Ang begravelse/minnelund

[Molait]

Håper det går bra at jeg sniker meg inn her. Var ikke kommet så langt som dere her inne,14 uker, men har likevel en stor sorg og tanker jeg håper noen kan kommentere.

 

24/3 raste verden sammen. Vi mistet våre to små. Ene kom hjemme, den andre måtte jeg føde. Hadde de hos oss hele natten og følte vel i grunn vi fikk tatt farvel. Kjøpte en rose og tok bilder og ja.

 

Vi må bestemme oss for begravelse/minnelund og sliter så veldig med det. Hadde forsonet meg med minnelund og være til stede da urnen ble senket, men her var det slik at man ikke kan få vite hvor de ligger!! Lest man kan få vite ved none minnelunder, men vet ikke hvilke. Føler det værste er å ikke vite hvor de ligger. Vet ikke jeg..følelse av kontroll kanskje.

Liker egentlig ikke tanken på kremmering heller. Vet det bare er et skall og det skal og bli borte, men er bare dette skallet jeg fikk møte, holde, vugge. Men skulle vel kanskje kunne klare kremmering om jeg ihvertfall visste hvor de lå. Kunne det ikke vært minnelund med bare en liten plate på bakken. Hvor man kunne satt navnene deres.

 

Vet ikke om eget gravsted vil føre til at det er vanskeligere å gi slipp. eller gå videre. De vil jo alltid leve videre i hjertet mitt, og et gravsted vil kanskje føre med seg ja jeg vet ikke....

 

Ved minnelund kan man ha minnestund og sånn på sykehuset, men må avslutte der. Får først beskjed etter alt er ferdig og urne satt ned. Ihvertfall på den minnelunden vi fikk høre var i nærheten her.

 

Bor i Akershus. Noen som vet om minnelund man får vite hvor de ligger??

 

Jeg mistet dem bare 14 uker på vei, men for meg er de da like mye babyne mine som om de skulle kommet noen uker senere. De er jo de samme, bare litt mindre. De var ferdige...skulle bare vokse. Og har man vugget og sunget for babyne sine så har det for min del ikke noe å si om de var noen uker eldre og dermed noen cm lenger og gram tyngre.

 

Vet dette er noe vi må avgjøre selv, hva som føles riktig for oss, men hadde vært godt med noen tankerr fra andre rundt dette.

[LittleBee]

Så trist at du mistet..

Jeg mistet selv da jeg var i uke 23 for noen mnd siden og nå mistet jeg på nytt for noen dager siden, men jeg var bare i uke 6.

 

Når det gjelder det med begravelse, så tror jeg bare du må gjøre det som føles best for deg. Vi hadde en nydelig begravelse for lillejenta vår og det angrer vi ikke på.

 

Ønsker deg masse lykke til videre og håper dere finner en løsning som passer for dere!

 

Klem

[lillegutt&snuppegull+knøttet]

Hei!

Leste innlegget ditt rett etter at du mistet dine to små, og syns det var helt forferdelig, at du mistet de begge to. Kjente at jeg måtte svare deg, siden jeg selv er i en lignende situasjon. Jeg mistet min lille babygutt i uke 17+4 for nøyaktig 2 månender siden, og sliter fortsatt med sorgen over at jeg aldri fikk se mitt 3.barn vokse opp. Hos meg ble det oppdaget at babyen var død på ul etter at jordmor ikke fant hjertelyd. Jeg måtte inn til fødsel dagen etterpå og det viste seg at babyen var mindre enn forventet, og antagelig hadde fått for lite næring og sluttet og vokse den siste tiden. Han hadde nok også vært død noen dager. (Tror ikke han hadde vært død mer enn kanskje 5 dager, da jeg er sikker på at jeg kjente spark i tiden før det).

 

Vel, til poenget. I Oslo har de 2 gravlunder som har minnelund for våre små, den ene er Klemetsrud, den andre er Vestre gravlund tror jeg. Jeg fødte på Ullevål, og der er det mulig for å være tilstede under gravleggelsen på minnelundene, men ikke ha noen sermoni først så vidt jeg vet. Vi tenkte først å gravlegge lilllegutt på minnelund, men så kom vi på ideen om å sette ned urne på graven til besteforeldrene mine, som betydde veldig mye for meg (Vet enda ikke når dette blir, men forhåpentligvis i løpet av neste måned). Vi skal ikke ha egen gravstein, men det betyr utrolig mye for meg at babyen får ligge sammen med andre som har betydd så mye for meg, og syns også det gjør det lettere å dra på besøk et sted enn bare å vite om en gressflekk på minnelunden som man også gjerne vil innom innimellom. Så for oss ble dette en god løsning, da jeg som deg var veldig i tvil om hva som var best å gjøre. Han var jo babyen min, like ønsket som de andre, og jeg vil jo aldri glemme han og det som skjedde. Likevel ble det for voldsomt å ha egen grav og gravstein, vi hadde enda ikke vært på ordinær ultralyd (bare på en i uke 12) og sett alt bra der så vi kunne begynne å diskutere navn, så det var liksom en greie for meg.

 

Uff, mye av min historie som kom her, men håper noe av informasjonen kan være til nytte. Tror dere bare må gjøre det som føles mest ok for dere, selv om det for meg føles som at jeg fortsatt ikke helt vet hva som er best. Men tenker hvertfall at selv uten egen gravstein, så har han for oss fått et navn, og jeg liker å tenke på at han ligger sammen med noen som bryr seg om og passer på ham. Ønsker deg alt mulig godt fremover, det vil ta tid før man begynner å komme seg i daglig gjenge, men andre jeg kjenner som har vært gjennom lignende sier man lærer seg å leve med sorgen og smerten etterhvert. Selv tar jeg en dag av gangen, og prøver holde motet oppe ved å tenke på at med tiden vil vi kanskje få en ny liten baby, som vil døyve smertene noe, selv om det alltid vil være et barn for lite i familien.

 

Sender deg mange varme tanker i denne vanskelige tiden. Det er en vanvittig og uvirkelig sorg å miste sine ufødte barn..

 

Stor trøsteklem

[Molait]

Takk for svar. Er helt greit det ble "mye din historie". Er jo vanskelig å å gi et svar uten. Og var det jeg var ute etter. Hvordan og hvorfor og hva som føltes riktig for andre. Dessuten er det litt terapi i seg selv å få snakket om det. Kunne dele med noen som faktisk kan forstå og kjenne den smerten man selv føler.

 

Har en mormor begravet ca 1 times kjøring herfra. Der kunne jeg nok fått ro på at de lå. Eneste dumme er at det er så langt unna. Mannen har sin bestefar og bestemor (hun har jeg ikke møtt) gravlagt på kirkegården som vi sognerr til, bare 5 min unna. Men da må vi vel ha godkjennesle fra flere i hans familie. Kan vel kanskje gå greit, men folk er nå så forskjellige. Mange mener sikkert at dette "bare var foster og man må gi slipp og gå videre" Hos min mormor er det bare mamman min som må godkjenne og det vet jeg hun gjør om jeg ønsker.

 

Samtidig har jeg tenkt på det med minnelund. At det kunne kanskje være godt å ikke rippe opp i mer. Ift kiste og nedsettelse og alt. Bare få beskjed om at de nå var gravlagt og man kunne sette seg der og ha med blomster og sånn. Likevel føles det hmm litt lite respektfullt? Ens egne, så høyt eldket og savnet, ikke få mer enn det? Samtidig er de jo faktisk ikke blant oss lenger. De er nå i hjertene våre og resten er bare skall som skal bli borte. Minnene lever videre i oss og vi kan ha vår egen minnestund hvor vi måtte ønske.

 

Spredde asken til min far på Tenerife (han bodde der og ønsket det) i høst. Har ingen problemer med det. At jeg ikke har et sted. Jeg har han jo med meg i hjertet mitt. Vanskeligere er det med disse to. Dett er vel mye fordi savnett her er jo mest hva som skulle blitt, ikke hva som var. Derfor er sorgen også vanskligere å bearbeide. Man savner på en måte en drøm, ikke reelle minner.

 

Har stor hage og tenkte litt på å lage et lite bedd her. Som vår egen lille minnelund, som vi har hos oss. De skulle jo løpe rundt i denne hagen... så man har noe å stelle med. Da gjør det kanskje ikke så mye om de ligger med min mormor som er et stykke å kjøre til.

 

Ser og flere som har valgt å ha egen grav. Som har funnet mye støtte i det. Noe konkret. De vil jo alltid være en del av oss. Da kan de jo og ikke bli kremmert men ligge sammen inntil hverandre i den bittelille kista. Kiste og barna mine skulle ikke vært mulig å nevne i samme setning...sukk.

 

Føler som du sier at det kanskje kan bli litt "veldig" med egen grav. De har fått navn, og ville gjerne satt de på en sten egentlig. Tenkte uansett gravere inn et kjede med navnene deres. Som jeg kan bære på meg. Orker man en begravelse?? Man trenger jo ikke gjøre masse ut av det. Bare være der ved nedsenking og ha en liten minnestund der. Klarer jeg å se den lille kista?? Vite de ligger der men ikke se de? Vil det bare gjøre vondt værre?? Burde man kanskje skåne seg selv? Ikke sette nye bilder og minner som er så vonde og hellerr holde fast ved den farvel vi hadde på sykehuset?

 

Vil det i ettertid være lettere å ha en minnelund, eller vil det være godt å ha et eget gravsted? Kanskje som dere har gjort...ha et sted men ikke eget? Nei jeg vet ikke altså. Dette her er så grusomt. Dagen har vært fylt med tårer og en smertefull sorg.

 

Ingen kan fortelle hva som er rett for meg, men klarer det jo ikke selv heller:( Pappan er mer på at han blir med på hva som er best for meg. Personlig synes han nok minnelund er greit. Ikke måtte gjennom mer og for han så er det mer at han vet de ligger der ute et sted og det holder for han.

 

Skjønner ikke hvorfor noen minnelunder er så veldig strenge på anonym og ikke vite hvor, mens man på andre steder kan få være med.

 

ååååå det er for sent å angre eller ombestemme seg etterpå, og sliter så veldig med hva som blir riktig. Også skal man ta avgjørelsen når man er i sin dypeste sorg. Livet vil jo fortone seg litt anderledes med tiden. Vil jeg tro. Og håper jeg.

 

Tusen takk for tiden din. Med dine svar og din tid gir du mer enn du tror. Noe av det somholder en litt oppe er at man ikke er alene. Noen der ute forstår og klarer kjenne ens egen sorg.

 

Takk.

[Minilille]

..Det høres ut som dette er et veldig vanskelig valg for deg, og du er redd for å angre. Nå har jo jeg fortalt litt om grav, og at det er fint for meg, men jeg hørte noen som hadde minnelund si at det syns de var litt fint, for da visste de at de lå sammen med mange andre barn.. Detvar jo en litt fin tanke syns jeg. Jeg vet om folk som har mistet fullbåren som har minnelund fremfor grav pga dette.

 

Ellers vil jeg bare si at du har full "rett" til å sørge! Selv om vi møter mange skiller som du påpeker, -Englesiden er over uke 16, her skal man egentlig være over 24.. Ved vårt sykehus er det sorggrupper kun for de som har mistet etter uke 24.. Det er en ulik opplevelser, men du har sett to små, du har født de, du vil alltid mangle to, alltid mangle tvillinger som var så spesielt.. Mange gode tanker i en vanskelig tid.

[shari_z]

Kjære deg!

 

Kondolerer så mye at du har mistet dine små tvillinger. Tenkte å fortelle deg litt om vårt valg da vi mistet vår baby.

 

Jeg var litt lenger på vei enn deg, 30+3 da hun døde, 31+0 da hun ble født. Jeg vet ikke om minnelund hadde vært et alternativ for oss siden jeg var så lang på vei, men jeg hadde ikke valgt det uansett. Da jeg mistet, bodde vi langt opp i Finnmark og skulle flytte bare 10 dager senere. Jeg visste jeg aldri kom til å besøke den byen igjen og skulle absolutt ikke la mitt barn ligge igjen der oppe, langt fra familien. Hun ble med på flyet sørover og er begravd i byen hvor vi bor nå.

 

For meg var det utrolig viktig å vite hvor hun skulle ligge og å ha en stein med navnet hennes på slik at hele verden ville se at mitt barn eksisterte. Vi brukte navnet på henne som vi hadde valgt ut, selvfølgelig et navn vi likte og hadde tenkt å bruke i mange år framover, men fikk ikke gjøre det. Jeg ville se navnet hennes. Jeg ville bevise at den lille skapningen var virkelig, hun var et likeverdig menneske. Det spilte ingen rolle for meg at hun levde kun i magen min; for meg, poenget var at hun *levde* og *døde*.

 

Jeg brukte mange timer etter begravelsen ute ved graven hennes. Kjøpte meg en liten stol og satt der i timesvis og tenkte på alt som var, og alt som ikke ble. Hjalp meg utrolig mye å kunne sitte der, akkuratt der hun var.

 

Jeg vet ikke hvordan det var for mannen min; han besøker graven sjeldent - kun på julaften og bursdagen hennes (som forøvrig var i går). Vet ikke helt, men han var enig at hun ikke skulle ligge opp i Finnmark, at hun skulle sørover med oss. Eneste jeg angrer på, er at vi valgte enkelt grav og ikke familiegrav. Vi fikk ikke veiledning, og jeg skjønte ikke forskjellen (er ikke norsk og hadde bodd kun 8 mnd i Norge da jeg mistet henne) og mannen min hadde aldri vært med på en begravelse før og visste heller ingenting. Skulle gjerne hatt familiegrav slik at vi kunne vært sammen med henne når vi en gang dør. Liker ikke tanken at vi skal ligge på forskjellige plasser, men vi gjorde et valg utifra hva vi tenkte der og da.

 

Hadde gjort mye anerledes nå, hadde bært kisten selv, kjørte den selv i vår bil, og i det hele tatt vært mer involvert. Men vi visste ikke, skjønte ikke hvilke rettigheter vi hadde - og midt oppi sorgen, hvem er det som kan tenke klart? Ikke oss, i hvert fall.

 

Stor klem til deg. Det gjør så vondt å miste dem, uansett hvor langt på vei man er. Blir glad i dem så snart man ser + på testen og begynner å tenke framover med en gang. Stor, stor trøstklem fra en annen mamma som har mistet et barn.

[Molait]

Takk for at du delte historien din med meg.

 

Veldig bra dere fikk tatt henne med ned. Hva som var og hva man kunne gjort anderledes får man nok bare prøve slippe. Du har gjort det du kunne for henne. Du bar henne og du tok henne med ned så dere har henne nært. Helt grusomt og du har min dypeste medfølelse.

 

Ja en ting er å se krysset på testen, men også det å se barnet. Holde det. Vugge det. Mistet en gang et par uker tidligere, MA som endte med utskrapning. Var helt jævlig, men likevel ingenting sammenlignet med nå.

 

Nei man tenker ikke klart. Vi har fått mye råd og støtte fra begravelsesbyrå. Vet og selv om mye av mulighetene. Vi endte opp med å legge de i graven til min mann sine besteforeldre. De ligger på kirkegården like ved oss. Da slipper vi kremmere og vet akkurat hvor de ligger. Vurdert mye egen grav, men kom frem til at dette kan bli en fin mellomting. De ligger da med familien. (Er ikke familiegrav, så tror ikke noen andre skal legges der. Nå ligger deres oldemor og oldefar der)

 

Det er ikke lov å ha to gravstener på en grav, men det er lov å sette opp stenplate med navn eller liten sten med navnene gravert inn i. (med liten menes ikke større eller tyngre enn at en mann kan klare flytte den. Da regnes det som pynt) Føles både riktig og galt, men det gjør alle alternativene. Jeg må bare slå meg til ro med at dette blir et bra valg. Selv om jeg gjerne skulle gitt dem egen stor sten og at de hadde egen grav og. Mannen føler det blir litt voldsomt, og det gjør kanskje jeg og. På denne måten har vi et sted, og vi slipper ansvaret for en egen grav. (Vi får pynte og ordne som vi vil derr da) De skal begraves på tirsdag. (samme dag som de ble født, 5 uker senere) og jeg gruer meg masse masse.

 

Hvordan takle se den lille hvite kista? Hvordan klare styre seg og ikke bare måtte se de, kysse de en siste gang? Vil sitte med bildene jeg har i hodet av dem. Ikke et der de er veldig preget av døden. Men likevel...redd for den paniske følelsen av "bare en gang til...en siste gang...snart er det for sent"

 

Kisten blir fraktet til kapellet. Tror ikke vi orker frakte den selv. Det blir for hardt. Men kommer til å bære den ut selv. Jeg bar dem, jeg fødte dem, jeg tok begge imot i mine egne hender, jeg vugget dem og da skal jeg senke dem ned og..

 

Hvordan går det med deg nå? Hvordan lever du med det? Hva gjør du med alle tankene? Og sorgen? Vet menn ikke har den samme dype sorgen som oss, men føler meg litt mer alene nå. Første uken sørget han mer med meg. Sorgen er like stor for meg i dag som da det skjedde (selv om dagene ikke er kun tårer lenger) men mannen klarer liksom å gå videre.

[shari_z]

Skal prøve å svare litt på spørsmålene dine.

 

Jeg takla det *ikke* godt da jeg så kista for siste gang, for å si det mildt. Jeg holdt meg sammen, for jeg ville ikke miste kontrollen helt foran mennesker jeg ikke kjente (begravelsen var her nede, og vi kjente ingen, men noen snille fra menigheten kom til begravelsen likevel). Men det var tøft, veldig vanskelig.

 

Jeg måtte se henne en siste gang. Kista var åpen i kirken slik at jeg kunne stirre på henne hele tiden. Jeg satt der ved siden av før seremonien begynte og kysset henne og klappet henne. Bryr meg IKKE om folk syntes jeg var rar (og har aldri hørt et eneste ord om det). Og ved kirkegården, før vi dro, så ba jeg mannen åpne kista en gang til så jeg kunne si farvel til min lille jente. Det gjorde han, og jeg skjønner godt at dette er høyest uvanlig, men igjen, det var min aller siste mulighet ever å se min datter igjen, og jeg skulle gjøre det! Kista ble ikke senket ned mens jeg var der. Det er på grunn av kulturen - jeg er amerikansk, og sånn gjør vi ikke. Hadde aldri takla det, det vet jeg. Men jeg skjønner at det er vanlig her i Norge. (En ting til, hun ble begravet 2 uker etter fødselen, som var også 2,5 uker etter at hun døde i magen. Hun hadde forandret seg utseendemessig, men jeg er glad for at jeg så henne den siste gangen. *Min* baby skulle jeg klare å se, en siste gang for alltid.)

 

Angående gravplassen, jeg kjenner en (faktisk søsteren til min svigerinne) som mistet sin sønn. Han ble begravd på graven til sin bestefar, og de fikk lov å skrive navnet hans og bursdagen på baksiden av steinen. Tror de fikk snu steinen også slik at hans navn står foran og bestefar sitt bak. Synes det var fint. Og jeg synes det er godt at dine små skal ligge samme med familien, selv om det ikke er familiegravplass. De ligger ikke alene.

 

Nå er det gått 9 laaange år siden jeg mistet min datter. 2. mai blir det 9 år siden jeg sist så henne, dagen hun ble begravd. Jeg takler livet ganske godt nå, men skal si at det tok flere år før jeg hadde det bra. Og selv om det høres ut som det har gått lang tid, så går det ikke en dag uten at jeg tenker på min baby, lurer på hvordan livet hadde vær om hun hadde vært her i dag. Jeg fikk en baby for 6 mnd siden som ligner sin storesøster så veldig mye ved fødsel. Da ble jeg ganske lei meg, og savnet etter storesøsteren var vanskelig. Jeg har også en jente til, som ble født året etter jeg mistet, så hun er snart 8 år. Jeg har alltid fortalt henne om babyen som ikke fikk leve sammen med oss, hun har vært ut til kirkegården med meg veldig mye og stelt graven. Hun snakker om henne ofte. Hun glemmer ikke at hun egentlig er ikke eldst, men har en søster som er eldre, men som vil alltid være babyen.

 

Jeg skrev veldig mye. Bare satt meg ned og skrev. Det hjalp meg med følelsene mine og sorgen min. Og jeg leste veldig mye om det å miste et barn. Ble kjent med en jordmor (Rachel Myr, årets jordmor i fjor) som anbefalte en bok på engelsk, How To Go On Living After The Death of A Child. Den var veldig bra. Jeg var også til samtaler med sykehuspresten, og jeg ble kjent med en dame her på BiM som hadde mistet sitt barn, og som utrolig nok bodde i sammen byen som meg. Det hjalp veldig å prate med henne, for hun forsto alle mine følelser. Hadde jeg kunnet snakket norsk, så hadde jeg deltatt i en sorggruppe, men det var ikke aktuelt for meg på det tidspunktet. Tror det kunne vært til help egentlig, men min vennine hjalp også og vi kunne sorge sammen.

 

Nei, menn sorger ikke på den samme måten som vi. Vi prater ikke om vår lille jente lenger, det er nesten tabu føler jeg, så jeg vet ikke om han tenker på henne eller hva han tenker. Jeg vet det var vondt for ham, men tror han var mest bekymret der og da for meg, ville "fikse" meg. Menn liker å fikse ting. Men jeg kunne ikke "fikses"; babyen min var død og det var ikke mulig å fikse meg. Ble faktisk veldig vanskelig i ekteskapet en stund, og det er ikke uvanlig, men vi holdt sammen og etterhvert begynte det å bli bedre.

 

Jeg har også hatt en SA i uke 5 og en MA i uke 10, og de var vanskelig for meg, særlig MA'en. Mannen min sorget ikke så veldig over dem som med datteren vi mistet i uke 30, men tillot meg å sorge uten å bli irritert over meg. Han skjønte at dette var vondt for meg, alle drømmene mine var plutselig borte, og at for meg det var et barn som var borte, ikke et foster eller en celleklumpe. Men han kom seg ganske raskt og virket helt normal etter en uke. Nesten lik som din mann.

 

Stor, stor trøsteklem, Molait. Jeg vet det er sååå vondt. Skulle ønske jeg kunne ta sorgen for deg eller på en måte gjøre det lettere.

 

Klem