Hva syntes foreldrene deres...

[Anonym bruker]

..om at dere ville ha barn med en annen kvinne/mann?

Jeg er lesbisk selv, og har hatt samme jentekjæreste i lang tid. Hele familien min, inkl besteforeldre, synes det er kjekt, og de har blitt utrolig glad i kjæresten min. Det var litt værre med kjæresten min, moren hennes trengte litt tid på å bearbeide det.

Vi har snakket om barn helt fra begynnelsen av, i og med at det er et sterkt ønske for oss begge, og det var viktig for oss å ta sånne "store ting" i begynnelsen av forholdet.

Moren hennes mener at dette er uaktuelt. Ikke fordi vi er to jenter, men hun er bekymret for at barnet bare skal ha én biologisk forelder i tilfelle det skulle dukke opp noe arvelig, eller at barnet skal ligne veldig på sæddonor o.l. Hun sier faktisk at hun synes det er bedre om en av oss går på byen og blir gravide der enn å bruke sæddonor, for da "vet vi i det minste hvem faren er, og han har et ansikt." Vi prøver å si at vi ikke vil ha noen far, at det nettopp er det som er litt kinkig i vår situasjon, men at vi har flotte, trygge og stabile mannspersoner (onkler, "filleonkler", våre venner) som kommer til å være en del av barnets liv, i tillegg til bestefedre. Da krisemaksimerer hun og mener at hvis barnet får en arvelig sykdom, eller kommer til å trenge beinmargstransplantasjon eller en nyre, så er vi stuck. Det hjelper lite når vi prøver å forsikre henne om at både donor og sæd er sjekket. Hun går så langt som å si at hvis vi får barn blir det ikke hennes barnebarn fordi hun ikke vet "hvor halvparten av barnet kommer fra". Vi har også vist henne forskning/artikler som viser til at barn av homofile ikke blir mobbet mer enn andre barn, at de vokser opp på lik måte som barn av heterofile, og at de har samme vilkår til å bli sunne, stabile, trygge individer som alle andre barn. Samtidig som hun mener dette ift at vi vil ha barn, sier hun også at hun synes det er HELT greit at datteren hennes er sammen med en jente. Forvirrende. Puh, dette begynner bli langt! Mine foreldre støtter oss og sier at et barnebarn er et barnebarn uansett.

Innerst inne vet jeg jo at den dagen hun får vite at hun skal bli mormor, så kommer hun ikke til å fornekte barnet. Likevel blir jeg usikker, for jeg har alltid vært av den oppfatning at barn ikke er noen menneskerett. Jeg, og vi, har lagt ned mye tid i å lese, undersøke, spørre og grave, for å få dannet oss et bilde av hvordan det er å vokse opp med to mødre. Jeg ville ikke satt et barn til verden hvis jeg trodde det kom til å bli mobbet, eller at det ville lide på noen måte, og det ville ikke kjæresten min heller. Jeg vet ikke hva mer jeg skal gjøre for å få formidlet dette til svigermor. Vi har et godt forhold, og hun behandler meg utrolig bra, men det er akkurat dette med barn som tydeligvis plager henne. Skal vi ta hensyn til det, og i så fall hvordan tar man hensyn til sånne synspunkter? De er viktige for oss, så skal vi "drite i", eller "jobbe" enda mer med henne før vi går seriøst inn for å få barn? Hvordan har deres foreldre reagert, og hva slags hensyn har dere tatt til evt dårlig mottagelse fra foreldre/svigerforeldre?

 

Dette er viktig for meg, så alle dere som får lyst til å dømme meg/oss nedenunder og hjem; vær så snill og i det minste ha litt respekt for henvendelsen min. Tenk hva dere vil, men jeg trenger virkelig ikke å høre at homofile skader barna sine og alt det der, det er ikke det jeg er ute etter nå.

Håper jeg får litt hjelp her! På forhånd takk:)

[Anonym bruker]

Moren min kunne ikke fatte og begripe hvorfor vi skulle ha barn, men er det en som stiller opp er det henne.

 

At svigermor ikke vet hvor " halve " barnet kommer fra er bare tull, jeg vet ingenting om min morside, fordi mamma er adoptert og alle opplysninger stopper der. Det er en kjangs en må ta og den er lik for alle. Har du en one night og blir gravid vet du jo ikke en skit om faren til barnet.... Vet vel mere med donor !

 

Synes dere skal tenke på hva DERE vil og ønsker.

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Takk

Så hyggelig å høre at moren din snudde på det!

Vi vil selvfølgelig ta hensyn til våre ønsker først og fremst, og det er ikke noe alternativ å ikke få barn fordi noen synes det blir feil når vi er så sikre på at det vil gå bra. Men det er også litt sårt at hun avfeier argumentene og tankene våre så glatt som hun gjør, spesielt for samboeren min.

Takk for svar da!

[Anonym bruker]

Skitskummelt å få barn med en tilfeldig på byen, kan jo ha masse rare sykdommer både i seg selv og i familien, svært få av dem som går rundt med helseattest i baklomma...

 

Hvis dere velger åpen donor kan dere bla. på Stork få en liste med opplysninger om donorene og dere kan velge hvilke egenskaper og utseende etc. dere vil ha. Kanskje det går an å vise det til svigermor?

[prima donna]

vet du, svigerforeldre og foreldre. Det er det samme uansett om dere er lesbiske eller ikke. Jeg er i et heterofilt forhold, men kjenner meg igjen i din frustrasjon. Samtidig ser jeg når jeg leser innlegget ditt at jeg er kommet et steg lenger i familielivet enn jeg var før jeg fikk barn. da trodde jeg besteforeldrene skulle bli veldig viktige. det er de forsåvidt, men ikke slik jeg hadde tenkt. Besteforeldre; de har på ett vis prøvd en gang, og bestemt seg for hva de skulle gjort (les: skal gjøre) annerledes (neste gang). men, det mange ikke klarer akseptere er at de ikke kan kontrollere omgivelsene til barnebarna på samme måte som de gjorde med egne barn, og at livet ikke alltid er etter deres gode hjemmelagde oppskrift. At hun legger så mye vekt på det med far... vel. hun ble vel litt tatt på senga. Hadde kanskje ikke tenkt på den muligheten. men som sagt: livet er ikke alltid etter oppskriften. Hun kommer til å forstå det etterhvert. Og uansett; dere må ikke bruke energien deres på dette. Dere lever deres liv. lev det med hverandre, ikke med svigermor!