Er jeg klar?

[tonelisese]

Greit nok, jeg er akkurat blitt 16 år, men har gått i 1 år nå å tenkt på barn. I April i fjor tok jeg abort, noe jeg angrer på hver dag. Jeg er innom bim hver dag for å se om det er noen lignende tråder, men ser ingen. Så jeg trenger råd.

 

Jeg føler selv at jeg er klar for å få barn. Har tenkt grundig over det, hva det vil koste, og hva ansvaret blir. Og jeg har sagt til min mor, at hvis det nå skulle skje at jeg skulle bli gravid igjen, at jeg ikke kom til å ta abort igjen. Det er noe av det tøffeste valget jeg har gjort i mitt liv, og jeg vil ikke gå igjennom det igjen.

 

Så mitt spørsmål til dere er; Hvis dere hadde vært i min situasjon, hadde gått å tenkt på å blitt gravid i 1 år, og blitt gravid, hadde dere fullført svangerskapet? I en alder av 16?

 

Tonelise.

[Tweak]

Jeg hadde absolutt ventet!

 

Barneønsket er veldig sterkt, men det går fint an å leve med det i en del år. Vent til du er 18 i allefall før du begynner å prøve. Og du må jo uansett ha med deg en mann i bildet og det er jo ikke sikkert at han vil være med på å prøve å få barn når du og kanskje han også er såpass unge.

 

Det er typisk å lese sånt som at en har tenkt over hva det vil koste osv, men det er ikke mulig å forestille seg hvordan livet blir som mor. En har bare godt av å være ung og ikke måtte ha ansvar for andre. De årene bruker man på å forberede seg på voksenlivet, gradvis, med utfordringer som man lærer å takle, utdannelse, sosialt liv med andre på sin alder, noen reiser en del men det er jo ikke et must.

 

Ett år er ikke lenge, jeg fikk verpesyka akutt da jeg var 20, men mannen ble ikke med på prøving før jeg var 25 og nå er jeg 26...

 

 

Men selv om jeg anbefaler deg å vente så betyr det ikke at du ville ha blitt en god mor dersom du med et uhell ble gravid igjen. Jeg tror nok ikke jeg heller hadde taklet en abort... Men ikke prøv å bli gravid enda.

[*Ønskergjerne*]

hei

jeg kan bare svare for meg selv jeg egentlig ...

jeg ble selv gravid som 17åring - men tok abort da forholdet jeg var i da var på vei til å oppløses... jeg angret veldig i ettertid å fikk store problemer m meg selv i flere år etter... men på en måte så er jeg gla jeg gjorde d - for jeg traff drømmemannen når jeg var 21 nå blir jeg straks 24

jeg har vært prøver nå i 2 år i mai / juni - å d tar på ... :S men jeg tenker som så at d skjer når d skjer...

 

selv om du er 16 år - kan d jo hende du er mer voksen enn andre som er 18 - 19 ?

hvis du selv mener du har råd til det - har et greit forhold med en framtidig barnefar - du føler deg klar-voksen - så ? du må også gi opp ungdomslivet - kan ikke dra på fest når du vil - du har et annet menneske som krever full oppmerksomhet... du kan ikke ta deg tid til deg selv så mye med en baby i hus ... føler du deg klar for alt dette - og vet du får støtte rundt deg - så tror jeg d skulle gått bra... men du må selv være klar for det som kommer...

mange vil ha baby pga de ser gravide - leser om baby osv - men når de er gravide å får en unge er d ikke som de hadde trodd... det er mye arbeid! og det er ikke alltid like moro å måtte være våken x antall ganger i løpet av ei natt..

 

jeg tenker litt på sånn jeg også egentlig - jeg er sånn som må ha d musestille når jeg skal sove - er samboer syk å snorker så må jeg flytte på ett anna rom men vil stifte familie - selv om d ikke ser ut til å bli enkelt

 

øsnker deg lykke til med det du bestemmer deg for - bare vær 100 % klar over hva du går til .

 

 

 

[attpåklattimagen:-)]

Jeg hadde også ett brennende ønske om baby da jeg var 16. Jeg leste alt om svangerskap, utgifter mm, og var helt klar. Men tiden gikk og mannen og spira kom ikke før jeg var 19..... Jeg taklet det bra, meeeeen nå ser jeg at jeg gjerne skulle ha ventet enda litt til. Jeg angrer IKKE, men det ble faktisk ikke slik jeg hadde trodd....

 

Vet hvor sterkt et slik ønske kan være, men hvis du kan, så gjør ferdig utdanning og lev litt først.... Livet blir selvfølgelig ikke borte etter man får barn, det blir jo mye rikere,, men absolutt ikke det samme!

 

Jeg har nå to barn og er klar for mitt tredje. Ønsker deg masse lykke til uansett hva du velger å gjøre.

 

[Yo&La+spire]

Eg vet veldig godt hvordan dette føles! Helt siden eg var 15-16 år har eg hatt lyst på barn, og eg visste godt eg ville klare det ansvart. Likevel var det praktiske ting som gjorde at eg ventet. Eg ville bli ferdig med videregående (ikke alle v.skoler er like flinke til å tilrettelegge for gravide, universitetet er noe helt annet, det går så bra) og eg ville ha en far til barna mine;)

 

Det var også en annen følelse som "stoppet" meg. Var eg virkelig klar, eller forvekslet eg det med å ha veldig lyst på en liten baby? Ville eg blir fort lei og savne det gamle livet mitt? (det er fort gjort altså) Eg har småsøsken og har jobbet endel med barn, og da eg var 19 år reiste eg til Sør-Amerika og jobbet på et barnehjem. Det var tøft!!! Eg hadde ansvaret for opptil 15 barn alene, de fleste av dem under 5 år...Eg jobbet der 1 år og hadde fremdeles like lyst på barn, og 9 mnd var eg mamma;) (fant drømmemannen der nede også, hehe) Eg var nettopp fylt 21 da D ble født.

 

Kansje du kan gjøre noe lignende? Trenger ikke reise jorden rundt, men du kan jo begynne med å jobbe i bhg, sitte barnevakt osv. Dette kan selvfølgelig ikke sammenlignes med å ha ansvaret for et lite barn helt alene, men det kan gi deg en følelse av hvor slitsomt (og fantastisk!!) det er;)

 

Vel, det var mine erfaringer;) Av praktiske årsaker vil eg anbefale deg å vente til du er ferdig med videregående, og selvfølgelig til du finner deg en mann (visst du ikke allerede har kjæreste da, du skrev vel ikke noe om det), som du er i et stabilt forhold med.

 

Uannsett vil eg ønske deg lykke til:)

[tonelisese]

Nå har jeg lest igjennom hva dere har skrevet, og jeg har tenkt på alle tingene. Fortsatt så har jeg like lyst på barn. Har 6 tanteunger som jeg har passet 100 ganger siden jeg var 8 år, og jeg elsker følelsen av å ha en liten en i armene mine.

 

Ja, jeg har en kjæreste, vi har akkurat blitt sammen, så jeg vil ikke drøfte det å bli gravid før jeg vet at det er et fast, langvarig forhold. Men det er bare lysten, av å ha en liten baby i armene, et lite vesen som har kommet ut av magen min. Det å se barnet vokse opp. Ja..

 

Off, dette er ikke et enkelt tema gitt.

 

Takker for alle svar! :-)

 

MVH Tonelise.