Kan noen hjelpe til å stålsette meg?

[Tobarnsmamma!!!]

Hei, alle.

Jeg går og tenker og tenker, grubler og grubler. Etter min akupunktørs oppfordring bør jeg ringe en gynekolog jeg har fått navnet på. Hun synes jeg skal få en undersøkelse for å få fortgang i sakene, gjerne en hormonkur som kanskje kan hjelpe til å få fram flere egg.

Har nå hatt et par fine og regelmessige sykluser med full klaff med prøvinga - men ikke noe resultat. Totalt 4 pp etter seinaborten i november, men i de to første pp var syklusene veldig rare. Men nå er alt på stell, og jeg er selvsagt redd det er eggene som begynner å bli dårlige. Er jo 41 nå.

 

Av den grunn er jeg livredd for å gå til gynekologen, selv om jeg kanskje kan få hjelp. Men er så redd for å få en dom om dårlige eggstokker, dårlige eggreserver etc. Da er jo løpet kjørt!

 

Jeg er dessverre litt pessimistisk anlagt, og har dermed også litt legeskrekk. Ikke at jeg er redd for leger, men er alltid redd for å få dårlige beskjeder. Og det hender jo man får dem, også - det verste jeg har opplevd i nyere tid var duotest-ultralyden i høst som påviste alvorlige feil på mitt foster som måtte aborteres.

 

På en måte er det bedre å gå å vente og håpe, men det er jo veldig dumt å bruke opp tida - sjansene blir jo ikke større! Er veldig stressa nå, og dette fyller det meste av dagen min. Er så redd, så redd for at vi aldri skal lykkes med nummer to.

 

Ja, jeg var gravid i fjor. Noen ganger sier jeg til meg selv at det bare var uflaks med det egget, og snart klaffer det nok med et friskt et. Andre ganger tenker jeg at kanskje alle mine egg er ødelagt - det er jo et litt dårlig tegn at det drøyer flere gode pp med full klaff.

 

Puh. Kan noen hjelpe meg å psyke meg opp og døyve legeskrekken...?

 

 

 

[Hillbillie]

Hei! Jeg vet ikke om jeg kan hjelpe deg med å døyve legeskrekken, men jeg kan fortelle litt om hvordan jeg opplevde det når jeg omsider kom meg til lege",)

Som deg ventet jeg også pp etter pp med å gå til legen, mest fordi det var en liten barriere det og måtte innrømme og ta på alvor at vi har et problem. Dessuten var vi enige om det, når vi begynte å prøve for et par år siden (ja, mannen i mitt liv dukket opp sent;)), at vi skulle ikke stresse og bare ta det som det kom....men etter som tida gikk ble jeg mere og mere stressa. Så omsider, i fjor høst, fikk jeg endelig bestilt time. Var ganske spent på forhånd, men når omsider dagen kom var jeg bare glad for at det endelig skjedde noe! Det jeg er lei for nå, er at jeg ikke gikk før. For det viste seg at jeg var frisk mens mannen min gikk med en betennelse i prostata som gjorde svømmerne slappe. Dette var enkelt å kurere med antibiotika, og er heller ingen uvanlig tilstand. Så det er også noe du må ta med i betraktningen at det kan være en enkel liten ting som gjør at du ikke blir gravid!

Du var også gravid for 4 mndr siden så da vet du egentlig at du kan bli gravid. Kanskje det hadde vært lurt å få pergo? Jeg har hatt to runder på det uten resultat, men håper på flaks i pausemnd nå!

Så jeg vil råde deg til å ta kontakt med legen og få ordentlig oppfølging!

Lykke til!

[Cajsa]

Jeg forstår godt at du er redd og engstelig. Men du får huske på at det ikke er lenge siden du var gravid. Eggene dine blir nok ikke dårlige sånn over natten.

Dersom det kan være en trøst så startet min mor på nummer to i en alder av 40. Hun hadde 2 aborter før jeg ble unnfanget. Da var hun 43. Hun måtte også ty til hormoner, og det gikk til slutt. Dette er 40 år siden og legene kan mye mer nå. Så jeg har absolutt tro på at du fremdeles har gode sjanser :-)

 

Kjenner akupunktøren din til en gynekolog som er omsorgsfull overfor oss som sliter litt? Min erfaring er at dette er så følsomt for meg at jeg tolker alt i verste mening. Dermed blir jeg utrygg. Mange leger er så lite tydelige nettopp fordi de vil være presise, at de i stedet fremstår som negative. Det er det siste du trenger akkurat nå.

Det er sikkert noen på disse sidene som også har noen erfaringer dersom du har lyst til å "sondere terrenget" litt før du bestiller time.

 

Lykke til !

 

[Tobarnsmamma!!!]

Det er jo et veldig godt tegn for deg også at moren din fikk deg som 43-åring! Min mor var også 40 med meg, søsteren min fikk sin første som 41-åring - så det bør jo kunne gå...Min optimisme går til og fra, i dag er den ikke så verst.

Ja, jeg har fått anbefalt en gynekolog som visst nok skal være forståelsesfull, og som visst nok ikke lyser dødsdommen bare på grunn av alder. Jeg orker ikke tanken på sånne. Jeg har sendt en sms fordi hun ga meg mobilnummeret hans og sa at det var ok, men han har ikke ringt tilbake. Men jeg har gjort det, og kommer til å insistere på å komme igjennom, selv om jeg gruer.

 

Hva med deg selv? Har du tenkt å søke hjelp av noe slag?