Nå har jeg vært mamma i 17 dager... (langt innlegg)

[♡ Mors-lykke ♡]

... til verdens skjønneste lille pike ! Ikke skjønner jeg hvordan andre har tid til å være så mye på nett den første tiden - jeg føler at all tid går til amming, kos, bleieskift og litt søvn innimellom, hehe :-) Men jeg elsker å være mor - dette er noe av det mest fantastiske jeg har opplevd !

 

Fødselen ble tøff og annerledes enn jeg hadde sett for meg, men "premien" til slutt var verdt det hele. Jeg ble forsøkt igangsatt med modningskapsel fra formiddagen av dag 1. Etter 6 timer var det ingen endring å spore, og de satte etterhvert modningskapsel 2. Jeg tilbrakte natten på sykehuset, og i løpet av den natten startet modningsriene. De ble forholdsvis smertefulle etterhvert, og jeg fikk smertestillende stikkpille samt varme omslag for å dempe smertene. På formiddagen neste dag ble jeg overført til fødestue, og de satte drypp for å forsøke å få fortgang på sakene. Åpningsriene startet da ganske kjapt, og jeg hadde 3-4 rier pr 10 min, og de varte ca 45 sek hver. De var veldig vonde, men med litt pauser i mellom så gikk det allikevel greit. I pausene hadde jeg jo ikke vondt i det hele tatt, og følte at jeg fikk hentet meg inn greit. Men så økte de dryppet for å forsøke å få ennå mer fortgang i sakene, da babyen ikke hadde det så bra. Da fikk jeg konstante rier, ekstremt smertefulle, og uten pauser i det hele tatt. Det eneste smertestillende jeg ble tilbudt var lystgass, som ikke hjalp i det hele tatt. Smertene ble raskt (på grensen til) uutholdelige, og jeg var utrolig fortvilet. Dette pågikk i noen timer, et par forskjellige leger var innom - og til slutt kom de og sa de hadde bestemt seg for akutt keisersnitt. Derfra gikk ting veldig fort, og jeg følte det som om jeg var havnet midt i en episode av "Akutten" - følte meg helt utenfor meg selv, og det var en bisarr opplevelse å bli kjørt i hui og hast gjennom sykehuskorridorer og heis, fremdeles med forferdelig smertefulle rier og antydning til panikk... På operasjonssalen var det MASSE folk, og alle hadde en funksjon. De satte spinalbedøvelse, og det var også innmari rart, å kjenne hvordan jeg gradvis, men raskt, mistet all følelse fra tærne og opp til midt på brystet... Når selve inngrepet først ble satt igang tok det bare to-tre minutter før jeg hørte jenta vår skrike. Jordmora stakk henne såvidt opp mot ansiktet mitt i det hun løp avgårde med henne for å tørke av henne litt osv. Jeg lå igjen på bordet og følte det som om det hele bare var en merkelig drøm... Det var rart å kjenne at de jobbet med/i/på magen min, som om de "hoppet" på den eller noe, men ingen smertefølelse såklart. Temmelig surrealistisk... Der lå jeg med slanger og klyper og gudene vet hva koblet til kroppen, et rom fullt av leger og sykepleiere som alle jobbet på meg, og jeg var blitt mamma til ei lita jente som jeg knapt hadde fått se... Det skulle også ta mange timer før jeg fikk se henne igjen, men det visste jeg heldigvis ikke da. Når jeg endelig fikk se henne og holde henne følte jeg en intens og altoverskyggende lykkefølelse :-) Alt jeg hadde vært (og skulle) gjennom var mer enn verdt det !!!

 

Jeg kunne skrevet så mye mer om fødselen, og den første tiden etter, men det lar jeg være. Det eneste jeg vil legge til er at jeg ville aldri kommet meg gjennom det hele uten min helt utrolig fantastiske samboer ! Han var en så vanvittig god støøtte for meg, at jeg har ikke ord for det. Jeg vil så gjerne gi ham noe, som takk for - og et symbol på - hvor ubeskrivelig mye han hjalp meg. Foreløpig har jeg ikke klart å finne noe som "duger" i så måte, men håper på at noe dukker opp.

 

Nå sitter jeg med det vakre lille gullet vårt på armen, og den intense lykkefølelsen har ikke avtatt det minste :-) Hun er helt perfekt på alle måter, og jeg slutter ikke å forundre meg over at hun har vokst til inni magen min... Jeg føler meg uendelig priveligert som får oppleve dette :-) Disse 17 dagene har gått i en forrykende fart, og jeg innser hvor verdifullt hvert eneste sekund er. Før jeg rekker å blunke er hun 1 år gammel og jeg må levere henne fra meg hver dag for å dra på jobb... Jeg gruer meg allerede ;-) Men først skal jeg nyte til fulle denne dyrebare tiden med det lille vakre mirakelet og hennes fantastiske pappa !

 

Til slutt vil jeg bare si til alle de som så inderlig ønsker å bli satt i gang: det er absolutt ingenting å trakte etter... !!! Tro meg, dere vil heller at naturen skal få gå sin gang, og at kroppen selv får bestemme tempoet...

 

Lykke til videre alle sammen, hilsen en særdeles lykkelig mamma :-)

[Gjest]

Gratulerer med baby! )