Sliten, lei og redd...

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver inn her, det er ikke akkurat som om det forandrer noe, men kanskje er det noen der ute som har det på samme måte..

 

Jeg har tre dager til termin, og føler meg bare mindre og mindre klar for å bli mamma. Har slitt med angst ift. prestasjoner på jobb i et par år og var under behandling for depresjon når jeg ble gravid. Er helt manisk redd for å gjøre "feil" på jobb, og det har vært tortur nå å sitte hjemme og vite at noen andre tar over mine oppgaver på jobb, og kanskje finner feil som jeg har gjort. Ser for meg at folk prater om meg bak ryggen min. Har alltid fått gode tilbakemeldinger, og vet ikke hvorfor jeg er så redd for dette. Jeg vet at jeg stiller alt for høye krav til meg selv, men klarer ikke å føle meg noe bedre for det.

 

Jeg vært syk m/influensa og skikkelig hoste de to første ukene av permisjonen, og har ingen energi. Har i tillegg problemer med hunden vår som virkelig tar på kreftene nå - rent psykisk (separasjonsangst - jeg blir fastlåst i leiligheten), fordi det føles som noe jeg ikke bør bruke krefter på akkurat nå - men, det er ikke som om jeg kan trylle vekk problemet heller, og blir helt desperat etter å få gjort noe med dette før babyen kommer.

 

Tilslutt har det nå vært påske, og jeg har fysisk og psykisk følt meg helt elendig - masse vann i kroppen, 20 ekstra kg, bekkenløsning, og en tiltagende og skummel likegyldighets- og tomhetsfølelse. Det føles helt uvirkelig at vi skal bli foreldre snart - og jeg klarer bare å tenke på stresset med alt det praktiske når vi evt. skal inn på sykehuset, samt grue meg til smertene. Samtidig virker det helt fjernt at dette skal skje, helt uvirkelig, og verst av alt - jeg føler ingen glede/forventning/spenning lenger, og det gjør meg livredd.....

 

Hva hvis jeg ikke føler noe når jeg får babyen til brystet? Hva gjør jeg? Samboer vet at jeg er redd for dette, men hvordan kan han klare å akspetere at jeg evt. ikke føler noe - er redd for at han endelig innser hvilket synkende skip det er han er samboer med... Huff.

 

Vet ikke om dette gir mening for noen, men nå har jeg ihvertfall fått det ned på papiret.

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg kjenner meg så godt igjen i deler av det du forteller. Angående det med å ha høye krav til seg selv på jobben. Redd for å ikke være god nok-føler at alle følger med på og har noe å utsette på hvordan jeg gjør ting. Det er fryktelig utmattende og slitsomt. Da jeg gikk ut i permisjon tenkte jeg som deg at folk skulle finne feilene jeg hadde gjort, prate om meg osv. Jeg slet med dette en stund - helt til jeg faktisk endelig klarte å se på permisjonen med barn som en fin tid med barn, men OGSÅ FRI fra prestasjoner og slit på jobben. Det har vært godt. Jeg har vært hjemme ett år nå, og skal ikke begynne å jobbe før i august. Når man får barn, så får man også litt annet syn på ting-hodet blir oppsatt på noe annet enn jobb-barnet blir fokus nr en. Det har hjulpet meg, så ser fram til å begynne å jobbe igjen om en stund.

 

Det andre du beskriver, kjenner jeg meg ikke helt igjen i, men håper at morsfølelsen kommer når du har født(den kommer jo som regel fort da!!) Skulle du få vonde følelser, så si i fra til noen på sykehuset eller helsestasjonen o g fortell hvordan du har det.for da kan du få tidlig hjelp, så slipper du å angre på tiden du kanskje vil føle å ha mistet med den lille. At du har vært arlig med partneren din er strålende!! Det er mye mer normalt å slite med vonde følelser i forb med graviditet og fødsel enn man tror. Det kan jeg selv skrive under på- selv om de ikke er helt like dine.

 

Lykke til:)