nå skulle jeg straks hatt termin jeg..

[VinterSol+2]

det er veldig rart.

 

alle andre som jeg gikk gravid sammen med, har enten fått eller er helt sprekkferdige nå.

 

Kjenner det hjelper å ha en liten voksende mage selv, men jeg er så sliten! Så utrolig sliten av å ha gått gravid i det som føles som mange år, (ikke akkurat da, men siden i høst/sensommer, iallefall)

sliten av sorgen over lillegutt,

sliten av å skulle glede meg på alle andres vegne hele tiden. jeg gjør jo det. Samtidig som jeg, som er så sliten nå, må gå gravid i mange mange måneder til, før jeg får holde min egen lille baby.

 

Heldigvis ser alt ut til å gå bra denne gangen, 4 uker igjen, så er jeg halvveis i svangerskapet, og over vår egen "milepæl" i forhold til når lillegutt døde..

 

jeg prøver å fokusere på alt det positive nå, ikke på det at jeg straks har termin. men oppe i hodet mitt skulle jo jeg hatt permisjon nå, og bare ventet på første rie! eller kanskje allerede ha født!

 

*sukk*

 

takk for at jeg får lov til å lufte dette her.. er ikke så mange andre som forstår..

 

 

[Uglemamma er tobarnsmamma!]

Åh vennen...... Jeg vet litt om hvordan du har det... Jeg kom jo ikke så langt som deg, og det kan jeg ikke sette meg inn i en gang. Men da jeg mistet sist, hadde jeg termin samme uken som en veldig god venninne av meg.... Og hun ble stor...og fødte ...og jeg har hilst titt og ofte på småen hennes. Men det er både sårt og selvsagt gledelig å hilse på. Det hjelper veldig nå å ha nytt nurk i magen. Utrolig hvor mye man kan støtte seg til noe så lite...De skulle bare visst,disse huleboerne våre...

Jeg er jo over kneiken min... Og jeg håper du klarer å slappe noenlunde av på veien forbi kneiken din,selv om det ikke kan være lett....

 

*Klappe på*

[Minilille]

Huff.. jeg kan ikke si at jeg vet hvordan du har det, men jeg vet at jeg selv kjenner så mange like "knekk". Tvillingene ville mest sannsynlig vært født nå.. og i dag fikk jeg vite at en jeg kjenner venter tvillinger like før vår neste.. Naboen som hadde termin like før meg har nylig fått.. En venninne venter om 5 uker,. Magen til svigersøster buler ut, og hun kommer til å få en liten som blir 4 mnd større enn vår, når våre egentlig skulle vært 5mnd eldre enn hennes...

 

Håper det blir lettere etter termindagen, og etter uken som er "milepælen" for oss alle!

[VinterSol+2]

det er litt godt å snakke med dere om det,

for jeg høres jo grusomt utakknemlig og ekkel ut om jeg skulle si noe slikt til folk ellers..

 

lissom" ja huff, du går ut i permisjon neste uke ja? ja, sant det, du skulle jo gå ut i permisjon tre uker etter meg du!"

 

eller "jeg syns det er litt trist jeg, med svigerinnen min og broren min som alle forteller meg hvor stor mage hun har og snart blir de foreldre igjen når vi skulle hatt en som var eldre enn deres..."

 

 

det er sårt, og på en måte fjernt på samme tid. det er så rart. samme med en bekjent som venter tvillinger. jeg har mistet mine. men jeg er jo gravid på ny. jeg har jo en liten en i magen min som spreller og lever og har det kjempefint. jeg skal bli tobarnsmamma snart, men tvillingene og lillegutten min er vekk.. sårt, godt alt på en gang..

 

det verste er lissom at det er så tabu.

 

[Fru P og knøttet, FØDEKLAR!!!]

Jeg vet akkurat hvordan det er.

Jeg mistet lille Balder i november, og er nå 12 uker på vei igjen. Balder var 27+3 da han døde, så jeg har jo mer eller mindre vært gravid siden 5 juni i fjor. Og enda er det 199 dager igjen til termin... Men i dag fikk jeg høre det lille hjertet slå, og om 2 uker skal jeg på ul. Tiden går sakte, men den går. Og plutselig så er vi i mål.

 

hehe. Det rimte jo også... Skikkelig dårlig.

 

Det er dumt at sånt skal være tabu. For det er noe vi virkelig har behov for å snakke om. Vi har heldigvis klart å gjøre det til en ting det går ann å snakke om både hjemme, blant venner og på jobben. Merker at andre syntes det var veldig rart til å begynne med. Men jeg har behov for å snakke om Balder, og da gjør jeg det. Jeg driter faktisk i at andre syntes det er rart, for her føler jeg at det er viktigst hva jeg føler. Og nå er det faktisk helt greit. Jeg kan snakke om ham til venner og familie helt naturlig, og de på jobben har også vent seg til det.

 

Lykke til videre.-)

[VinterSol+2]

godt å høre at det er flere enn meg som også har behov for å snakke om det barnet en mistet.

 

for jeg har mistet en sønn. ikke en celleklump eller en byll eller hva folk måtte tro. en sønn. en nydelig vakker sønn som lignet sin far og sin søster.

 

Når folk spør om hvor mange barn jeg har fra før, sier jeg at jeg har fått to, og at en av de lever i beste velgående.

mange reagererpå det.

 

men for meg er det viktig å ikke avfeie min vesle Preben som "bare en dødfødsel" jeg har båret han i min mage, jeg har snakket med han, kjent sparkene hans, og jeg har født han.

 

Men jeg merker at det hjelper for meg at akkurat nå har jeg begynt å kjenne liv hver dag. Jeg tør håpe nå. at det kan gå bra denne gangen. Jeg har jo lært at det ikke er noen garantier etter så og så lang tid i svangerskapet. Men jeg kan ikke forholde meg til barnet jeg bærer nå, som en fremmed heller. Han fortjener alle de fremtidsdrømmene, all den kjærligheten og alt det håpet som storebror og storesøster fikk.

 

Og for hver uke som går er vi ett skritt nærmere..