Sint, alene, lei meg og bekymra..!

[Anonym bruker]

Våknet opp i dag, og var sint. Sint for ingenting, sint for alt. Sint fordi ingen av klærne mine passer lenger, og ingen sminke gjorde meg penere, sint fordi jeg er alene og forlatt. Sint fordi jeg måtte ut av huset. SINT! Sint på ingen og sint på alle.. Mest av alt sint på meg selv..... Fordi jeg satt meg selv i denne situasjonen.

 

Gikk utover min kjære, snille mamma som har hjulpet meg så godt hun kan gjennom dette slitsomme svangerskapet.

Er gravid i uke 31, har kjøpt meg leilighet som jeg har pussa opp med hjelp fra pappa og en fantastisk svoger. Er i fin form fysisk, det har jeg vært hele veien.

 

Selvstendigheten og sikkerheten har vært til stede hele tiden, selv om pappaen til babyen min har vært vinglete, travel og en stor belastning for meg, og nå har han bestemt seg for å holde seg borte fra oss.

Vi hadde et veldig kort, men intenst forhold, som brått tok slutt, og jeg har vært alene hele svangerskapet..

Han har vært imot dette fra begynnelsen, og prøvde alt for at jeg skulle ta abort, osv.. Men jeg kunne ikke gjøre det bare fordi han ville..

Depresjonene har kommet og gått...

Men jeg har ordna ut, kjøpt leilighet, bil, handla inn alt av utstyr, og vil virkelig bare kunne nyte siste ukene, og ønske gullet velkommen til verden... Men jeg sliter...

 

Jeg er så trist og lei meg på vegne av lille vennen i magen som jeg elsker så høyt allerede. Men enkelte dager bryr jeg meg liksom ikke så mye, og glemmer han litt.. Jeg tenker ofte; "stakkars lille venn som blir født inn i dette". Dårlig gjort av meg...

 

Oppi alt så skiller søstra mi og svogeren seg. De har vært gift i 10 år, og har tre barn sammen.

Alle er neffor, og det hjelper ikke meg noe særlig heller..

Jeg klarer ikke søstra mi sine problemer oppå alt dette... Jeg har lenge prøvd å fokusere på de positive tingene, men det blir vanskelig når de som har støttet meg, ikke lenger fungerer som støtte, men heller som belastninger..

Plutselig føles det som om familien har glemt meg, for ikke å snakke om alle "vennene" mine... Har 600 av dem på Facebook, men ingen ser problemene mine, og ingen bryr seg.. Ingen som spør meg hvordan jeg har det, og når noen først gjør det, så lyver jeg og sier "-det går fint", selv om det egentlig er helt motsatt...

 

Og jeg er redd for framtida..

Hva skjer når han kommer, tenk om jeg ikke klarer ditt og datt.. tenk om jeg blir like sint på han som jeg ble på alt i dag. Tenk om jeg ikke klarer å ta vare på han.

 

Jeg er så ensom, og gledet meg til å bli ferdig med leiligheten, men nå er den bare stor og tom og ensom... sitter bare der, liksom.. Klarer ikke å fortsette å "flytte inn" liksom... Sover fortsatt hjemme hos mamma, og føler meg bare som det mest ensomme mennesket på denne jorda.. Har snakket med fam.v.k, men føler ikke det hjelper noe særlig..

 

Hvorfor er jeg så sinna, hvorfor er jeg så trist, hvorfor gleder jeg meg ikke mer enn jeg gjør...?

 

Hva skjer med meg...? =(

 

[Anonym bruker]

Hei på deg!

jeg vet veldig godt t det ikke alltid er like lett.

Det høres kanskje ut som om du har en svangerskapsdepresjon..

hadde jeg vært deg ville jeg gått å prata med noen, kanskje med helsesøster.. Hun kan hjelpe deg, lytte, gi deg råd, og snakke med deg om du trenger det. Ikke hold det inni deg, det kan bli så mye mer enn en svangerskapsdepresjon..

Jeg var ikke deppa i svangerskapet, men det har virkelig kommet etterpå. Det er ikke noe herlig følelse å ha, det at du tenker at du ikke klarer å ta vare på barnet. Det er det man elsker høyest, men også det som gir deg mest smerte.. Ikke lett det der!

Prøv å snakk med noen, det er godt å slippe å bære helt alene!

Og det blir så utrolig mye bedre.

Lykke til.

(Hvis du har lyst kan vi jo skrive litt sammen her, også kanskje vi klarer å hjelpe hverandre..)

Og husk at det er i motbakke det går oppover!!

Fortsatt god påske til deg!

-L-

[mini&me]

Hei! TUSEN TAKK for fint svar og støtte!

 

Kanskje du har rett i at jeg skal ta kontakt med noen som jeg kan prate med. Har som sagt hatt et par samtaler på fam.v.k, men vet ikke helt om det blir det samme.

Jeg har bare hatt en slik dag i ny og ne. Siste dagene har vært helt fine igjen! Den dagen jeg skrev innlegget var en av de dagene jeg følte jeg trengte å "få ut litt" av frustrasjonen. Vet ikke egentlig hvorfor jeg skrev innlegget en gang, men jeg var virkelig langt nede den dagen, og trengte bare en tilbakemelding.

Vi kan godt skrive litt sammen her om du vil!

 

Siden da har jeg prøvd å gjøre ting som gjør meg glad, omgitt meg med venner og familie, og prøvd å være sosial.

Det har hjulpet mye!=) Lille hærligheten i magen sparker og er aktiv, og det kjennes helt fantastisk!

Det er oss to mot verden! Og jeg føler meg med ett litt sikrere på at alt vil gå bra likevel..

Det er bare disse dagene som kommer innimellom der jeg mister absolutt all selvtillit, mot og tro på meg selv som mamma, kvinne og menneske.....

 

Jeg har tenkt litt på tiden etter fødselen, og er redd for at disse sporadiske depresjonene vil vende tilbake da også..

Det blir altfor mye tenking og grubling når man har fri og kanskje blir litt alene..( påska ), og jeg tenker litt på hvordan det skal bli når jeg skal slutte å jobbe.

Jobben er det som holder meg på bakken, der jeg er aktiv og får mye tilfredstillelse sosialt. Hva når jeg ikke "har den" lenger?

 

Hva er din historie da? Du fikk det først ETTER fødselen? Det må være vanskelig :/

[Anonym bruker]

Hei! TUSEN TAKK for fint svar og støtte!

 

Kanskje du har rett i at jeg skal ta kontakt med noen som jeg kan prate med. Har som sagt hatt et par samtaler på fam.v.k, men vet ikke helt om det blir det samme.

Jeg har bare hatt en slik dag i ny og ne. Siste dagene har vært helt fine igjen! Den dagen jeg skrev innlegget var en av de dagene jeg følte jeg trengte å "få ut litt" av frustrasjonen. Vet ikke egentlig hvorfor jeg skrev innlegget en gang, men jeg var virkelig langt nede den dagen, og trengte bare en tilbakemelding.

Vi kan godt skrive litt sammen her om du vil!

 

Siden da har jeg prøvd å gjøre ting som gjør meg glad, omgitt meg med venner og familie, og prøvd å være sosial.

Det har hjulpet mye!=) Lille hærligheten i magen sparker og er aktiv, og det kjennes helt fantastisk!

Det er oss to mot verden! Og jeg føler meg med ett litt sikrere på at alt vil gå bra likevel..

Det er bare disse dagene som kommer innimellom der jeg mister absolutt all selvtillit, mot og tro på meg selv som mamma, kvinne og menneske.....

 

Jeg har tenkt litt på tiden etter fødselen, og er redd for at disse sporadiske depresjonene vil vende tilbake da også..

Det blir altfor mye tenking og grubling når man har fri og kanskje blir litt alene..( påska ), og jeg tenker litt på hvordan det skal bli når jeg skal slutte å jobbe.

Jobben er det som holder meg på bakken, der jeg er aktiv og får mye tilfredstillelse sosialt. Hva når jeg ikke "har den" lenger?

 

Hva er din historie da? Du fikk det først ETTER fødselen? Det må være vanskelig :/

[Anonym bruker]

Hei! TUSEN TAKK for fint svar og støtte!

 

Kanskje du har rett i at jeg skal ta kontakt med noen som jeg kan prate med. Har som sagt hatt et par samtaler på fam.v.k, men vet ikke helt om det blir det samme.

Jeg har bare hatt en slik dag i ny og ne. Siste dagene har vært helt fine igjen! Den dagen jeg skrev innlegget var en av de dagene jeg følte jeg trengte å "få ut litt" av frustrasjonen. Vet ikke egentlig hvorfor jeg skrev innlegget en gang, men jeg var virkelig langt nede den dagen, og trengte bare en tilbakemelding.

Vi kan godt skrive litt sammen her om du vil!

 

Siden da har jeg prøvd å gjøre ting som gjør meg glad, omgitt meg med venner og familie, og prøvd å være sosial.

Det har hjulpet mye!=) Lille hærligheten i magen sparker og er aktiv, og det kjennes helt fantastisk!

Det er oss to mot verden! Og jeg føler meg med ett litt sikrere på at alt vil gå bra likevel..

Det er bare disse dagene som kommer innimellom der jeg mister absolutt all selvtillit, mot og tro på meg selv som mamma, kvinne og menneske.....

 

Jeg har tenkt litt på tiden etter fødselen, og er redd for at disse sporadiske depresjonene vil vende tilbake da også..

Det blir altfor mye tenking og grubling når man har fri og kanskje blir litt alene..( påska ), og jeg tenker litt på hvordan det skal bli når jeg skal slutte å jobbe.

Jobben er det som holder meg på bakken, der jeg er aktiv og får mye tilfredstillelse sosialt. Hva når jeg ikke "har den" lenger?

 

Hva er din historie da? Du fikk det først ETTER fødselen? Det må være vanskelig :/

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke det blir helt det samme å snakke med familie, visst er de der, men man kan ofte ikke snakke fritt med de.

Jeg føler jeg liksom må pynte litt på sannheten når jeg snakker med samboeren min. Hvis jeg sier akkurat hvordan det er, er jeg så redd for at han tror jeg er gal.. Hmmm.. Ikke helt bra, men er du ikke enig? Det blir liksom ikke helt det samme å prate med noen en kjenner..

 

Jeg fikk meg en liten trøkk etter fødselen. Hadde et greit svangerskap så er jo egentlig litt rart synes jeg.. Men det verste er over nå, og jeg har det bra meste parten av tiden. Noen tyngre dager som du selv sier, og mange fine.

Jeg snakka med helsesøster på helsestasjonen der jeg går med mini, og sa at jeg slet litt, og hun sa at jeg bare måtte si i fra, så kunne jeg enten snakke med hun eller psykiatrisk sykepleier. Jeg måtte bare ringe eller komme innom, så skulle vi ta det der i fra. Var veldig behjelpelig og veldig hyggelig.

Jeg tørr vedde ganske mye på at du kan gjøre akkurat det samme, eller så kan du jo ringe anonymt om du heller vil det.. De har taushetsplikt, og det er selvfølgelig helt gratis..

 

Fint at du gjør ting som gjør deg glad,skal alltid gjøre det vet du. Først deg selv og barnet, så hva andre vil.. Ikke omvendt! Det er deg selv du skal leve resten av ditt liv med.. ;-)

Ta en dag av gangen, og ikke vær redd for å be om hjelp. Det er bedre å snakke med noen, enn å holde alt for seg selv.

 

Har du hatt en fin påske da? Har det gått greit med deg?

Vi får bruke hverandre, og dette skal vi klare å bli helt kvitt!!

Ha en flott uke, og ta vare på deg selv og mini i magen.

God klem i en vanskelig stund til deg.

-L-

[Anonym bruker]

Jeg hadde meg en tur til både jordmor, lege, homopat OG amathea her om dagen. Samtidig har jeg avtalt et møte med en psykolog neste uke..

 

Ellers har jeg prøvd å gjøre ting som letter sinnstemningen! Gikk en LANG tur på fjellet i går sammen med ei veninne, og gjett om det var godt å komme seg ut i naturen og sola litt!

Homopaten min kom med et godt råd; "Steng alle dører bak deg, og tenk at alt er perfekt.." For det er det jo!=) Selv om jeg er alene.

 

Av og til føles det ut som om jeg bare skal bli gal og bikke over. Jeg tenker rare tanker og er skikkelig dramatisk, så plutselig innser jeg at det ikke er virkelig. Hm.. Rart og vanskelig å forklare akkurat den! Men har snakket med andre som har opplevd dette, så det forvisser meg litt mer om at det ikke er jeg som er gal, men hormonene mine som løper løpsk!

Og jeg prøver å tenke dette hver gang disse tankene innhenter meg. At det er hormonene og graviditeten, og at det ikke er noe galt med meg!

 

Det var jo særlig i påska jeg merket disse tingene, og virkelig fikk "tid" til å gruble.

Nå har jeg sykemeldt meg litt også, så dagene er ikke så lange og tunge lenger. Og det hjelper jo også litt på.

Ellers har i hvert fall siste dagene gått greit.

Enn du da?

Hvilke tanker er det du har som du ikke kan forklare til sambo? Er det en form for angst? Hvordan er forholdet til den lille nå(gutt el jente?) ?

 

Det er i hvert fall slik jeg kan føle det. At jeg er litt engstelig, og har en merkelig murring i kroppen, som om jeg ikke klarer å slappe av.. Og det er jo ikke det at jeg har noe å være redd for heller. Merkelige greier...

 

Har påska gått greit for deg da? Takk for godklemmen, og sender en i retur!

 

XX