En fødsel som satte dype spor... (langt)

[miamipia]

Nå er det snart 1 år siden Simon kom til verden.

Riene startet samme kveld som jeg hadde vært å fått modningsakkupuntur. Det kjentes først ut som vanlige masrier/kynnerer. Men det var mer intense og varte regelmessig i flere timer. Kl.05.00 dro vi til sykehuset. da hadde jeg 2 cm åpning. Jeg fikk ikke dra hjem igjen for riene var så tette. konsekvent 5 min mellom hver ri som varte mellom 30 og 60 sekunder. Jeg fikk beskjed om å legge meg å sove... men klarte ikke det med så kort mellomrom mellom riene. litt utpå formiddagen ble jeg sjekket på nytt og da hadde jeg nesten 3 cm åpning. altså ikke store fremgangen til tross for alle disse "masriene" som de kalte dem. Jeg ble tilbudt akkupunktur for å dempe smertene. jeg takket ja til det, men vet ikke om det hjalp meg. vondt gjor det no uansett.

Timene varte og rakk og kl. 17 ble jeg sjekket igjen...da hadde jeg fortsatt 3 cm åpning... altså da hadde jeg brukt 12 timer på 1cm...

Det ble tatt en rask vurdering om fremskynde fødselen eller gi meg sovemedisin... Det ble da avgjort å fremskynde. Få det gjort.

Da tok de vannet og en time senere koblet til drypp...

Dryppet fikk virkelig fart på riene. Herregud så intense de var. Når den ene var ferdig så startet neste ri.. slik gikk det noen timer til..

ca. kl. 20 fant de ut at det var 5/6 cm åpning.. like etterpå falt pulsen til Simon i magen min drastisk. Dette husker ikke jeg noe av, jeg er blitt fortalt i ettertid at pulsen hans var lav i ca 4 minutter. jeg fikk i oppgave å puste dypt i oksygenmasken noe som hjalp veldig for lillegutt.. pulsen hans begynte å stige igjen.. Det kom til og med ei inn og tok blodprøve av meg i armen mens jeg lå der... jeg har ikke fått det med meg i det hele tatt... jeg var helt fjern... Mannen min sto vettskremt ved siden av meg når pulsen til Simon sank og det kom 4/5 hvitkledde mennesker inn og vurderte meg...For å roe Thomas ned sa de at det var elektroden på hode til Simon som var løsnet litt.....

Jeg fikk også en stikkpille som skulle hjelpe på smertene... Jeg vet heller ikke om det hjalp.. det gjor det sikkert.

Plutselig hadde jeg full åpning. Jordmødrene ble kjempeoverasket over hvor fort det hadde gått fra de startet dryppet kl. 18 og 4 timer senere var det full åpning.

Jeg fikk hvile litt nå, de roet ned dryppet og ga meg litt cola og druesukker tabeletter. jeg fikk også lystgass klargjort nå....

Så var det bare å hive seg rundt på neste etappe. presse....

Jeg presset og presset og presset men fikk ikke ungen forbi bekkenkanten. Riene mine varte nå bare 30 sek i gangen. alt for kort.

Etter en time kom gynekologen inn. Hun satt i gang sugekopp. Hun fikk festet den og alt var klart men så smalt den av i det hun begynte å dra. lyden var akkurat som om du drar en sugekopp av vindusruten. "plopp".. og det vart helt helt forferdelig. så vill hun prøve en til, men den vill ikke feste seg... det gikk bare ikke.

Hun skrudde opp dryppet mitt til over 200 for virkelig å få tak på riene mine som bare ble mer og mer borte.. Kroppen min ga opp.. den var helt utkjørt.

da i 22 time ble det avgjort.

keisersnitt!!! Jeg ble lempet over i en annen seng, trillet gjennom gangene i inn i heisen som førte meg ned til opreasjonsstuen. Thomas sto igjen på fødestuen og så på restene av blod og avføring som var kommet ut av underlivet mitt...

Da jeg var klar ble han hentet for å ta i mot sønnen sin.

4,5 timer senere fikk jeg holde sønnen min. Da var jeg helt fjern og kunne ikke forstå hva som egentlig hadde skjedd. Jeg følte meg helt borte fra virkeligheten. Her satt jeg plutselig med en liten gutt i armene mine,, og det var sønnen min sa de....

det skal også sies at gutten hadde kolikk i 4 mnd og etter det et stort søvnproblem. Han går i dag på vallergan for å få bedre nattesøvn og jeg begynner nå å få reaksjoner på det jeg har gått gjennom.

En tung fødsel og mange mange mnd med mangelfull søvn...

Jeg er sliten....

[AO3]

Jeg hadde også en fødsel som lignet litt på din, som endte i ks etter mye slit... Heldigvis hadde ikke babyen min kolikk, da, det aner jeg ikke om jeg hadde klart.

 

Det er ikke så mye jeg kan si som er til hjelp for deg, egentlig, annet enn at jeg håper du har fått snakket ut om opplevelsen din. Det er snart sju måneder siden jeg fødte, og jeg sliter veldig med alt som skjedde. Jeg har fått fødselsangst, og gråter fremdeles ofte. Det ser ikke ut til å bli bedre, egentlig. Jeg har følt meg så verdiløs og mislykket fordi jeg ikke klarte det "alle andre" klarte, nemlig å føde babyen min. Kroppen min sviktet meg da jeg trengte den som mest. Du er i alle fall ikke alene, og jeg håper ting vil se litt lysere ut for deg etterhvert! Kronisk søvnmangel gjør vel ikke akkurat situasjonen bedre for deg, dessverre.

[ChocoCub]

Min fødsel begynte normalt.

Det var fredag kveld og jeg kjente sammentrekninger som økte i intensitet med 15-20 min mellomrom.

Tenkte at det er kanskje sånn det er å ha rier.

Dette var jo første gang for meg og mannen min.

Natten ble lang.

Jeg hadde sammentrekninger med korte intervaller og ulik styrke.

Hver gang jeg forsøkte å legge meg for å sove måtte jeg opp for å kaste opp.

Jeg ringte inn til fødeavdellingen min ca.0630 på lørdag, de ba meg om å bli hjemme.

Riene økte og etter en liten telefon ca.1130 til jordmor dro mannen min og jeg til sykehuset.

Det var usikkert om vannet mitt hadde gått, jeg fikk akupunktur siden riene hadde avtatt noe.

Atmosfæren var avslappet, det var kun jordmor og mannen min hos meg på fødestuen.

Jeg og mannen min har begge sykeshusskrekk, jeg har aldri likt nåler ei heller vært innlagt, derfor ønsket vi en fødsel uten medikamentell smertelindring.

Ved vaktskifte kl.1500 kom "min" jordmor som hadde fulgt meg på kontrollene og konstanterte at jeg hadde 6cm åpning.

Jeg kjente en stor lettelse over at "alt" var så i rute og følte meg lykkelig over å være så i kontroll.

Alt var bra, det var fullmåne og en alldeles nydelig høstdag.

Pustet meg igjennom riene som avtok mer og mer.

Fikk mer akupunktur og ble sjekket nedentil.

Vannet ble tatt og det var noe misfarge.

Det rådet usikkerhet om det faktisk var hodet som hadde festet seg eller om det var setet.

Flere jordmødre, flere kjente at jo det var seteleie!

Klokken var nærmere midnatt og "min"jordmor var gått for dagen.

Min verden raste sammen da jeg fikk beskjed om at jeg ikke fikk føde der jeg var på grunn av seteleie.

Jeg kjente maktesløsheten og sorgen over beskjeden.

Mannen min og jordmor fulgte meg over på den andre avdelingen.

Det første vi ble møtt med var kommentaren;"Kan ikke ***avdelingen ta sine fødende et annet sted for de hadde jo så mye å gjøre på denne avdelingen!"

Ordene var forferdelig sårende både for meg og min mann som uforskyldt hadde havnet i denne situasjonen.

På fødestuen var det folksomt og svært negativt ladet stemning som selvfølgelig smittet over på meg.

Jeg har ikke tall på hvor mange jordmødre som undersøkte meg nedentil, men det var svært ubehagelig mange.

Babyen var stresset, mer misfarget vann kom og fosterlyden falt.

Jeg var på gråten flere ganger, kikket bort på mannen min som også forsto alvoret.

Det ble gjort en rask ultralyd av lege som sa det var usikkert om bekkenmålet mitt var gunstig for setefødsel.

Hun ønsket en second opinion, men det kom aldri noen ny lege.

Lege bestemte akutt keisersnitt var eneste løsning.

Jordmor fra min avdeling kunne ikke bli med meg på operasjonestuen fordi det var en annen fødende på avdelingen hennes.

Jeg kapitulerte.

Gråten kom og sjokket var enormt.

Personalet begynte å preppe meg for operasjon.

Sykepleieren fikk ikke satt inn veniflon, hun stakk så mange ganger at jeg mistet tellingen og hadde plager i lang tid etterpå.

Jeg skalv da spinalbedøvelsen ble satt.

Mannen min satt stum ved siden av meg og jeg sa;"Aldri mer, aldri mer..."

Klokken var nå snart 0130 det var blitt søndag.

Et lite kvarter senere kom en pike til verden.

Jeg fikk såvidt et glimt av henne før hun forsvant blant de grønnkledde.

Senere ble jeg trillet på post operasjonsavdeling der det var et hylende kvinnemenneske som gråt og gjorde det utrivelig for resten av oss.

Vi var fire-fem andre nybakte mødre i tillegg til Den hylende.

Jeg overhørte personalet si til moren ved siden av meg at ingen av de nyfødte kunne komme opp til oss på grunn av Den hylende forstyrret sånn i avdelingen.

Det skulle gå nesten fem timer før jeg fikk se familien min.

Jeg hadde ligget i uvisshet om alt var bra med datteren min og med mannen min.

De på sin side fikk ingen info om det hadde gått bra med meg etter keisersnittet.

Må si det var grusomme timer for oss.

Tiden som fulgte på barsel forverret hele opplevelsen.

Dårlig eller ingen informasjon om hvordan jeg skulle legge barnet til brystet.

Følte meg svært dårlig ivaretatt, usynlig er ordet.

Da "min" jordmor kom på besøk fikk jeg endelig ordentlig ammehjelp.

Vel hjemme slet jeg med flere brystbetennlser og ble til slutt innlagt med abscess.

Dere som har hatt det vet hvor plagsomt det er...

Resultatet ble langvarig antibiotikakur, ikke lov å gi morsmelk, senere problemer med å gjenoppta ammingen og følelsen av å være mislykket mor.

Nå i etterkant ser jeg at jeg det å ikke kunne amme bare var en bagatell.

Likevel, ammepress er noe skit!

Det er ingen skam å gi erstatning!

Jeg har bestemt meg for å skrive en klage til sykehuset, dels fordi vi ble dårlig behandlet og fordi vi trenger å få lagt det hele bak oss.

Takk og pris for at datteren vår er velskapt.

Min dypeste medfølelse til alle foreldre som har hatt traumatiske fødsler og vond barseltid.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[ChocoCub]

Det hører med til historien at datteren min lå i seteleie en stund i svangerskapet uten at noen oppdaget det.

Da hun ble født var hodet hennes helt avlangt og nærmest flatt på toppen. Likevel sa de på kontrollene mine at det var hodet som var festet seg. Hvis det blir noen neste gang, skal jeg be om ultralyd og mye mer oppfølging!

 

[miamipia]

Takk for at dere deler deres tanker og historier med meg..

Jeg gråter da jeg leser deres opplevelser fra fødselen. Jeg kjenner enda hvor stor fortvilelsen var under min egen fødsel og kan tenke meg hvordan det var for dere...

 

Jeg skal til lege på tirsdag for å oppsøke hjelp.

Klarer ikke bearbeider tanker og følelser selv enda ett år etter.

Jeg har en sånn følelse av å ha opplevd ett overgrep mot kroppen.

Det som skjedde under fødselen, og det å bli fratatt nattesøvnen pga kolikk og en guttebaby som "ikke trenger så mye søvn". og den lille gutten sover ikke natta gjennom den dag i dag... hvor lenge skal det pågå? Jeg har kontaktet så mange at jeg har mistet tellingen, men finner ingen annen løsning enn vallergan.... trist...

Jeg er sliten nå... makter ikke være sosial... og makter ivertfall ikke være intim med min mann... jeg orker ikke gi mer av meg selv etter at sønnen min har sovnet.. Og nå er permisjonen over og nå skal man trå til på jobb....

Jeg jobber på et treningssenter og målet er å spre treningsglede og humør... det er ikke det letteste å gjøre når natta har inneholdt 3 - 4 timer søvn... og da ikke sammenhengende søvn....

Jeg sliter veldig.. hvordan skal man møte neste dag... og det hele startet med en denne fødselen...

 

 

Jeg kontaktet jordmor som tok i mot min sønn om å få en fødselssamtale nå... hun har enda ikke ringt meg tilbake... det er sårt...

 

Hvor mye skal man egentlig tåle??? Hvor er grensen?? Jeg vil jo ikke "syte" men jeg føler at dette vokser over hode på meg... hvordan skal man møte morgendagen...?...