon og ikkei stand til å jobbe ennå. Jeg bare gråter og gråter og må prøve å komme meg litt ovenpå igjen tror jeg. Så her er jeg ike klar for noe prøving på en stund ennå uansett kjenner jeg.

Uff, det var en tøff opplevelse med sprukken eggleder og hasteoperasjon og stakkars sambo var også veldig redd, men med han går det fin nå da. Som han sier, han hadde ikek fått det samme forholdet til babyen ennå som jeg hadde, og det skjønner jeg jo...

Jeg kommer nok til å holde meg borte fra BIM hvis jeg klarer for å prøve å få dette på avstand, men det er mulig jeg trenger å være her inne for å få det ut også.... vi får se. Ønsker dere andre gravide damer all mulig lykke til og håper å slå følge med dere igjen til høsten:)

Stor klem!

 

[snuppis74. 3.IVFuke51 ♥ ♥]

uff, dette var ikke no hyggelig lesning, Maddemor....skjønner at du har det tøft nå.Ta de td til å være lei deg, og prat om det du har opplevd. Det er en bra terapi....Har selv hatt det grusomt tøft den siste uka. MA i uke 8+1 etter IVF.(jeg har skrevet et langt innlegg på assistert befruktning)Hadde revisio mandag.Vært tøffe dager. Mye gråting. Men jeg har informert familie og kolegaer(de visste ikke at jeg var gravid heller). Greide ikke å gå med denne sorgen alene. Godt å kunne snakke med noen andre enn kun min kjære mann. Nå en uke etterpå er det fortsatt tungt og tøft, men jeg greier faktidk å prate om det uten at jeg bryter ut i gråt,-i hvertfall litt mer kontrollert.

Det eneste jeg kan si til deg er at jeg føler med deg og husk at du og din kjære må ta godt vare på hverandre:)

Klem til deg fra meg

[Maddemor-1 gutt+1 jente:)]

tusen takk for gode ord! Skjønner at du også har det utrolig tøft! Føler egentlig bare at alt er så innmari urettferdig nå og er temmelig knust,. men merkelig nok så går det littegrann bedre for hver samale jeg har om temaet. Jeg tror faktisk ikke at jeg orker å si noe til de på jobb, men vi har vel blitt enige om å si det til våre venner. De skjønner jo at noe er galt og på jobb ghadde jeg bare tenkt å si at jeg ble akutt syk, måtte operere i hui og hast og har det vondt psykisk, men at jeg ikke ønsker å gå nærmere inn på teamet med mine kolleger. regner med at mange forstår hva som har skjedd hvis jeg sier det og at de i alle fall ikke graver og spør, men at de forstår om jeg har en dårlig dag uten at jeg trenger å forklare eller lyve...

Sender masse trøsteklemmer tilbake til deg også!!!!!!!

[Artica]

Hei.

Føler virkelig med deg!!

Vil bare anbefale deg å snakke mye om dette nå, slik at du blir ferdig med dette. Så langt du kan iallefall.

Det samme skjedde med meg i sommer, og jeg brukte endel tid på å bli ferdig med det dramatiske. Jeg hadde også store smerter, men gynekolog fant et embyro i livmoren min. Måtte ta utskrapning for han trodde det var dødt. Vi var på ferie, så følte vel at hele turen gikk litt i grus. Reiste videre dagen etter, fordi vi trodde alt var bra. Sa til mannen min at jeg føler meg fremdels gravid, men tenkte ikke så mye mer på det. Fikk etter noen dager voldsomme smerterm men dumme meg trodde jeg hadde blitt mtforgiftet. Reiste ikke på sykehuset før dagen etter. Forstod da jeg stod på legevakten at dette var alvorlig, de ønsket ikke å undersøke meg, sendte meg rett på kvinneklinikken. Leverte bare en urinprøve, så ble jeg i full fart lagt inn på akutt motaket. Få timer etter ble jeg i siste liten opr, da hadde egglederen min sprukket. Embyroet var 9 uker gammelt.

 

Jeg har egentlig slitt mest med det at jeg holdt på å dø. De sa at hadde jeg ikke kommet da, så ville livet mitt ikke vært til å berge. Var også usikker siden vi var i utlandet, fremmed kultur og språk.

 

Som en trøst kan jeg fortelle deg at jeg er gravid igjen nå, er i 19 uke. Alt er bra med den lille.

 

Vil bare ønske deg lykke til videre, og håper du får masse støtte i mannen din. Det har iallefall hjulpet meg at mannen min har støttet meg så mye. For ham var også reddselen for å miste meg størst. Det at jeg mistet to stk kom faktisk helt i bakgrunnen.

 

Vil også anbefale deg å være sykemeldt en stund. Jeg var tilbake i jobb etter 3 uker, og det var altfor tidlig. Var ikke ferdig med sorgreaksjonen, og følte meg enormt sliten og utkjørt i lang tid etter

[Maddemor-1 gutt+1 jente:)]

uff for en tøff opplevelse du også har hatt!!!!

Det er så skummelt når det der skjer. Jeg sliter fortsatt mye med den sjokkartede opplevelsen det var. Alt gikk så himla fort og jeg skjlnte ikke før etter et par dager etter operasjonen hvor alvorlig det var... Om og om igjen dagen lang, så kverner hele greia fra jeg kjente smerter, til jeg kom på sykehuset og alt legene gjorde og sa og at de løp med meg gjennom sykehuset til operasjon.... om og om igjen og hver gang jeg tenker på det så kommer tårene.... og så kommer tankene om at det ikke lengre er baby magen..... uff, det er tøft nå og jeg håper etterhvert at det blir lettere å takle. Dette er jo ikke noe jeg kommer til å glemme eller å komme over tror jeg, men jeg kan vel lære meg å leve med det...

Kjenner at jeg ikke er klar for job b ennå i alle fall, men nå er det jo bare 1,5 uker siden det skjedde. Er sykemeldt til over neste helg, men akkurat nå føler jeg meg ikke klar. Skal bestille time hos legen i slutten av neste uke for å få ny migrenemedisin og hvis jeg fortsatt har det slik som nå skal jeg i ale fall høre om jeg kan få halv sykemelding i starten og prøve litt forsiktig.

 

så godt å høre at du er gravid igjen!!!! Det gir meg virkelig håp i alle fall!

Tusen takk for meldingen! Det hjelper å prate ut kjenner jeg opg jeg prater og prater dagen lang jeg.....

Stor klem til deg!

[Artica]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver, men opplevelsen vil blekes etterhvert!!

 

For oss er det snart et år siden alt dette skjedde, og vi prater enda om det. Jeg syns det er utrolig godt å pratem med mannen min om dette. For ham var dette et sjokk, stakkars jeg tok farvel med ham før opr. Ingen viste eksakt hva dette var, først trodde de at jeg hadde alvorlige indre skader.

 

Det er en tøff opplevelse, og jeg tror alt blir forsterket når det står om liv og død. Jeg tenker ikke så mye på at jeg mistet to stk, vondere at jeg holdt på å miste livet.

 

Ville tatt meg lengre sykemeldig om jeg var deg, på samme tid kan det være godt å komme litt ut blandt mennesker igjen. Så slipper du å være alene med alle tankene.

Tenker på deg!!

Klem

[Maddemor-1 gutt+1 jente:)]

Tusen takk for det. Har hatt mitt første gråtefrie døgn, så da er jeg vel kasnkje over det verste sjokket.... Men regner med det kommer mange mange dager hvor jeg gråter over dette fremover.

Jeg har mange rundt meg å prate med, men de på jobb er det ikke aktuelt å fortelle dette til Det er noen få som vet at jeg har operert og de tror det er blindtarmen.... Det er vel derfor jeg gruer meg såpass til å gå tilbake på jobb igjen...

Men jeg har gode venner og en fantastisk sambo, så jeg kal vel klare det:)