Fødselsangst - hva er dere redd for?

[Gjest]

Har ikke fødselsangst selv så det er vanskelig for meg å leve meg inn i deres situasojn, men vil så gjerne forstå. Er det rasjonell angst for konkrete ting, skader osv? Er det andre ting? Er det vonde erfaringer som forårsaker angst eller har angsten bare vært der alltid?

[olle-bolle]

Det der er nok veldig individuelt. Jeg har en veldig traumatisk fødsel bak meg, og har fått angst for å føde vaginalt. Babyen var nær ved å dø..Nå har jeg fått innvilget KS og er ubeskrivelig lettet!

[AO3]

Jeg hadde ti dager fulle med komplikasjoner fra A til Å da sønnen min ble født, og er livredd for en reprise. Jeg har slitt psykisk med fødselen i ettertid, jeg tåler rett og slett ikke enda en dårlig opplevelse.

[Anonym bruker]

Det er tanken på de grusomme smertene. De fleste sier jo at fødselsmerter er de sterkeste smertene et menneske kan oppleve. Det finnes jo så mange ting som er smertefullt, og hvis fødselsmerter virkelig er de grusomste smertene som finnes - da må de smertene være helt ubeskrivelige. Tanken på å skulle gjennomgå sånne grusomme smerter skremmer livet av meg. Jeg er både livredd for de enorme smertene og sjenert for å bli sett på når jeg skal lide slik. Jeg syns det føles nedverdigende og ydmykende at noen skal se meg ha sånne forferdelige smerter. Det verste av alt med dette er at det i dag finnes veldig gode hjelpemidler å få når man skal føde som kan ta vekk mye av de mest intense smertene, men det er ikke stuerent og akseptert å si at man ønsker smertestillende. De aller fleste beundrer de som føder uten noen form for bedøvelse og fordømmer de som ber om smertestillende.

[Anonym bruker]

Ikke gå inn på dette, HI - du risikerer bare å få en angst du ikke hadde fra før...

Seriøst, å grave deg ned i fødselsangt er anstfremkallende i seg sjøl.

 

Men konkret, for min del: redd for at babyen skulle dø eller få skader - dessuten redd for å revne veldig (hadde revnet en del i første fødsel, og følte ikke at innsatsen på søm var god nok)

[AO3]

Anonym: Dette blir litt på siden av temaet, men huff, jeg synes det er fælt at du mener at de som ber om smertestillende under fødsel blir fordømt! De som eventuelt gjør det er ikke mye verdt, spør du meg. Jeg kan også bli lei meg når jeg leser om de som "skryter" av sine perfekte fødsler uten smertestillende, for det var jo slik jeg selv også gjerne ville ha det. Slik ble det ikke, jeg hylte etter epidural uten å skamme meg det aller minste over det, hverken da eller i ettertid! Alle fødsler er forskjellige (tenk at de som aaaaldri skal ha epidural kanskje hadde vært nødt til det hvis fødselsforløpet hadde vært annerledes!), og alle kvinner er også forskjellige i sine forventninger og ønsker. Epiduralen er fantastisk, spør du meg! Jeg har endel ikke fullt så gode minner fra fødselen, men øyeblikket da epiduralen virket, det husker jeg krystallklart - det var nemlig helt utrolig herlig. Det er noen jordmødre som er helt besatt av naturlige fødsler uten smertestillende, men jeg vil tro at hvis man tar opp det på forhånd under f.eks. fødselsangst-samtaler, vil man vel kunne unngå å få det tredd nedover hodet? Vi bor jo ikke i huler lenger, det finnes smertelindring å få for dem som trenger og ønsker det. Det er ikke noe man skal skamme seg over.

 

Ikke misforstå meg nå, jeg prøver ikke å overtale deg til å gjøre hverken det ene eller det andre, men jeg syntes bare det var så trist å lese innlegget ditt. Håper du finner en løsning som du kan føle deg trygg med!

[AO3]

Ojsann, jeg så nå at innlegget mitt ble litt uklart og dårlig formulert... Jeg mener selvsagt at dem som eventuelt fordømmer er lite verdt, ikke at de (vi) som ber om epidural er det!

[såpebobledama]

Jeg er redd for å drite på meg.

For å ikke ha kontrollen.

For at andre mennesker skal se meg i en sårbar situasjon.

Og fordi jeg ikke vet helt hva som skal skje,siden jeg ikke har født før.

[Gjest]

Dette er jo forstårlige grunner alle sammen og ikke er noe hokus pokus. Eettersom jeg forstår, så gir ikke angsten seg etter at man har skaffet seg kunnskap. Det er også vanskelig å fokusere på det positive, nemlig babyen og ikke selve fødselen. Er angsten så lammende at man ikke klarer å danne seg en strategi og systematisk overvinne reddselen, må det være forferdelig å være dere. Det gjør jo ikke ting akkurat lettere når de man møter magler forståelse.

[Gjest Mylian&A.V+tre i magen! :-)]

Det aller verste med fødselsangst er hvordan man blir fordømt av andre kvinner som ikke har fødselsangst - eller som har født før og skal fortelle andre at "Det gjør vondt å føde selvsagt men det er ikke noe å være redd for" - Det blir rett og slett for dumt. Det er alltid vondt å møte mennesker uten forståelse når en har angst, ikke bare fødselsangst. Heldigvis begynner det å bli mye mer kunnskap på området blant leger og jordmødre og det e bra - så får fødemaskinene mene det de vil mene.

[såpebobledama]

Enig der. Har møtt en del som bare avfeier det med "Jammen når du er oppe i det,så rekker du ikke bli redd" - og ferdig med den saken,liksom.

Det er utrolig sårende,at noe som kanskje plager en ganske mye, 'ikke er noe å bry seg om'.

Jeg har vært heldig med min faste jordmor, håper hun er der når jeg skal føde!

[Anonym bruker]

Jeg er førstegangsfødende og vet jo ikke helt hva jeg går til....

Men det som jeg har litt angst for er hvis jeg av en eller annen grunn må ta KS. Hater tanken på at noen skal skjære i meg. Kanskje fordi jeg generelt er livredd for alt som har med operasjoner å gjøre...

Høres kanskje litt rart ut fordi det virker som om det er så mange som ønsker å ta KS om dagen. Jeg skjønner de som ønsker å ta KS pga angst/redsel for fødselen, de som har hatt en tøff vaginal fødsel tidligere og lignende. Men jeg skjønner meg ikke på de som tar KS bare for at det virker så mye "lettere" enn enn vaginal fødsel, redd for at vaginane ikke skal bli normal etterr fødsel o.l. Men det vel ikke så lett her i Norge å bare forlange KS.... Heldigvis i.o.m at KS også er en større risiko for både mor og barn enn en vaginal fødsel.

[Anonym bruker]

Har blitt utsatt for sexuelle overgrep som barn. Har angst for situasjonen. Nakenhet og at mennesker skal ta over kontrollen over min kropp. Griner og rister av angst når jeg tenker på det.

[såpebobledama]

samme her. Viktig at du sier ifra til jordmor,og fødeavd. At du skriver det i brevet,så de forstår hvor viktig det er at du får muligheten til å dekke deg til, at du skal få slippe å ha så mange rundt deg, og at det ikke er mannfolk der for eksempel. Jeg tvang meg selv til åskrive det i brevet mitt, og de var veldig forståelsesfulle. Det er ikke lett å vise svakhet,(sånn ejg føler det),men det hjelper deg sjøl senere,håper jeg.

[Anonym bruker]

I 1. trimester var jeg mest redd for smertene. Jeg har ikke født før, men jeg har en sterk mistanke om at det kommer til å bli vanvittig vondt fysisk å føde. Nå i 2. trimester har jeg lest noe mer om det, men jeg håper inderlig ikke at jordmødrene må klippe meg i underlivet for at jeg skal få ut ungen. At jeg ikke klarer å presse den ut selv. Dersom det skjer at de kommer til å klippe kommer jeg nok til å bli usikker på hvordan jeg skal ordne det hygieniske i underlivet etter fødselen uten å rifte opp i ev. sting. Hvordan det da vil bli å gå på do er jeg også usikker på, og jeg er også urolig for hvor lang tid etter fødselen det vil ta før jeg klarer å sitte oppreist uten at det gjør vondt.

[Susanne85]

Jeg er ikke så redd for smertene, kanskje fordi jeg er førstegangsfødende og ikke aner hva jeg går til.

Derimot er jeg livredd for å dø under eller ettet fødsel.

Jeg har fått det for meg at jeg har en svak blodåre i hjernen som sprikker under trykket under fødselen, og så får jeg hjerneblødning og dør. Jeg vet at det er fullstendig irrasjonelt å tenke sånn, og at svært få dør under/etter fødsel idag, men for meg er det en irrasjonel frykt, og jeg kan våkne om natten fordi jeg kaldsvetter og gråter fordi fødselen nærmer seg.

[Anonym bruker]

Det er vel det som er så vanskelig med fødelsangst, at det ikke alltid er så enkelt å sette ord på hva man er redd for. Det kan være så mye forskjellig. For meg som aldri har født før, er jeg redd for det ukjente, det å ligge å vri meg i smerte med bena rett ut. Det å ikke ha kontroll og det å ikke vite hvor vondt det egentlig kan bli. Det er egentlig hele greia... jeg vet ikke hva som skremmer meg mest egentlig.

Nå skal det sies at jeg nesten har kommet over angsten min, men jeg er glad jeg opplevd det, for da har jeg ihvertfall forståelse for dem som har angst. Jeg kommer aldri til å fnyse det bort hvis noen forteller meg at de har angst. Det er grusomt, for man føler seg nesten mindreverdig fordi man ikke føler seg tøff nok, som de som skryter på seg at de er urkvinner og ikke redd for noe som helst.

[Susanne85]

Jeg mente selvfølgelig en RASJONELL frykt:P

[misscelia]

Jeg har fødsel angst denne gangen, mne ikke på grunn av smertene, de skal jeg saktens tåle,, når jeg leser her inne ser jeg at det er mye folk sliter med og ting som skremmer dem, men etter dårlige/triste opplevelser eller alt det ukjente for førstegangs fødene forstår jeg det,, var redd for alt første gangen, har hatt 2 kjapppe rakett fødsler uten smertestillende,, ikke det at det ikke gjør vondt, for det gjør det, men vi rakk ikke å få tatt noe lindrene,, går med 3 nå, og gruer meg sykt,, med første revnet jeg en god del,, og det det over klitoris og ned,, med andre mann sa jeg fra til jordmor at det kommer til å skje igjen og hvis hun kunne sette litt bedøvelse der så hadde det vært helt konge,,, med det gjorde hun ikke og det revnet igjen, helt jævlig mye, og det var værre enn å trykke ut denne ungen,når jeg kjente at huden revnet .denne gangen skal jeg forsikre meg på forhånd og true med juling hvis de ikke gjør som jeg sier, men hjelper vel ikke stort det eller, men håper jge treffer på en nice en jordmor

[misscelia]

har du hatt skikkelig mageknipe før? og da mener jeg de som kniper så jævllig at du ikke klarer og stå oppreist? slik føltes det ut for meg når riene var på det værste,, bedre er ikke de smertene og forklare

[Anonym bruker]

med førstemann var jeg redd for smertene. hadde mye angstanfall og gråt mye...måtte ta angstmedisiner osv....

 

følte meg både lettet og utrolig teit etter fødselen....her hadde jeg "ødelagt" hele svangerskapet for meg selv (kunne jo ikke for det men,,,,) og så gikk fødselen sååååå greit!!!!

 

epiduralen tok jo så godt som alle smerter...helt fantastisk

så svangerskapet fra helvete ble til drømmefødsel.

 

 

med andremann var svangerskapet kjempebra.ingen angst..det gikk jo så bra sist da jeg fikk epidural, så tenkte jo at det skulle jeg ha denne gangen og...

 

men fødsel gikk så raskt (en time) at jeg måtte føde såkalt naturlig, ikke lystgass engang, siden første 55 min av fødsel var i bil og kun pressrier 5 min på sykehus....det var ubeskrivelig smertefullt, men jeg måtte jo bare....

 

 

så nå er jeg redd igjen for å føde, men angst er det ikke..det kommer aldri til å bli så ille som første gang..nå har jeg klart å føde både med og uten epidural, så jeg vet jeg kan....

 

det jeg kommer til å kjenne på med en evt 3. unge er at jeg sikkert kommer til å grue med litt og det er jo ikke det samme som angst...

vi modnes av motgang, men gud så vanskelig det er mens det står på.....

til alle dere med angst :dere er superflinke og sterke som bærer angsten deres...gjør alt dere kan for å få hjelp til å takle fødselen...i noen tilfeller er jo ks det beste og, så ikke gi dere . lykke til !!!!!!!!

[Anonym bruker]

jeg er redd for flere ting. At noe skal gå gakt med babyen så klart, men aller mest redd for enten å blø ihjel selv ( at de ikke får stoppet blødningene) eller at hjrtet mitt ikke skal tåle påkjenningene og jeg dør.. Moromme tanker eller hva? Helt håpløst..

[Anonym bruker]

For å bli skadet.

For at babyen skal bli skadet.

For å være naken.

For å bli bestemt over av autoritære leger.

For å være i smertetåke og ikke ha kontroll over min egen kropp og avgjørelser som tas.

For å bli klipt opp i underlivet - i mine øyne kjønnslemlestelse.

 

Selve smertene er jeg ikke redd for.

[Anonym bruker]

jeg endte opp i et hastekeisersnitt i mitt forrige svangerskap.

er faktisk egentlig ikke så redd for å føde.

men jeg er livredd for at det skal bli "dramatisk" en gang til.

jeg vet ikke om jeg takler å ende opp i det en gang til. men skal jeg føde vaginalt må jeg bare ta sjansen.

ønsker et planlagt keisersnitt. ønsker det veldig.

er til samtaler hos psykososialt team på fødepol her jeg bor.

har en stund vært veldig innstilt på fødsel, men kjenner at krampa begynner å ta tak igjen nå. jordmor der mener selvfølgelig at jeg bør føde vaginalt. jeg har i flere år jobbet på kvinneklinikken selv, og synes det er vanskelig å skulle blottlegge meg fullstendig for tidligere kollegaer.

men ser nå at jeg kanskje bare må krype til korset..

 

[Anonym bruker]

forrige fødsel måtte jeg sendes med ambulanse til et annet sykehus pga akutt preeklamsi og HELLP. Altså, sendt fra en koselig liten fødeadeling hjemme i bygda, til et stort, kaldt, upersonlig sykehus i byen. GRUSOMT!! Unner ingen den opplevelsen! Så dette er jeg altså redd for.

 

Jeg fikk så sterk epidural (om man kan si det på den måten) at jeg ikke kjente noenting fra ribbeina og ned. Ble bokstavlig talt lenket til sengen. Hadde dermed ingen smerter før pressriene kom, og siden dette var de første riene jeg i det hele tatt kjente, syntes jeg at det var så vondt at...tja...fy faen altså!!Ergo; livredd for smertene!!