adventsbaby (og andre som har mistet sine små så altfor tidlig) ang gravsted.

[Molait]

Takk for svar på innlegg, og ufattelig trist. Kjenner igjen det med en uke etter. Den dagen var helt grusom! Gått 3 uker her nå..

 

Hvordan går det med deg nå? Hvordan taklet du dagene videre og hvor står du nå? Er fortsatt så langt nede at jeg vet ikke hvor gjøre av meg til tider.

 

Vi må bestemme oss for begravelse/minnelund og sliter så veldig med det. Hadde forsonet meg med minnelund og være til stede da urnen ble senket, men her var det slik at man ikke kan få vite hvor de ligger!! Lest man kan få vite ved none minnelunder, men vat ikke hvilke. Føler det værste er å ikke vite hvor de ligger. Vet ikke jeg..følelse av kontroll kanskje.

Liker egentlig ikke tanken på kremmering heller. Vet det bare er et skall og det skal og bli borte, men er bare dette skallet jeg fikk møte, holde, vugge. Men skulle vel kanskje kunne klare kremmering om jeg ihvertfall visste hvor de lå. Kunne det ikke vært minnelund med bare en liten plate på bakken. Hvor man kunne satt navnene deres.

 

Vet ikke om eget gravsted vil føre til at det er vanskeligere å gi slipp. eller gå videre. De vil jo alltid leve videre i hjertet mitt, og et gravsted vil kanskje føre med seg ja jeg vet ikke....

 

Jeg mistet dem bare 14 uker på vei, men for meg er de da like mye babyne mine som om de skulle kommet noen uker senere. De er jo de samme, bare litt mindre. De var ferdige...skulle bare vokse. Og har man vugget og sunget for babyne sine så har det for min del ikke noe å si om de var noen uker eldre og dermed noen cm lenger og gram tyngre.

 

Vet du bare kan uttale deg utfra dine tanker, men du har sikkert tenkt mye rundt saken og hadde vært godt med noen i samme situasjon sine vurderinger og sånn.

[Minilille]

Hei.

..Jeg forsøkte egentlig å sende dette som pm, fikk du det? Det kom opp en feilmelding, så legger det her. (Ellers er senabort, mistet barn og uønsket abort steder hvor flere kanskje har andre erfaringer)

 

Det er nå 4,5 mnd siden fødselen, og jeg kjenner nå at jeg kan begynne å si at det går bedre.. Men det forsvinner ikke. Senest i går fikk vi en ny på jobb som fortalte at hun har tvillinger på 2 år.. en annen jeg kjenner venter tvillinger i november.. Slike ting gjør så vondt, samtdig som jeg blir nysgjerrig på hvordan de hadde det i svangerskap og hvordan det er å ha to små.. for jeg vil så gjerne være tvillingmamma..

 

Jeg var veldig bevisst på å snakke mye om de for andre, fortelle om fødselen selv om det gjorde vondt, skrive alt jeg husket, og alle tanker til de to små.. Dette føler jeg har hjulpet i bearbeidingen, -men det tar tid!

 

Vi valgte å gi tvillingene navn, og vi valgte å ha grav. Jeg ble kjempestresset på sykehuset og dagene etter i spørsmålet om vi ønsket minnelund eller grav. Trodde vi måtte ha minnelund da vi først sa det, og følte litt "press" fordi vi mistet så tidlig at jeg trodde minnelund var "vanligst". Men da vi dro hjem og kjente etter, fant jeg ut at det ble ikke rett for meg. Jeg trengte å vite at akkurat der ligger de, sammen slik de alltid har vært. Her er det også slik at på minnelund vet vi ikke hvor de ligger,og de får ikke egen sten. Gravferdsbyrået støttet oss fullt, og sa at de hadde vært med på begravelser for folk som har mistet tidligere enn meg.

 

Jeg synes hele begravelsesplanleggingen og styret med å tenke på det midt oppi sorgen var veldig slitsomt, så jeg forsøker her å skrive alt jeg kommer på, men bare spør om du lurer!

 

Vi valgte å bare være ute ved graven, mamman, pappan og storebroren, men gravferdsbyrået sa også at de har vært med på sermoni hos folk som har mistet tidligere enn oss. Det må alle få kjenne hva de føler blir rett! Alle barn har rett på egen grav, uansett hvilken svangerskapsuke de er født i(regler om dette og gravferdsstønad finner du på nav.no).

 

Har hørt at begravelse egentlig skal finne sted en uke etter døden inntreffer, men jeg tror og mener bestemt å ha hørt at det er annerledes når det gjelder så små som har ligget i magen (når det gjelder en gammel person f.eks handler det sikkert om at de ikke skal lukte e.l hvis man skal ha sermoni..).

 

Du får 17-18000 i gravferdsstøtte fra nav. Vi hadde et fantastisk begravelsesbyrå som ordnet alt, og sendte regning direkte til nav (både for det de gjorde, og for stein). Det du bør være litt oppmerksom på er imidlertid at begravelsesbyrået tar penger for alt, så selv om 17000 høres mye ut går det fort! Dere kan bl.a velge å hente barna på sykehuset selv,i kisten, da sparer dere litt. Pengene strakk til for oss, men vi valgte en naturstein, villstein, ikke en "typisk" gravstein, og den kostet mye mindre. Noen velger faktisk også å finne stein ute i naturen selv, og får hugd inn navn og dato.

 

Jeg er i allefall veldig glad for at vi valgte å ha grav, nå har jeg et sted å gå som bare er dem sitt.

 

Lykke til i valget. Og ..lykke til..i sorgprosessen.. Som du selv sier, du kommer aldri til å glemme dem uansett! Kjenn etter hva som blir rett for deg!

 

Fikk dere god oppfølgning av sykehuset forresten?

[Molait]

Dette er så vanskelig! Egentlig synes ejg minnelund er fint. Hadde jeg bare fått vite hvor de lå! Hadde ikke trengt å pynte der, kunne lagt blomster ved steinen, men at jeg visste hvor de var... Vet de vil ligge sammen der og. Blir kremmert sammen.

Føler kanskje at grav vil holde meg litt tilbake? Vet ikke jeg...bare at det kanskje er vasnkeligere å gå videre. Tror jeg ville hatt godt av et sted å gå til, men samtidig kanskje ikke. Kanskje jeg ville klart å få det mer på avstand med en minnelund. De vil alltid være savnet og elsket og i mitt hjerte, men med tanke på at livet likevel går videre.

Takler jeg å ikke vite nøyaktig hvor de ligger tro? Og har det egentlig noe å si? Det er jo bare et skall som er igjen, de har jo selv blitt to engler og lever videre i hjertet mitt. Jeg har det helt grusomt nå. Er jo for sent å angre etterpå

Opfølgingen var i grunn bra. Enda ikke helt ferdig med den. Selve fødselen var kjempebra, forhold tatt i betraktining. De hadde en skål som de dekket med hvitt stoff og la de pent siden av hverandre derr. Skrev navn på over hodene deres og skrev faktisk på tv1 og tv2:) sa det var vanlig å gjøre og syntes de også skulle få det. Hadde de hos oss meste av natten. De ble hentet for å ligge kaldt noen timer (grunnet undersøkelse) og fikk de tilbake på formiddagen for å ta siste farvel.

 

Hadde problem med rester så var på 1 pillekur og 2 utskrapninger etter det. Var i samtale med min jm (gjorde om 15ukers kontroll til samtaletime) og hun bestilte time hos sorgterapisenteret ved sykehuset. Vært der en gang nå. Hun satte opp ny tilme til uka også kunne vi da snakke om evt sorggrupper. Man er jo faktisk ikke alene, selv om det føles slik.

 

River snart håret av meg overr hva gjøre nå. Orker jeg begravelse og se kiste og senke og vite de er oppi men ikke se?! Og vi hadde forsåvidt fint farvel på sykehuset. Huff..hver gang jeg bestemmer meg noe noe får jeg panikk og ender tilbake til start:(

 

Ble anbefalt englesiden, og tenkte jeg kunne snakke med noen med forskjellige erfaringer der, men er jo fra uke 15 el no. Så de kom da en uke for tidlig!! Som om min sorg er mindre? Jeg fødte dem, vugget dem, sang for dem og har bilder av dem. Hva spiller vel en uke for rolle.... og er da 3 uker (fra uke 12) som ikke får være med. Rart synes jeg. Kan se den frem til uke 12...

 

 

[lillegutt&snuppegull+knøttet]

Hei! Jeg har sendt deg et svar på innlegget ditt på "vi mistet vår baby." Håper det er noe der som kan være til hjelp..

 

Stor medfølelse og trøsteklem fra