Min fødsel dagen jeg opplevde verdenslykke, samtidig som verden raste sammen for meg!

[nååå25]

Vil prøve å skrive i korte trekk....

 

11.dager på overtid vart d bestemt at d var på tide å sette igang fødslen..jordmoren tok vannet og sette på drypp, kunne ikkje ta sånn modningspille da jeg også måtte ta keisersnitt sist fødsel også. Det var eit smertehelvete uten like, fekk epudiral og lystgass, d hjalp ganske bra. Men åpning var d dårli med, det ville ikkje heilt og etter ca 9 tima fann dei ut i samråd med gyekolgen at dei ville ta eit keisersnitt, eg skulle få vere våken, da jge kom på opprasjonsalen fekk dei ikkje til å sette bedøvelsen så jeg vart lagt i narkose alikavel.Det neste jeg husket er at jeg våkenet og såg min mann, og den lille skjønne prinsen vår!! Utroli flott unge greide ikkje ta øynene i fra han, men la merke til at min mann var veldi stille og såg veldi trist ut. jeg spurd hva som var galt om det var noe gale med prinsen vår men d var d ikkje. greide ikkje slå fra meg tanken på at noe var veldi gale... etter en stund kommer legen som tok keisersnitt, han såg veldi alvorlig ut... han fortalde at det hadde oppstått komplikasjoner under keisersnittet. livmoren min ville ikke trekke seg sammen, og eg hadde hatt eit alvorlig stort blodtap, dei måtte ta livmoren ut for å prøve å berge livet mitt... det raste sammen for meg, aldri mer skulle jeg få oppleve å få føde flere barn.. en tøff beskjed når jeg bare var 25 år.. min mann hadde fått denne beskjeden tidlegare men hadde ikke lov å si noe før han fekk snakka med meg..han fekk fekk og beskjed om at dei visste ikke hvordan ting ville ende at min tilstand var livstruende..det er forferdeli tøft å skrive dette, sjølv om d nå er gått 5mnd siden.. jeg føler at ting burde vore anleis.. hvorfor tok ikke dei keisersnitt før, istden for å presse livmoren min først... sist gang var nesten på samme måte men da mista jeg ikke så mye blod som denne gangen.. dei sa dei va forberedt men ikke på at blodtapet skulle vere så høyt. Legen har sagt i ettertid at det e vaskeli å si om ting kunne ha vore anleis om dei gjorde d, han sa og at det var ei forferdeli tøff beslutting å ta, men han angra ikke på den når han såg jeg satt der i live, hadde jeg ikke vore åpnet opp fra før og født babyen på vanli måte hadde det nok ikke jeg såttet her idag.. Det gjør forferdeli vondt altsammen... Men jeg er gla jeg har livet i behold og får tilbringe min tid sammen med dei to guttene mine og mannen min... er det noen som har gått igjenom dette her inne?? hadde vore godt å utveksla tanker sammen med noen andre i samme situasjon.. veit at jeg komt på en statesikk som ikke mange ligger på, denne situasjonen har prosent på 0,2...

[Mamma`n til Emil]

Nå blir jeg bare sint, skuffet og sur, ser at det er mange historier som går på det samme.

Min er at jeg var 14 dager på overtid, jeg var så sliten, 3 i ødem og så stor at det var mange som trodde jeg skulle ha tvillinger eller trillinger. Jeg sa fra dag en at jeg ville ha keisersnitt, men dette fikk jeg ikke, for det var ikke noe man kunne velge selv. Jeg følte meg overkjørt og tråkket på. Den 4 desember dro vi tgil føden, jeg var møkk lei og sliten og synes at 14 dager over er for mye forlangt, etter mye krangling fikk jeg tilslutt en modningspille, den fungerte meget dårlig, jeg fikk epidural og lystgass og vannet ble tatt... Etter 46 timer i smertehelvete stoppet hjertet til den inni magen og jeg hadde ikke mere krefter, vi ble rushet til operasjon, de trodde jeg var godt bedøvet, noe jeg ikke var, det siste jeg husker er at jeg kjente skalpellen gjennom huden, jeg skrek og da kom masken, så jeg ble lagt i narkose. Våknet opp på intensiven, fullt rabalder rundt meg, folk lå på magen min for å prøve å få livmoren til å trekke seg sammen, noe den heldigvis gjorde etter 2 døgn. Og etter 2 døgn fikk jeg også se den lille prinsen jeg hadde bært på i nesten 10 måneder :-) Dette er nå 3 år og 4 måneder siden, men hele greia har vært utrolig tung og vond. Jeg som er så heldig at jeg fikk beholde livmoren kommer nok aldri til å tørre å lage flere barn.

-Vibeke

[nååå25]

det er helt utroli dette, at d går an..... e slett ikke sikker selv om jeg hadde tørt å bli gravid igjen etter dette, når en veit kor nær man var døden... men jeg er knust av det at jeg ikke har valget heller... uff vanskeli å beskrive alle tanke man har rundt dette..

[nov08 og får nr2 i feb 2010]

Eg har vore igjennom noe av d samme, og d er helt forferdelig. Fekk meg ein liten herlige gutt i november 2008. Alt var helt fint og virket som skulle gå så fort,helt til d stoppet opp. Han ville ikke ut,etter ca 10 timer ble d bestemt at de måtte ta keisersnitt. Eg blei kjørt ner på operasjonstuå og fekk lokalbedøvelse. Fekk se når de tok ut den herlige skatten min og fekk sitt an litt før dei stelte an. Blei så sydd igjen, kjørt ut på overvåkningen og skulle ligge der 1 time. Mannen min og sønnen min kom ner etter en liten stund til meg , og eg fekk da ammet for første gang. Livet var herlig.

Helt plutselig så datt jeg vekk, og mannen min brølte på leger. Når eg våkna igjen så sto d 20 forvirra leger rundt meg, 1 pompa oksygen i meg. Ble så kjørt tilbake til operasjonsbordet, hvor eg da ble operert . D som skjedde var at de kom borti en åre til livmoren, som gjorde at eg mista alt blodet i heile kroppen. fikk 4 enheter med blod.D ble 2 operasjoner på meg i tilegg til keisersnittet den dagen. Var så heldig at de klarte og stoppe blødningen den siste gangen, så da slapp de og fjerne livmoren min. Når eg våkna etter narkosen, så hadde i tilegg tarmane mine slutta og fungera. Måtte da svelge slangen og ligge med den i nesten 12 timer. Var helt forferdelig. Den dagen eg hadde gått og gleda meg tså lenge ble et mareritt, gikk glipp av så mye :var sengeliggende i 3 dager , konne ikke holde sønnen min selv. Konne skreve så mye mer om dette. Men nå er det et halvt år siden og eg har fremdeles ekstremt sinne inni meg. Låve meg sjøl kvardag at eg ska vær gla eg e i livet og har fått ein velskapte gutt , Setta pris på livet,og når eg tenke på at eg ska d så blir eg endå sintere. Hvordan takler du d? Når eg er ferdig med amming så skal eg utentvil bli blodgiver, hadde det ikke vore for de som gir blod hadde ikke eg vore i live idag!!!

[nååå25]

I begynnelsen vart alt tungt, tenkte at alt bare va urettferdi og koffor d måte ende sånn å at eg aldri mere fekk kjenne d å ha et barn i magen, til og med å pakke vekk babyplagg som etterkvart vart for små til lille gutten va tungt , men etter kvart har jo ting blitt bedre. var nov 08 dette var også faktisk, så et halvt år har gått, og ting ser jo lysere ut etter hvert.. eg greie å snakke om det uten at tårene pressa på å bare d e godt!! Har tenkt masse på d at eg bare må vere gla for å vere i livet og ha to så fantastiske flotte guta!!! men d ligge jo i bakhodet heile tida føle eg, en blir sint lei og forferdeli frustert... ka om dei hadde gjordt ting på ein anleis, hadde utfallet vore noe anna da??? uff en blir gal av å tenke...

[Mammaioktober]

Nei vet du ka, det her altså.. :,( Blir veldig lei meg av å høre historiene deres. Kordan kan slike ting skje Gla det gikk bra med dere. Håper det blir bedre med tida.

[nååå25]

Det er nærma seg et år, men forsatt er ting sjokkerende vondt når eg tenke på det, å havne på en statistik på 0.2 % er leit og vanskeli å forstå..

leste på ei ei side om det, og det er noen ord som kverner rundt i hode på meg ofte.. svært sjelden at livmor blir fjerna eller at en dør pga denne komplikasjonen...Håper at eg en dag våkna å greie å gå gjennom dagen uten at desse tankane kverner rundt i hode mitt...

[Dahleramp1981]

Tror du kanskje bare må fokuserer på at du har en mann som du er glad i og to flotte barn.

Du er i live, du får se dem vokse opp.

Ikke ødelegg livet ditt med bitterhet når du har så mye...

[nååå25]

Hei! Når er det gått over 2 år siden denne dagen, og ting har stabilisert seg, ser fremover, selv om jeg tidvis har tunge stunder, spes når jeg ser alle "baby magene" tenker jeg at jeg og vil.. Men som du sier jeg har MYE å vere gla for, og det vet jeg å sette pris på )

[Littlelady81]

Jeg var selv hårsbredd unna døden da vårt andre barn ble født i februar. Jeg fikk utført katastrofekeisersnitt og det ble på et tidspunkt vurdert om livmoren min skulle fjernes, men legene fikk stoppet blødningen etter at jeg hadde mistet 3,5 liter blod...jeg fikk fostervannsemboli og hjerneslag i dette dramaet, ble koblet fra respirator og våknet opp fra koma etter 3 dager..

Det er et under at min datter og jeg overlevde..fostervannsemboli har en meget høy dødlighet, grøsser ved tanken.

 

Føler med dere alle som har opplevd traumatiske fødsler.

[2 hjertegull :)]

Hei Alle

Jeg har ikke en like forferdelig fødsel som dere, og jeg holdt ikke på å dø. Men den bitterheten jeg føler er helt ekstrem! For det hadde ikke trengt å bli slik!

I korte trekk; Rier i 8 dager, men blir ikke gitt noe modning fordi jeg var førstegangs. Aktiv fødsel i 36 timer! På 8 cm, får jeg tre pressrier, hvor fosterlyden faller drastisk. Da blir det bestemt keisersnitt, og det tar 12 minutter fra kirurgen bestemmer, til jeg ligger klar på bordet.

Der og da er jeg så takknemlig! Og jeg er glad de ikke tok noen sjangser! Men i ettertid tenker jeg at det hadde faktisk ikke trengt å bli slik! Men både jeg og barnet var så slitne etter over en uke med rier, at jeg var ikke i stand til å takle en fødsel da!

 

I tillegg mens jeg lå på oppvåkningen, så kom mannen ned med jenta og jordmorstudenten. Hun presset på med amming, men jeg var jo omtent ikke våken. Så når den lille suger seg fast i mitt myke, melkeløse bryst, så holder hun på å kveles. Jeg er helt i ørska, og ser bort på mannen og jordmorstudenten, som står å ser en annen vei. Og når jeg kjikker ned er ungen helt blå i ansiktet. Jeg klarer på et eller annet vis å påkalle oppmerksomhet, og jordmor studenten rister ungen min så hun får luft og begynner å gråte. Fy FAEN for en grusom opplevelse!

 

Jeg er så forbanna, og lurer på hvordan det skal bli neste gang. Men en ting er i allefall sikkert, jeg kommer ikke til å godta alt de sier fordi de er fagfolk. Nå har jeg gjort dette en gang, og jeg kommer virkelig til å stå på krava neste gang!

[Anonym bruker]

Blir kvalm av og lese historiene deres. Føler meg likblek og tenker STAKKARS DERE! De samme skjedde med min soster i 2005. Jeg kvir meg til min neste fødsel om 7,5 mnd................................

[Anonym bruker]

Vil på det sterkeste anbefale å ikke stole helt fullt på fagfolk. Det er din kropp, du vet når det er nok og du vet når ting ikke er som de skal. Stol på deg selv og ikke la fagfolk få ødelegge livet ditt fordi de er fagfolk. Gå inn avtale med partner på at når du har sagt noe/bestemt noe så eg det partner sin jobb å få dette gjennom. Partner kan fort bli usikker og vet ikke hva han skal gjøre. Det er ikke sikkert at du som skal fø er i stand til å stå på ditt eller formidle dette til partner midt under fødselen så gi beskjed på forhånd..

 

Lykke til alle sammen, hilsen en som desverre stolte litt for mye på fagfolk..