Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse og barn?

[Anonym bruker]

Noen her som har denne diagnosen?

Hvordan går det i forhold til barn?

Går dere på medisiner? Og klarer dere leve i et ekteskap/samboerskap?

[Anonym bruker]

kansje du lettere får svar her? http://z4.invisionfree.com/Borderline_Community

[Anonym bruker]

Ville DU ha trivdes med å vokse opp med en ustabil mamma/pappa?

[Anonym bruker]

Hva mener du med det anonym 18:08?

Ingen ønsker å være syk, men skal jeg si ifra meg barnet mitt fordi jeg er det?

[Anonym bruker]

herregud anonym 18:08! Jeg er sikker på at hvis du hadde vokst opp med en mor som var emosjonelt ustabil ville du elsket henne like høyt fordet. Forbanna drittpreik. Hva skal gjøres? Skal man tvangssterilisere alle som ikke er "egnet" til å få barn?

 

HI: Stå på, snakk med lege og andre i lignende situasjon og fikk ut hva slags muligheter du har!

 

[Anonym bruker]

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse kan være en meget alvorlig diagnose. Den opptrer riktignok i grader, men likevel. Min erfaring med den diagnosen tilsier at jeg ikke hadde fått barn om jeg hadde hatt det. Medisiner er sjelden bra når man er gravid/prøver, og de hormonelle forandringene underveis kan slå uheldig ut.

[Anonym bruker]

Hvis man er psykisk syk og usikker på om man TØR få barn, hvorfor ikke tenke slik? Ville man vokst opp med seg selv som forelder....Er det noe galt i å komme med slikt råd? Jeg ventet i 10 år etter friskmelding fra anorexia før jeg bestemte meg og følte klar og frisk nok for å få barn..Var livredd for tilbakefall for hadde opplevd hvor "smittsomt" foreldres sykelig forhold til mat var på små barn (var innlagt på barenavdeling på sykehuset nemelig. Jeg var under 16 da jeg ble innlagt)og JEG ville ikke utsett mine barn for en psykisk ustbil mor...Og selv om je ventet så lenge så slet jeg med min holdning til kropp og mat under og etter første svangerskap.....Men takket være at jeg allerede var åpen om min frykt for tilbakefall FØR jeg ble gravid, ble jeg "snppet opp" før det gkk over til depresjon/spiseforstyrrelse igjen..

 

Jeg tenker slik på de fleste områder når det kommer til barna mine,- ville JEG likt at min mor/far oppdro meg slik,- og handler ut ifra et slik ståsted så langt det er mulig....Har ikke sagt noe om å måtte gi fra seg unge......Det er vel heller snakk om å tenke litt ekstra på å få barn FØR man setter de til verden... Har JEG lyst på barn..Ja Kan jeg bli en mor som jeg selv kunne tenkt meg........Og DET svaret er vel strengt tatt det viktigste før man setter i gang....

[Anonym bruker]

Anonym 1808 her.

 

Herregud da menneske..Føler du deg truffet eller?

 

 

Jeg sier ikke noe om tvangssterilisering...Og selvsagt kan man være like glad i en psykisk ustabil mor som i en normal, men sjansen er der for at barna kan lide nød..Ukontrollerbar psyke kan slå ut på mange måter...Noen gang som ekstra kjærlig oppførsel andre ganger med et sinne som er hinsides de flestes fatteevne..Trenger ikke gå over til vold eller noe "farlig",- men KAN påvirke barnet i negativ retning.....

 

Å få barn er jo en egoistisk handling okke som, er ikke det minst vi kan gjør FØR vi setter barn til verden å vurdere oss selv som forelder da? FInner man seg egnet og kunne tenkt seg selv som mor, så skulle det vel ikke være noe å skrike opp om...Om man føler seg usikker på sitt morspotensiale,- ja,- da bør man kanskje undersøke sin situasjon litt nærmere før man BLIR mor..Hva i himmelens navn og rike er så galt i det??? Jeg tenkte over min situasjon og min psyke lenge før jeg turde prøve (har svart lenger opp også) å få barn, og ser ikke på meg selv som noe helgen eller overmenneske av den grun..Antok at ALL som planla barn faktisk tok den runde med seg selv..Hva slags mor vil jeg bli???

[Anonym bruker]

Hvis jeg får lov til å være helt ærlig: det er et helvete til tider! Jeg tenker stadig vekk på at det var idiotisk av meg å få barn... Tror ikke det er så ille for dem, men jeg blir så jævlig sliten av meg selv, og når jeg har to barn i tillegg er det ikke sjeldent jeg bare vil gi opp. De har heldigvis pappaen sin. Tror ikke jeg hadde orket dem alene.

[Anonym bruker]

Takk for svar anonym 19:19!

 

Før diskusjonen og kranglingen tar helt av -jeg har allerede et barn!

Ikke noe å gjøre med det! Nytter ikke å tenke at jeg burde tenkt på dette på forhånd. Ting er som de er! Ble dessuten uplanlagt gravid!

 

Jeg har slitt psykisk i mange år, men først nå fått diagnosen stilt.

Føles skremmende!

Lurer derfor på andre som har samme sykdom, hvordan de takler livet sitt. Særlig med tanke på det å ha samboer/mann og barn.

Mitt forhold har nettopp tatt slutt og lurer på hvordan fremtiden blir.

 

Og jeg synes det er vanskelig å si hvor hardt rammet jeg er.

Har jo ingenting å sammenligne med.

Vet bare at humøret svinger, får lett depressive perioder, kan være impulsiv, selvdestruktiv og driver med selvskading.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg har vokst opp med en mor med denne sykdommen og jeg har selv denne sykdommen. Antakeligvis fordi min mor hadde den. Fordi hun ikke var en god mor. Hun ville være en god mor og gjorde alt i beste mening, men grunnet denne sykdommen så gikk det ikke så bra. Selv har jeg vært veldig syk, men jeg har vært innlagt på sykehus i flere år og fått god behandling og jeg har klart å bli frisk. For det er faktisk mulig å bli frisk, det finnes behandlingsopplegg som fungerer for denne sykdommen. Men det er en lang og tung vei å gå. Jeg har sikkert 'rester' av denne sykdommen i meg og det er jeg veldig obs på når det kommer til barnet mitt. Jeg kan mye om sykdommen og føler at jeg vet hvilke 'feller' det er vanlig å tråkke i og er som sagt obs på å styre unna de. Jeg har også profesjonelle jeg kan ringe hvis jeg skulle behøve det. Jeg tror selv jeg er en like god mor som hvemsomhelst annen mor og har et friskt og sunt barn på alle måter. Har også et parforhold som fungerer.

Men nå ble jo jeg frisk av denne sykdommen før jeg ble mor. Hvis du er syk og vurderer å få barn så tror jeg du skal gå mange runder med deg selv, snakke og få råd av profesjonelle som du stoler på. Og les om sykdommen. På engelsk finnes mange gode bøker.

Denne sykdommen kan være veldig alvorlig og gjøre stor skade på de rundt - særlig barn.

Men så klart kan de med borderline også være gode mødre, men kanskje helst med litt behandling.

Lykke til!

[Anonym bruker]

En god ting med denne diagnosen er at det er vanlig å "vokse" den av seg . Borderline er ingen sykdom i seg selv, men en rekke trekk ved personligheten, som i sin tur igjen gir symptomer som depresjoner, sinne m.m.

Følelsene dempes noe med årene, og impulskontrollen bedres.

 

De som har diagnosen kan være alt fra mildt til hardt rammet. Det kan være en ide å vente med barn til slutten av tyveårene, men i mild- moderat versjon er det ikke den verste forstyrrelsen å ha ifht omgivelsene og familie .

[Anonym bruker]

Hei HI! Rent spontant kjenner jeg at jeg synes synd på barn som vokser opp med en omsorgsperson med denne lidelsen/diagnosen. Dette er jo, som du selvsagt vet, en meget alvolig diagnose basert på dine personlighetstrekk.

 

Det er jo vanlig å dele den emosjonelt ustabile personlighetsforstyrrelsen i IMPULSIV og BORDERLINE TYPE. Om jeg tyder det du har skrevet rett er du borderline? Ikke sant? Og typisk for bordeline type er intesiteten og ustabiliteten i fölelsene. I det ene öyeblikket er man glad og i det andre er man rasende. Det er vanskelig for familie og venner å forholde seg til slike stormende vekslinger i emosjoner og som barn er det nok enda vanskeligere å fölge med i alle turer opp og ned.

 

Samlivsbrudd er vanlig for de som har borderline type, dette da man i starten av et forhold idealisere personen man er sammen med, dette forandrer seg ofte til at man nedvurderer personen. Dramatikk er et nökkelord.

 

Intensitet og ustabilitet preger de mellommennesklige relasjonene i stor grad og generaliserer man dette vil jo også disse stormende emosjonene komme inn i mor/barn relasjonen. Dette förer til utrygge oppvekstvilkår for et barn.

 

Nå vet ikke jeg om du får god oppfölging og behandling. Men, jeg håper, både for deg og barna dine, at du får hjelp i foreldrerollen. Og at du faktisk har selvinnsikt nok til å se at du trenger det. Barn er i behov av trygghet og trygge voksenpersoner man kan stole på og jeg har vanskelig for å se at du kan gi de det!

 

Jeg er selv utdannet psykolog og har derfor teoretisk kunnskap om diagnosen.

 

Jeg önsker deg og barna dine alt godt i framtiden!

 

 

 

[Anonym bruker]

Takk!

Tror jeg trenger det. Vi kommer nok til å slite i fremtiden!

Kjenner jeg er livredd for å påvirke datteren min på en negativ måte -særlig i forhold til selvskadingen.

Men det er jo positivt at mange sier man kan vokse den litt av seg.

 

Vet ennå ikke så mye om denne diagnosen, men har lest meg til at den deles inn i to "grupper" ja. Uten at noen har sagt det, virker det som at jeg hører inn under borderline typen.

Svinger mye i følelsene, men det er angsten som plager meg mest av alt. Blir urolig i kroppen og dyster til sinns.

Føles som at jeg holder på å bli gal. At jeg skal "sprekke" og gå rabiat.

En sterk følelse av å ikke ha kontroll.

Men på en eller annen måte har jeg det likevel. Mobiliserer alle kreftene mine og kjemper for å holde meg "normal".

Det er fryktelig slitsomt. Skulle ønske jeg slapp dette.

 

Jeg har nylig vært innlagt på sykehus pga selvskading og angst.

Får oppfølging av en poliklinikk og går i behandling.

Har også nettopp begynt på Lamictal. Vet ikke ennå om den har noen effekt, men jeg håper det.

 

HI

[Anonym bruker]

Har to mødre i min familie med denne sykdommen og selv om jeg vet at de så inderlig ønsker å være fantastiske mødre så må jeg bare si at jeg ikke synes man skal ha hoved/eneansvar for barn. Man har nok med seg selv og må jobbe masse for å fungere bra. I begge tilfeller fungerer små barn nesten som foreldre for sin egne foreldre, de bekymrer seg, uroer seg masse og får ikke tid og ro til å være barn. Et kjennetegn er jo stor mangel på å se seg selv utenifra og bedømme om en har det bra eller ei. Jeg mener dette i absolutt beste mening men søk all hjelp du overhodet kan og innse at i perioder har kanskje barnet ditt det beste i tryggere mer stabile rammer. Jeg synes denne sykdommen er forferdelig og unner deg virkelig ikke det tankekjøret og depresjonenen, håper du kan finne løsninger som gjør deg bedre.

 

At man vokser fra det har jeg dessverre aldri hørt om.

[Anonym bruker]

Det er mange som vokser dette litt av seg har jeg hørt.

Men ikke bestandig desverre.

Hvor dårlig jeg er går i perioder, og datteren min har en stabil og god far, pluss besteforeldre i nærheten. Så har heldigvis ikke aleneansvar.

Jeg går som sagt i behandling og har begynt på medisiner.

Men behandling kan ta mange år!

 

Lurte i grunn bare på dette med åssen andre fungerer i forhold og som foreldre. Har hørt at mange med denne diagnosen fungerer dårlig i forhold. At det ofte blir brudd.

Har jo nettopp blitt slutt mellom meg og min samboer.

Er redd for å aldri få et stabilt forhold...

 

HI