Jeg har termin om 3 uker og i helga ble mamma innlagt psyk.avd grunnet akutt psykose..

[Anonym bruker]

Nå er jeg skikkelig lei meg og frustrert..

 

Mamma har aldri vært der for meg som en mor. det har alltid vært jeg som har måttet ta hensyn til og være der for henne. Dette har vært litt vanskelig for meg i forhold til det at jeg nå skal bli mor selv for første gang og ikke har den beste rollemodellen.

 

Omtrent samtidig med at jeg fant ut at jeg var gravid, ble hun veldig psykisk syk og var innlagt med psykose der hun mistet helt kontakten med virkeligheten. Tok en god stund før hun ble bra igjen og var mye deprimert etterpå.

 

Nå var hun imidlertid ganske bra og kunne for første gang på mange år stille opp litt for meg. Hun hjalp meg med småting i huset og gledet seg til å bli bestemor. Jeg håpet at hun kanskje for første gang kanskje kunne bli en støtte og ressurs for meg også.

 

Men slik gikk det altså ikke.. I påsken ble hun syk igjen (etter å ha sluttet med medisiner på eget initiativ mot alles råd). Det endte med at vi måtte kjøre henne til skjermet avdeling på psykiatrisk sykehus, hvor hun nå er og ikke har noen forståelse for at hun er syk og må være der. Hun mener at hun er helt frisk til tross for at hun har vrangforestillinger og ideer som er helt av en annen verden.

 

Merker at jeg egentlig bare har lyst til å la være å involvere meg og ta hensyn til meg selv og babyen. Blir så utafor og lei meg når jeg snakker med henne, siden det ikke er mulig å snakke fornuft med henne. Men får dårlig samvittighet hvis jeg ikke er der for henne også..

 

Trengte bare å få ut litt frustrasjoner.. Og kanskje litt trøst hvis det er andre med lignende erfaringer her inne?

[Anonym bruker]

Første og fremst ønsker jeg å gi deg en stor klem, dette er ikke lett! Jeg har ikke dirkte erfaringer med akkurat det du opplever, men jeg jobber selv i psykiatrien og jeg også har et veldig anstrengt forhold til min egen mor (som ikke er direkte psykisk syk, men har masse problemer med mellommenskelige relasjoner). Så jeg vil bare gi deg litt råd ut ifra mine egne erfaringer. Først fra mine erfaringer som datter: ikke ha forventninger til din mor. Hun stiller opp når hun kan, men når hun ikke klarer å stille opp eller du ikke takler å ha henne der, ha fred med at du ikke har den moren som du skulle ønske at du hadde. Jeg har mange ganger ønsket meg en annen mor, men jeg har måttet akseptere at det vil jeg aldri få, og jeg har ingen forventninger til henne lenger. Noen erfaringer som nybakt mamma: du trenger ro og fred etter en fødsel og i den første tiden med barnet. Den perioden skal ikke være preget av problemer fra andre og ingen kan forvente at du stiller opp for andre enn deg selv og babyen. Nyt den første perioden med babyen, nyt den siste tiden i svangerskapet. Være glad for at moren din kunne være til hjelp da hun hadde en god periode. Hun trenger sikkert tid til å komme seg og du og babyen fortjener at hennes sykdom ikke skal prege deres første tid sammen. Og mine erfaringer som fagperson: husk at psykiatrien vil ta seg av din mor. De er bl.a. vant til å jobbe med pasienter som ikke har pårørende i det hele tatt, eller pårørende som ikke har mulighet til å stille opp. Det er jobben til sykehuset og kommunen til å hjelpe din mor. Det går an å formidle dette til hennes kontaktperson, at du er høygravid og ikke makter å ta deg av din mor akkurat nå. Du skal ikke ha dårlig samvittighet. Det høres ut som om du har stilt opp mer enn kanskje de fleste ville ha gjort. Men akkurat nå er det din tid, og du og babyen din som kommer først. Når hun blir frisk igjen, så kan det hende at hun kan være en ressursperson. Det kan også hende at hun får flere tilbakefell senere også. Du skal ikke ha dårlig samvittighet overfor moren din. Jeg håper at du klarer å ta litt avstand fra hennes problemer slik at du og din baby skal få en veldig bra start sammen!

[to_tette?]

jeg har hverken erfaring eller spesielle kvalifikasjoner til å svare på så vanskelige ting,

men jeg mener at du akkurat nå bør ta en "pause" fra din mor, og prøve å gi deg selv og babyen den beste starten, og du skal heller ikke ha dårlig samvittighet for det!

 

jeg kan gå så langt som å si at du gjør din mor, eller forholdet til din mor, en tjeneste hvis du tar litt avstand fra problemene med henne akkurat nå i denne tiden da du og babyen skal være i fokus,

på den måten at du kan komme til å klandre henne i fremtiden for at fødsel og nyfødt tiden til barnet ditt ikke ble slik den skulle ha blitt.

 

jeg mener ikke at jeg tror at din mors sykdom/tilstand er lett å bare skyve fra seg, eller at det er lett å glemme skuffelsen du helt sikkert kjenner over at det skjedde akkurat nå når hun faktisk kunne hjelpe deg litt, men jeg mener at nå er det du og babyen som er viktigest...

tenk så bra det kunne vært for deg hvis du klarte å skyve fra deg den ansvarsfølelsen du sikkert har overfor din mor, i det minste for en periode...

 

uff, vanskelig dette her

[Anonym bruker]

Tusen takk for kjempefine og fornuftige svar begge to! Det er godt å få litt støtte på at jeg har rett til å skjerme meg litt mot hennes problemer.

 

Men merker jeg sliter litt med å distansere meg. Snakket med henne i går, og hun har jo ingen innsikt selv i at hun er syk og vil bare hjem. Hun synes det er trist å være innestengt på en avdeling hvor det er restriksjoner på alt. Og det forstår jeg veldig godt etter at jeg fulgte henne til avdelingen og selv fikk se hvordan det var der. Samtidig er hun fortsatt så syk at hun absolutt trenger å være der, men jeg synes synd på henne også.. Hun har jo drevet og strikket babyklær, og nå får hun jo ikke ha strikketøyet sitt fordi det er forbudt med spisse gjenstander på avdelingen..

 

Men igjen: Tusen takk for svar!

HI

[Anonym bruker]

Vil bare ønske deg lykke til og si at du må tenke på deg selv. Kroppen skal jo gjennom en stor omveltning nå.

[Anonym bruker]

Hei du!

 

Det du skriver kjenner jeg meg godt igjen i. Ikke med min egen mor, men med min svigemor. Hun er så og si konstant psykotisk og mangler sykdomsinnsikt. Hun er ikke syk nok til å bli tvangsinnlagt (dessverre) så hun blir aldri fanget opp slik at hun får adekvat hjelp.

 

Slik du beskriver din situasjon, er akkurat slik min samboer opplever sin situasjon. Med vårt første barn håpet han i det lengste at moren skulle bli "frisk" og kunne bli den farmoren han håpet hun kunne være. Hun har vel egentlig ikke klart å være særlig til mor for han siden han var liten, men håpet var likevel der om at hun skulle innse at hun var syk for så å søke hjelp. Det har blitt mange skuffelser på veien for min samboer og oss etter at vi fikk vårt første barn. Under hele svangerskapet var hun mest opptatt av å fortelle om sin egen (traumatiske) fødsel og det gjør hun også denne gangen. Hun klarer ikke å involvere seg ordentlig som farmor bortsett fra på noen gode dager. Da har hun tom strikket babyteppe! Vi har også for lengst innsett at det er uaktuelt at hun sitter barnevakt selv om hun noen ganger ønsker dette selv. Hun har aldri vært fysisk utagerende, men å stole på at hun klarer å ta vare på et barn kan vi ikke gjøre. Psykoser og vrangforestillinger er ikke ikke til å spøke med.

 

Dette er en tøff situasjon fordi psykisk sykdom er så ekstra tøft for de pårørende. Det er mye skyldfølelse for pårørende om at de ikke gjør nok for å hjelpe til og det er vanskelig å akseptere at noen (tilsynelatende) velger å leve livet sitt i en psykose.

 

Min samboer begynte for noen måneder siden i terapi hos psykolog. Dette var tøft for han i og med at han er lege selv og gjerne vil takle alt selv. Men dette har hjulpet han masse!! Han har klart å legge fra seg mye skyldfølelse i forhold til moren og han klarer nå i større grad å akseptere at han ikke får gjort henne frisk. Det har også vært godt for å han å prate med noen om sin egen vanskelig oppvekst med en psykotisk mor. I løpet av disse månedene har jeg merket at han har blitt mer avslappet og har det bedre med seg selv. Han vil alltid savne å ha en frisk mor, men det er tross alt greier å akseptere at hun er kronisk syk enn alltid å håpe at det snart skal bli bedre. Han har rett og slett fått sin mor og hennes problemer litt på avstand så han kan være mer fokusert på sin egen lille familie.

 

Jeg anbefaler som du skjønner at du på sikt får litt hjelp av en terapeut om du ikke allerede får det. Dette er ikke et nederlag! En terapeut er en hjelpemekanisme for å sortere tanker og følelser. Jeg har aldri vært hos noen selv, men å se at det har hatt betydning for min kjære har gjort meg overbevist. Men først må du selvsagt være mamma i litt ro og mak en stund. Det er fullt mulig å nyte den stunden selv om ikke resten av familien er helt på greip (selv mistet jeg moren min tre måneder før jeg fikk første barnet vårt for 16 måneder siden. Dette preget selvfølgelig hele familien, men vi lærte fort at sorg og glede kan gå hånd i hånd).

 

Jeg ønsker deg all mulig lykke til! Håper du har mange andre flotte personer rundt deg som har mulighet til å gi deg og babyen all den oppmerksomhet dere fortjener! Senk ambisjonene på vegne av din mor. En psykotisk person trer ut og inn av virkeligheten og vil dermed også tre ut og inn av bestemorrollen. Dere har mange fine stunder i vente - med og uten din mor!

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Hei!

Tusen takk for fint svar. Litt rart å lese om samboeren din, for jeg er også lege selv. Godt å høre at han har fått hjelp som han har hatt nytte av. Det høres ut som om dere har hatt det skikkelig tøft med en psykotisk svigermor og du som har mistet din egen mor like før du skulle bli mor selv. Godt å høre at dere har kommet dere vel gjennom det og kunnet glede dere over å ha blitt foreldre selv. Det gir meg håp for at det kan gå greit med oss også.

 

Jeg har i mange år slitt med angst og depresjon selv, mye pga oppveksten min og sikkert også noe pga arv fra morsiden. Går derfor heldigvis allerede til terapeut og får hjelp og støtte der. Men det er klart at situasjonen med min mor ikke hjelper på min egen psyke.

 

Nå er jeg noe heldigere stilt enn din samboer i og med at min mor kun har hatt to episoder med psykose og heldigvis har gått med på innleggelse selv om hun egentlig ikke ville selv. Jeg krysser fingrene for at hun kommer seg raskt og at hun blir tatt godt hånd om av psykiatrien denne gangen. Men jeg har ingen forventninger eller forhåpninger om at hun skal kunne være en ressurs som bestemor. Håpet er at hun ikke skal ødelegge for mye.. Føler at mye av ansvaret hviler på meg siden hun er enslig og jeg er enebarn..

 

Ønsker også dere lykke til med resten av svangerskapet og som vordende tobarnsfamilie!

 

HI

[Anonym bruker]

Lyst til å bare gi dere en klem jeg...Vondt å lese...

 

Pass på dere selv!!!!!!!!

 

Klem

[Anonym bruker]

Hei...

 

Huff, får vondt i magen av å lese om deg. Det er som min egen historie... min mor er heldigvis frisk akkurat nå, men da jeg fant ut at jeg var gravid var hun veldig syk og endte med innleggelse (som jeg til slutt fikk i stand med lege/prykiater etc da det tippet over for henne og pappa ikke klarte ta tak i tingene...)

 

Det er ingen god kombinasjon, det verker langt inn i sjelen å skulle bli mor når ens egen mor svikter. Sikkert mye hormonelt og gamle følelser som blusser opp også. Akkurat nå er ting godt i mitt liv, men jeg klarer ikke ha et så nært forhold til mamma som jeg kanskje ønsker. Av den enkle grunn at jeg aldri helt vet om hun plutselig blir syk igjen.

 

Håper det går bra med deg... at du klarer å distansere deg nok til å kunne kose deg med ditt eget liv, dine egne gode følelser rundt alt det nye og flotte! Husk, man velger ikke sine foreldre... noen ganger er litt distanse, det å skape sitt eget det eller aller viktigste. Det har jeg brukt lang tid på å erfare og akseptere. Men litt vondt vil det nok alltid være...

 

Ta gjerne kontakt med meg for en prat, det hadde vært hyggelig.

Varm klem til deg!

[Anonym bruker]

Hei.

 

Tusen takk for svar. Setter pris på å høre fra andre som har opplevd det samme. Så bra at din mor foreløpig holder seg frisk. Får virkelig håpe at det fortsetter i tiden fremover!

 

Har akkurat vært på møte med mamma og legen hennes på psyk. Hun har skrevet seg ut mot deres anbefaling da hun ikke orker å være på skjermet avdeling. Ingen kan jo nekte henne det siden hun er der "frivillig". Heldigvis er hun litt bedre, men har fortsatt vrangforestillinger og en del unormale "assosiasjoner". Får bare håpe bedringen fortsetter, hun forstår ihvertfall at hun må ta medisiner...

 

Det vanskelige er at hun er så ivrig i forhold til at hun skal bli bestemor, mens jeg er veldig skeptisk til å ha henne rundt meg i barselsperioden siden jeg ikke kan føle meg sikker på henne. Orker jo ikke at hun skal virre rundt meg med alle sine vrangforestillinger når jeg selv skal ta meg av et lite nurk. Samtidig synes jeg synd på henne og får dårlig samvittighet for å nekte henne å ha kontakt siden hun er så opptatt av den kommende babyen. Hun strikker, kjøper babytøy og i går kjøpte hun en bamse i sykehuskiosken.. Får bare krysse fingrene for at hun blir bra før babyen kommer. Kun 2 uker igjen til termin nå..

 

Sender gjerne en pm hvis du vil oppgi nicket ditt her inne..

 

Stor klem tilbake!

 

HI