Når det gjelder å gå i begravelse....

[Gjest]

Føler dere at dere MÅ gå i begravelse til noen, selv om det ikke er nær slekt eller venner ?

Og går man i begravelse for sin egen del eller de pårørendes ?

 

Vi har diskutert dette litt på jobben, og en mener man bør gå om man føler det selv. For å avslutte bekjentskapet en siste gang. Andre mener man bær gå for å vise de pårørende respekt og medfølelse.

 

Jeg ønsker at i min begravelse skal det kun være de helt nærmeste. Ingen skal føle at de må gå om de ikke vil, og det er jo også en større belasting (ihvertfall synes jeg det) for de nærmeste at det er masse masse folk der som bivåner det hele.

Jeg hater å vise gråt ovenfor andre, og i en så sår situasjon som en begravelse for sine nærmeste, så ville jeg vært i "fred" med de nærmeste som også sto den døde nær.

 

 

Litt rotete skrevet, men hva tenker dere rundt dette ?

Jeg føler man kan bli litt uglesett om man ikke går i enkelte begravelser.

[meg & to små vampyrer]

Litt begge deler.

 

Jeg går for min egen skyld og fordi jeg ønsker å vise de pårørende at jeg bryr meg.

 

Men jeg ville ikke gått bare for syns skyld til hvem som helst da.

[erteposen + 4]

Begge deler, men er det ikke nær familie eller en nær relasjon i mitt liv går jeg først og fremst for familien sin del.

[prekæs]

En begravelse er og skal være en følesesmessig belastning. Derfor går ingen i begravelse for moro skyld. Jeg går av begge de grunnene du nevner. Tror vi er i ferd med å få ett samfunn hvor man utelater å gjøre ubehagelige ting. Helst av hensyn til seg selv. En bekjent sa at hun ikke hadde trodd at oppmøte i hennes nære slektnings begravelse skulle bety så mye for henne som det gjorde. Var noe hun ført tenkte på når dagen var der.

[Gjest]

Hm.

Jeg er litt motsatt der. Da mormor skulle begraves, hadde jeg helst sett at vi anonnserte det som "begravelsen har funnet sted i sillhet" og bare hatt nærmeste familie og venner der.

 

Kirken var stappfull i bygdefolk og mange andre, siden hun bodde på et relativt lite sted. De fleste av disse følte nok at de "måtte" gå, siden de kjente henne, men uten å ha noen tett relasjon.

Som nær pårørende da, følte jeg at jeg var litt på utstilling. Jeg var ikke oppe ved kisten, som noen av de andre barnebarna var - for jeg følte det ubehagelig.

 

Mulig jeg er sær, men i slike situasjoner ønsker jeg å være litt i fred med sorgen, sammen med de nærmeste som også sørger like hardt.

 

 

 

 

[NormaJean]

da søsteren min døde dukket det opp ca 500 mennesker i begravelsen. Så det var ikke noen rolig og stille affære for å si det sånn.......

På en side så var det fint å oppleve at så mange kom, mange som følte seg berørte og ville ta en siste farvel.

MEN, husker jeg også reagerte fordi jeg så endel som kom bare fordi de var nysgjerrige og egentlig ikke hadde noe der å gjøre. Det var feks noen bekjente av mamma som dukket opp, de satte seg helt fremme, der hvor egentlig bare familien skulle sitte, og siden det var så mange som kom så måtte fetteren og kusinen min stå fordi disse fremmede tok plassene dems. Det plager meg fortsatt.

Vi hadde ikke begravelsen i kirke fordi søsteren min var human-etiker, ble ganske frustrert fordi mange skulle ha en mening om det.

 

Personlig syns jeg det var godt å se hvor mange som var glad i henne, men syns det er dumt å dukke opp ut av forpliktelser. Personen er jo død uansett, så hvordan man velger å ta farvel er et personlig valg.

Men jeg vet at ganske mange hadde blitt lei seg hvis vi hadde valgt en "lukket bisettelse", så det var aldri ett alternativ.

[Himmel og hav]

Jeg går i begravelser for min egen del, når det er en slektning eller nær bekjent, for å ta farvel, for å sørge og for å vise støtte til andre sørgende.

 

Men her jeg kommer fra er det vel så viktig å "følge noen til grava" for å vise de pårørende at man bryr seg. Derfor er det alltid en fra familien som stiller i kirken om f.eks naboen mister moren sin, selv om vi ikke kjente den avdøde, men da går jeg aldri i etterpåselskapet.

 

Begravelse er jo et rituale som er større en selve handlingen - hvis det gikk an å forstå for andre enn meg. Det er også en markering av at samfunnet har mistet en av sine, og at vedkommende har betydd noe for flere enn kjernefamilien. Det tristeste jeg kan tenke meg er begravelser hvor ingen kommer. En full kirke viser jo at den avdøde har betydd noe for mange, og jeg tror de ferreste er der for å glane på de nærmeste pårørende, telle tårer eller spise gratis snitter.

 

For meg ville det vært en ekstra sorg om ingen andre enn de nærmeste brydde seg så mye om avdøde at de "gadd" å komme i begravelsen. Det ville på en måte vist at vedkommende ikke ble savnet av flere enn nære slektninger. Jeg ville også syntes at det var tungt om noen jeg brydde meg om døde, og jeg ikke fikk lov til å delta i begravelsen.