Én av fem får komplikasjoner

[Anonym bruker]

Ville aldri tatt keisersnitt om det ikke var medisinske årsaker til at man må ta det. Tror mange lurer seg selv ved at det er så mye bedre med keisersnitt. Ville heller insistert på å få epidural...

 

 

 

http://www.dagensmedisin.no/nyheter/2004/04/15/keisersnitt---n-av-fem-far-/index.xml

[Anonym bruker]

http://www.pasienthandboka.no/default.asp?mode=news&newsid=248

 

Å føde er vondt og for noen vondere, men keisersnitt bør man nok ikke ta om det ikke er i nødstilfeller eller medisinske årsker til det. Fødselsangst har vell de fleste.

[Gjest Mylian&A.V+tre i magen! :-)]

På tide at legestanden begynner å nevne planlagte keisersnitt UTEN hastekeisersnitt. Du derimot virker veldig dum.

[mooch]

Helt enig. Og at man kanskje etterhvert begynner å snakke om de komplikasjonene som kan følge av en vaginal fødsel.

[Anonym bruker]

En venn av meg fikk for noen dager siden en gutt. Første gang måtte hun mase seg til keisersnitt. Legene og jordmødrene var helt oppgitt over henne. Hun hadde fødselsangst mye pågrunn av at barnet låg i sete, samt generell fødselsangst. Selvsagt en god grunn til å føde med keisersnitt. Hun fikk nettopp sitt andre barn og denne gang fødte hun vaginalt. Hun fikk epidural og sa at hun gjerne kunne føde slik flere ganger fordi hun bare kort tid etter fødselen var frisk og rask. Hun hadde mange komlikasjoner etter keisersnittet og i tillegg fikk hun en svært stygg arrdannelse eller keloiddannelse som det også heter. arrdannelse.

 

http://www.hudlegekontoret.no/kategorier/sykdommer/arrdannelse

 

Poenget er at så lenge det er fare barnet og stor sannsynlighet for at kvinnen skal få en svært smertefull fødsel bør man kunne få keisersnitt. Dette er det mange grunner til. Tror ingen her inne mener at folk ikke skal få velge selv eller ha en egen oppfatning om hva som er best for de. Fødselsangst arter seg forskjellig fra kvinne til kvinne. Det tror jeg de fleste vet. Noen kan faktisk ha angst for keisersnitt og kirurgi andre for å føde vaginalt.

[AO3]

For det første handler vel ikke fødselsangst bare om man skal ta planlagt ks eller ikke...

 

Jeg har allerede et akutt ks bak meg, med påfølgende økt sjanse for akutt ks hvis jeg forsøker å føde vaginalt neste gang. Sjansen for akutt ks ved prøvefødsel neste gang er hele 25%. Det er som kjent større sjanse for komplikasjoner etter akutte ks enn etter planlagt ks. Dette er, sammen med komplikasjonsraten ved ks på 20%, to uheldige statistikker jeg må veie opp mot hverandre. Jeg har falt ned på den "dårlige" siden av statistikken flere ganger allerede, så jeg er redd for at jeg vil gjøre det igjen. Hvis gynekologen hadde hatt en krystallkule hvor han kunne se at jeg neste gang vil få en vond, men *normal* vaginal fødsel, hadde jeg født vaginalt uten å blunke!! Dessverre er det vel de færreste forunt å vite slike ting, og jeg driver ikke og kaster bort pengene mine på spådamenes 800-nummer. Jeg har ingen illusjoner om at ks er en enkel utvei, og jeg kan mye mer om dette enn de fleste.

 

Det er fryktelig mange variabler man må veie opp mot hverandre, inkludert psykiske årsaker som f.eks. et ødelagt svangerskap hvis man sliter med angst. Det er vel ingen tvil om at en normal vaginal fødsel er det ideelle, så lenge det ikke er medisinske årsaker til å ta ks - men så er det nettopp dette med HVA som kvalifiserer til medisinske årsaker på det psykiske planet, da. Er en vaginal fødsel verdt et ødelagt svangerskap? Depresjoner etter fødselen? Er et ks verdt en sårinfeksjon etterpå? Psykisk helse er like viktig og avgjørende som fysisk helse. Man kan ikke overse hva som skjer inni hodet på en gravid kvinne, alt kan ikke undersøkes vha ul og gu.

 

Det finnes ikke ett svar på spørsmålet om hva som er det "best", det må hver enkelt selv komme fram til i samarbeid med gyn og/eller jordmor. Epidural hjelper på smerten (fantastisk!!), men det er ikke alltid smerten er problemet.

[AO3]

Dessuten, du anonym her oppe, å si at "fødselsangst har vell (sic) de fleste", er bare for dumt... Sett deg litt inn i temaet først, kanskje?

[Gjest]

Takk for et fint opplysende inlegg meg80:-)

Det hjelper faktisk veldig å se at ihvertfall noen her inne har forståelse for at gravide kvinner og er mange forskjellige individer med hver sine behov.

 

Til mange av dere andre som driver reine kampanjer for/imot ks vil jeg si at jeg synes det er trist at fødselsangst ikke blir tatt mer på alvår enn å bli degradert til ks/vaginalfødsel-debatt.

 

For meg har ikke dette så mye med saken å gjøre og jeg blir lei meg når jeg eksempelvis blir beskyldt for å bare være ute etter ks. For meg handler angsten om flere ting, og det jeg har søkt på dette forumet er forståelse og en følelse av ikke å være alene.

[AO3]

Helt enig med deg, godegodemamma... Fødselsangst handler om så utrolig mye mer enn ks vs ikke ks. Jeg kan ikke akkurat si at ks i utgangspunktet er en ønskedrøm for meg, altså... Jeg er glad for at fødselsangst vha Siri Kalvig ble tatt opp i media - kanskje vil det bli mer "legitimt" å ha det etterhvert? For hennes del handlet det jo om at hun fikk en mulighet til å bearbeide angsten underveis i svangerskapet, og en fin vaginal fødsel ble løsningen for henne! Heldiggris!

 

Jeg synes det er trist å stadig få dyttet opp i ansiktet at jeg ikke er "bra nok" siden jeg er redd. De følelsene har jeg i altfor stor grad fra før av, ellers takk. Jeg trenger ikke å bli minnet på det av diverse anonyme. Det er en vesentlig forskjell på å ha fødselsangst og å være "normalt" redd for å føde. Jeg var sistnevnte før fødselen - jordmora jeg gikk til før fødselen mente at jeg hadde fødselsangst i utgangspunktet (dette fortalte hun meg i ettertid), men det er jeg uenig i. Det må da vel være normalt å gråte noen tårer innimellom og være redd for det ukjente? Jeg hadde et kjempefint svangerskap, og var supermotivert for å føde vaginalt. Fødselsangst er noe helt annet - det kan ta over livet ditt, og man trenger gjerne hjelp for å finne ut av følelsene.