Hvor lenge orker man dette? 5 ganger nå ...

[Stadig optimist]

Føles godt å lese på disse sidene at man ikke er så alene om å ha habituell abort allikevel, og at det ser ut til at mange av dere ikke gir opp og til slutt lykkes.

 

Selv har jeg nettopp hatt mitt 5. ufrivillig avbrutte svangerskap. Fødte en velskapt, men litt liten sønn for 6 år siden. Etter ham har jeg hatt 5 aborter: Først et med blødninger i 13. uke der det hadde stoppet opp i 9. uke (inn til utskraping), deretter en spontanabort med blødninger der det bare hadde gått ca 6-7 uker (ingen utskraping), i det neste stoppet hjerteslagene i uke 12 (inn til utskraping), neste gang rakk jeg såvidt å få bekreftet at jeg var gravid i 6. uke før hcgen falt igjen, og nå nylig for 5. gang stoppet hjertet i min 10. uke.

 

Har protein s-mangel, som ble oppdaget etter en utredning etter to aborter, og har derfor fått Fragmin hver gang jeg er gravid siden. I tillegg pregnyl og cyclogest for progesteron. Men det skjærer seg hver gang. Ser ikke ut som om jeg har noen problemer med eggløsning, har prøvd pergotimekurer uten hell - de gangene jeg har blitt gravid har det skjedd "naturlig".

 

Utfordringen min er, i følge spesialisten jeg går hos, er min alder: 39 - snart 40. Det er vel ikke noen annen forklaring de kan gi - + evt at det er naturens gang når det er noe som er galt ...

 

Bare et spørsmål til dere som sliter med det samme: Hvor henter dere motivasjonen fra? Hvor lenge orker man? Hvor mye tåler man egentlig? Dette er jo rimelig utmattende for kropp og sjel - og forholdet vårt. Har noen noen tanker om hvordan man evt bør "ta det med ro" før man forsøker igjen?

 

Hilsen fra ei som har tunge dager nå, men som blir styrket i håpet når hun leser om de som har mistet både 7 og 8 ganger!

[lioness*]

Hei,

 

Så leit at du har opplevd hele fem aborter. Det er virkelig urettferdig, og spesielt etter at du også har fått blodfortynnende som jo hjelper en del. Jeg har vel ikke helt tro på at det er "naturens gang" når du mister gang på gang, selv om alderen jo spiller inn rent statistisk sett. Det er jo ikke slik at 95 prosent av alle svangerskap hos 39-åringer mislykkes heller, snarere 30 eller noe slikt.

 

Har også noen tunge dager etter utskrapning på torsdag. Det var "bare" tredje gang for meg da, men jeg har ingen barn fra før og denne graviditeten var fryktelig etterlengtet. Jeg kan liksom ikke tro at jeg først skal slite i årevis for å bli gravid, og deretter miste hver gang det skjer. Synes det er urettferdig.

 

Så hvor man henter motivasjon fra, og hvordan man orker, det har jeg rett og slett ingen gode svar på. Jeg føler at energinivået er helt på bunn akkurat nå, og er ikke noe forbilde på noen som helst måte når det gjelder mot og positive tanker. Har bedt om en ukes sykemelding nå for å få tatt meg en liten pause og komme meg igjen. Umulig å gi det man skal og ønsker på jobb uten å ha lagt dette bittelitt bak meg. Jeg tror det er helt naturlig og riktig å la seg selv bryte litt sammen når livet viser seg fra sin verste side. Det blir nesten mer en påkjenning å hele tiden skulle "stå på" og være sterk.

 

Forholdet er jo også utsatt når man sliter med disse tingene, det er klart. Man har liksom litt lite igjen å gi når man opplever tunge tider. Vi har for vår del bestemt oss for å finne noen å snakke litt med, om det blir en familieterapeut, en psykolog eller en sykepleier for den del blir litt det samme, men vi ønsker å bevare det gode forholdet vi har og få litt hjelp til å lufte de vanskelige spørsmålene. Samtidig er det vel kanskje greit å akseptere at det blir litt skurringer og slikt innimellom. Jeg forsøker å huske på at mannen min også opplever dette som tungt, selv om jeg nok har hatt mye sterkere reaksjoner selv. Det blir veldig lett til at jeg knekker sammen og han sitter igjen med rollen som den som trøster. Det blir ikke så mye rom for hans reaksjoner.

 

Jeg lurer også litt på det der med å vente før man prøver igjen. Vi blir jo anbefalt å vente en mnd eller to, men siden jeg hadde laparoskopi for 6 mnd hvor de fjernet noe endometriose ønsker jeg ikke å vente lenger enn helt nødvendig (det vokser tilbake over tid og da blir det vanskelig å bli gravid igjen). For psyken sin del kunne det vel være greit å vente litt men det tar jeg ikke sjansen på.

 

Jeg hadde vel ikke så mange svar på det du spør om akkurat, men kan i hvert fall slutte meg til din opplevelse av at dette virkelig er utmattende for både kropp og sjel. Ønsker en lykkelig utgang for alle jentene her inne - og det veldig snart...

 

Klem til deg og alle dere andre.

[Ønsker..]

så utrolig bra skrevet lioness.

ja hvor henter man det fra.. jeg vet ikke..

tror aldri man blir klar for å prøve igjen, men man tar sjansen.. det kan jo hende det går denne gangen... men nå er det 8 gangen jeg har mistet.. hvor mye skal man gå igjennom før man klarer det...

 

[lioness*]

en liten en:

 

Takk for at du likte det jeg skrev.

 

Åtte mislykkende svangerskap, ja, det er bare så helt utrolig hjerterått. Det må være veldig tungt.

 

Det er absolutt ingen logikk, ingen fornuft, og ingen rettferdighet i det faktum at de fleste kvinner velsignes med nydelige og velskapte babyer mens andre må miste den ene babyen etter den andre (vet at det teknisk sett heter embryo men i hjertene våre er det jo snakk om det som kunne blitt en baby, ikke sant?).

 

Jeg kan ikke annet enn å krysse fingrene hardt og inderlig for deg (og oss andre her inne), og si at jeg virkelig håper at det ordner seg. Så i en annen tråd her at du skal til Rikshospitalet, betyr det at du ikke er fullt ut utredet? I så fall kan vi jo håpe at de ekspertisen kan gjøre en forskjell. Heldigvis har vi jo sett solskinnshistorier før, så ikke gi opp helt enda.

 

Hvor mange ganger man skal forsøke før man evt velger å gi opp, det vet neimen ikke jeg heller. Ofte så orker man jo mer enn man tror også, og det er jo ikke fordi man er sterkere enn andre, men man må jo bare takle det som kommer kastet. Men jeg tror vel kanskje at jeg ville vurdert adopsjonssøknad nokså snart dersom køene og kostnadene var betraktelig mindre. Men uansett vil jeg gå igjennom utredning og se om det er noe mer vi kan forsøke.

 

Og jeg må si at det hjelper en god del bare det at det finnes et slikt forum som gjør at jeg føler meg mindre alene. Det er noen andre der ute som vet akkurat hvordan jeg har det, og det er ikke så rent lite viktig.

 

Stå på jenter Vi kan jo ikke annet gjøre!

 

[Uglemamma er tobarnsmamma!]

Hei,fine jenter... Ååh, jeg kjenner meg slik igjen... Har "bare" mistet 3 ganger siden jul 07, men kjenner igjen håpløsheten... Det lengste jeg kom disse gangene var en BO oppdaget i uke 8, ellers var begge saene i uke6,så veldig tidlig...

Mitt håp har faktisk vært legen jeg har gått til. Han er privatlege,men gir meg jo opptil 50% rabatt når jeg går til ham, for jeg har vært der en del,og han vil heller hjelpe enn å ruinere meg, snille mannen

 

Nå er jeg 14 uker på vei, har ikke kommet så langt siden jeg gikk med datteren min i 06... Og alt ser bra ut så langt,så da må jeg bare senke skuldrene...Skylder magen såpass føler jeg.

Men ja, han legen min,- han har hele veien sagt,- det er ikke snakk om Hvis vi får det til...Det er snakk om Når, for dette skulle vi klare... Og han er så fast bestemt på det at jeg nesten må tro på ham. Det har hjulpet meg masse...

 

Denne gangen gikk jeg på en pillecocktail hver dag.... Crinone gel, folat, albyl-e og prednisolon...

Både legen og jeg tror at det er prednisolonen som har vært den største hjelpen.... Har dere prøvd ut de pillene? Bruken er omstridt blandt legene her hjemme, men jeg har lest om undersøkelser fra England hvor bl.a. en kvinne hadde mistet 22 ganger på rad (staaakkars!....) men fikk prednisolon og da gikk det bra....

Prednisolon er immunforsvarsdempende,slik som transplantater får,men da i større dose.

Legen min mente at jeg hadde et for aktivt immunforsvar i livmoren,såm hev ut fremmedlegemer med for stor iver...

 

Oj da,- ble jo nesten foredrag det her... Det jeg ville si var vel at det hjelper å ha en lege som tror på deg og backer deg opp etter beste evne...Og er villig til å gå litt utradisjonelle veier for å finne "feilen"...

Jeg var hos en spesialist denne gangen etter ul-henvisning og hans innstilling var bare "detter den ut så detter den ut".... Hva er det for en ting å bare slenge ut da?... Blir rent oppgitt...Men kanskje noen leger blir slik etter å ha vært for lenge i gamet...?

 

Etter at jeg mistet siste gangen i september...Så fikk jeg tilbud om utredning og skulle hente skjemaer og dra på sykehuset her... Men da hadde jeg truffet veggen...Jeg hadde fått nok av alt som hadde med svangerskap å gjøre og orket ikke tanken på det mer... Hadde vel gitt opp syns jeg selv... Men vi brukte ikke noe mot graviditet, bare lot ting gå som det gikk..Heldigvis hadde ikke kroppen min gitt opp slik hodet mitt hadde. Og tilbake hos min entusiastiske lege fikk jeg troen på at denne gangen kunne det gå bra. Og so far so good.

 

Vet ikke hvor jeg vil hen, men så til de grader lykke til videre...motløsheten har lett for å vokse seg over hodet på oss, selvsagt....Men kanskje er det solskinn på andre siden av den veggen likevel?

 

[lioness*]

Du bor i Bergen, gjør du ikke? Skulle gjerne tatt en tur til den der legen din jeg, og fått resepter på de samme medikamentene... vel vel.

 

Noen som har forslag til en lege/gyn i Oslo jeg kan få umiddelbar (=time på dagen ved positiv test pluss resepter) hjelp av dersom jeg blir gravid igjen før utredningene er over i august/september?? Jeg kommer til å bli helt desperat etter noe graviditetsstøttende dersom det lykkes igjen.. for det er helt utaktuelt å vente, og på Riksen og Ullevål er systemet jo helt uigjennomtrengelig. Tips?

[Uglemamma er tobarnsmamma!]

Joda, jeg bor i Bergen. Og Mortensen er kjempeflink... Har dessverre ingen oversikt i Oslo ang hvem som tenker likt som ham

Men veldig lykke til! Jeg er passert 15 uker nå...Kan nesten ikke tro det....

[prøver-igjen]

Jepp, dr Mortensen virker veldig flink!! Var til han igår etter anbefaling fra deg (uglemamma). Han var VELDIG positiv! Det var absolutt et tidsspørsmål før vi skulle få det til! Og det virket nesten som om det skulle skje denne måneden!! Jeg har eggeløsning (ifølge han) ca kl 3-4 om natten om ca to dager, og måtte begynne med albyl-e og blodsukker medisin igår!!! Så da er det bare til å krysse fingrene for at det skjer noe snart og at det går bra på 5. gangen:) Har en datter på 5 som jeg ble gravid med uten problem...

 

Tusen takk for anbefaling!!!

[Gjest]

Hei jenter

 

Jeg kjenner meg så igjen i det dere skriver. Alt er i orden med oss begge og i løpet av 10 mnd har jeg mistet tre ganger. Hel forferdelig! Jeg har mistet ganske tidlig hver gang. Nå popper babyene ut overalt rundt meg. Alle har jo en baby eller to bortsett fra meg. Mange kvelder har jeg det så jæ.... at gråter meg i søvn. Føler at det blir oftere og oftere jo lengere vi har prøvd. Likevel prøver jeg å være sterk og ikke gi opp håpet enda. Å få mensen er som et slag i trynet hver gang. Har prøvd i 2,5 år snart, men gir ikke opp! Jeg har gått på maaange pergotime kurer og har de bivirkningene her gang. Har ingen tro på de men tør ikke slutte å prøve å ta dem.

 

Du Uglemamma? Fikk du de pillene før du ble gravid eller fikk du dem etter at du hadde testet positivt?? Jeg skal til gyn 12. mai og da skal vi snakke om hva vi skal gjøre videre. Lurer på å spørre om noe av det du har tatt...Men da må jeg vite når du startet å ta disse pillene...

 

Stå på jenter!!

KLEM

[Uglemamma er tobarnsmamma!]

Hei der... Jeg startet crinone med en gang jeg testet positivt,samt fikk time fort hos legen min. Der fikk jeg resept på blodfortynnende (albyl-e) samt prednisolon som jeg begynte på med en gang. Ca 4/5 uke antar jeg...

Albyl-e skal jeg gå på til uke 28, crinone tok jeg hver dag til uke 8 ,så annenhver dag til uke 9, deretter hver 3 dag til uke 10,-

Prednisolon 2 piller hver dag til uke 10, 1 pille til uke 11, halv pille til uke 12...

Veldig viktig å trappe ned på disse medisinene og ikke slutte tvert av...

 

Det viktigste er å begynne på medisinene så fort som mulig i et svangerskap. Noen mener man bør begynne nesten før man er gravid, men crinone bl.a. er spinndyrt,- nesten 500,- for 15 stk, dvs 1000,- i måneden bare der....

 

Lykke til sååå masse med babylaging... Vi har en bra ting for oss,- vi blir ihvertfall gravid. Step one fixet. Nå skal vi beholde det der også. Tvi,tvi!